Barnevern og barnets
beste
Av
advokat Sverre Kvilhaug, Knarvik
|
Denna debattartikel har
tidigare publicerats i Bergens Tidende och återges med förf. benägna
tillstånd. |
Det er
forunderlig å registrere den tilsynelatende fullstendige mangel på reaksjoner
på de opplysninger som ble gitt i dr.scient. Age Simonsens kronikk i BT
10.8.96. Særlig er det både forunderlig og interessant å merke seg at det er
ingen som føler seg kallet til å kommentere den svenske undersakelsen (Mikael
Bohmann og Saren Sigvardsson) der fosterbarn ble fulgt over 22-23 år og
sammenlignet med andre barn, og sammenlignet med barn som ble adoptert og med
barn som skulle ha bfitt adoptert men som likevel vokste opp i hjemmet
(heretter kalt hjemmebarn, eventuelt hjemmegutter). Grunnen til min reaksjon er
at den nevnte undersekelsen dokumenterer at omsorgsovertakelse normalt ikke er
i samsvar med hensynet til barnas beste, men tvert ìmot er direkte skadelig for
de barna det gjelder. Dette må innebære at forholdene må være ekstremt dårlige
i hjemmet for at omsorgsovertakelse bar være en aktuell reaksjon. Barnevernet
later imidlertid som om undersekelsen ikke foreligger La meg derfor kort
gjennomgå den i sin helhet.
Ved
11-årsalderen var 20 prosent av guttene i alle tre gruppene (adoptivbarn,
fosterbarn og "hjemmebarn") klassifisert som problembarn mot bare 8
-10 prosent í kontrollgruppene
("normale"
barn), og fosterbarnas skoleresultater var dårligere enn for de to andre
gruppene. Omsorgsovertakelsen hadde altså ikke gitt noen gevinst på dette
alderstrinnet.
Ved
15-årsalderen var adoptivbarna ikke mer mistilpasset erm kontrollgruppen, mens
det blant både fosterbarna og "hjemmebarna" var 2 - 3 ganger ßere
mistilpassede enn i kontrollgruppen, flest mistilpassede i gruppen fosterbarn. Adoptiveguttene
hadde på dette alderstrinn dårligere resultater enn kontrolltiruppene for så
vidt ð aldt to skolefag. "Hjemmeguttene" hadde dårligere resultater
enn kontrollgruppene i tre skolefag, mens fosterguttene kom dårligere ut i alle
sju skolefagene. Omsorgsovertakelse hadde altså vedrerende skoleresultater
ingen god effekt, og for fosterguttene må resultatene anses som katastrofalt
dårlige.
Ved
18-årsalderen kom de adopterte guttene like bra ut som kontrollgruppene i to
tester, mens både "hjemmguttene" og fosterguttene kom dårligere ut
enn kontrollgruppene.
Fosterhjemsplassering
fikk folgelig heller ikke her noen gunstig effekt.
Flytter
vi oss så til 22-23-årsalderen, viser undersøkelsen at 29,3 prosent av
fosterguttene var registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, mens
bare 16,5 prosent av "hjemmeguttene" var registrert for det samme, og
det siste stemte bra med kontrollgruppen som viste 15,5 prosent. Adoptivguttene
hadde 18 prosent kriminalitet og/eller alkoholmisbruk.
De
barna som unngikk omsorgsovertakelse, klarte seg altså omtrent like bra som
"normale" barn. Fosterbarna hadde en ekstremt dårlig utvikling.
Adoptivbarna klarte seg noenlunde, men dårligere enn de barna som unngikk
omsorgsovertakelse.
Det
skremmende er at Bohmarnns og Sigvardssons undersokegse har vært kjent siden
1980 (og enda lengre for de første resultatenes vedkommende), og det kan se ut
som om den bevisst er fortidd av sentrale norske premissleverandører i norsk
barnevernsdebatt. Vigdis Bunk holdt er den eneste norske fagbokforfatter jeg
har registrert som har omtalt undersøkelsen (i boken
"Barnevernspsykologi" Tano forlag), men det gjorde hun meget kort og
dessuten med direkte feilaktig resultat.