NKMR:s brev till Nigerias Ambassadör

Nordic Committee for Human Rights - NCHR

For the protection of Family Rights in the Nordic countries

Pres. Ruby Harrold-Claesson, Lawyer, Box 8077, S-424 12 OLOFSTORP, Sweden.

Tel. (+) 46 - 31 - 70 20 385, Fax (+) 46 - 31 - 70 25 242, Org.no 855102-0053

Postgiro 444 88 81 -5

Web-address: http://www.nkmr.org

                                              

 

Embassy of Nigeria

His Excellency the Ambassador

Tyrg. 8

Box 628

101 32 Stockholm

March 12, 2002.

 

Concerns: Appeal for Mercy

 

Your Excellency.

Dear Sir or Madam,

 

I, the undersigned Ruby Harrold-Claesson, attorney-at-law in Gothenburg, Sweden, president of the Nordic Committee for Human Rights - NCHR - For the protection of Family Rights in the Nordic countries, have been approached concerning the fate of Safya Husseini Tungar-Tudu, a young mother of an "illegitimate" child, who according to the information I have received, is facing a death sentence because she had a child out of wedlock.

 

This causes great concern for the members of the steering committee of the NCHR.

 

I would like to inform you that the world famous writer of children's books, Mrs Astrid Lindgren, also gave birth to a son out of wedlock. Had she been put to death for the "crime" of giving birth to an illegitimate child, the world would be a poorer one for us and all the children of the world.

 

On behalf of the NCHR, I am therefore writing to you to request you to petition the President of the Republic of Nigeria to grant pardon and save the life of Safya Husseini Tungar-Tudu.

 

Save the mother's life - for the sake of the child and for the sake of your country. Thanking you in advance.

 

Very truly yours

 

 

Ruby Harrold-Claesson

Attorney-at-law

President of the NCHR

 

Granskningen av Barnehjemmet Morgensol - Åge Hageviks brev til Justisministeren

 

 

Granskningen av Barnehjemmet Morgensol

 

Åge Hagevik, leder i "Støttegruppe for mishandlete barn" (SEMB) har sendt brevet nedan til den norske justisministeren Odd Einar Dørum.

Brevet er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 

Justisminister Odd Einar Dørum
Akersgaten 42
Box 8005 DEP
0030 Oslo

Sak: Vedrørende offentlig granskning av barnehjem som pågår i Bergen

Vedrørende den allerede ganske så medieomtalte granskningen av barnehjem som nå pågår i Bergen, er det kommet fram oppsiktsvekkende uttalelser fra kommunens advokat, Karstein Rye.

Uttalelsene fra nevnte advokat får store konsekvenser for de ofre som har vært plassert og internert på ulike barnehjem i årene fra 1950 til 1980. Kommuneadvokatens uttalelser i Bergen Byrett, og jeg siterer herved fra BT, sitat: "det er Staten og ikke Bergen kommune som har underskrevet menneskerettighetskonvensjonen", har fått mang en person, selv innen diverse justiskretser til å reagere med avsky.

Slike uttalelser strider dessuten mot alle demokratiske prinsipper i et moderne samfunn, og ikke minst folks generelle rettigheter. Uttalelsene har faktisk også sendt sjokkbølger langt innover i Den Nordiske Komitéen for Menneskerettigheter (NKMR). Fra det holdet reageres det særskilt kraftig på at uttalelsene som sitert ovenfor, også kommer fra Bergen Kommunes egen advokat.

Det er på bakgrunn av dette som SFMBs leder sterkt ønsker å få et møte med Dem, samt aktuelle  representanter fra Justis- og  Sosial- og Helsedepartement snarest, da jeg mener at dette må taes alvorlig slik at liknende uttalelser ikke får bli stående urørt, ubesvart og udebattert.

Slik gjeldende norsk lov var, og fortsatt er, så hadde og har Staten innsynsplikt i hver og én av kommunene i Norge som drev og driver barnhjem. For SFMB er det derfor svært viktig å få diskutert og ikke minst utvetydig få klarlagt de retningslinjene som var og fortsatt skal være gjeldende.

Overgrepene som ble begått på bl a Bergens Guttehjem på Garnes i Hordaland, er en så alvorlig sak, at det ledet til en offentlig granskning som nå pågår for fullt i Bergen, en granskning som også i og for seg er historisk.

Det er svært ønskelig at leder, nestleder og et styremedlem for SFMB får være tilstede på det ønskede møte. Jeg ber derfor innstendig om at Justisministeren tar vårt ønske om et møte alvorlig, og at nevnte møte kan ordnes innen rimelig tid.


Med vennlig hilsen
Leder i SFMB
Åge Hagevik

 

Barnehjemmet Morgensol i Bergen

 

Tillbaka till Artikelindex

 

Falska anmeldelser om overgrep - Åpent brev til Justisminister Hanne Harlem

  • Falske anmeldelser om overgrep

    Åpent brev til Justisminister Hanne Harlem

    Av Erik Aares

     

      

 

 

  • Mitt hovedanliggende i denne artikkelen / åpne brevet blir å problematisere oppkomstbetingelser og opprettholdelse av falske anmeldelser om overgrep (del I-II), samt gi råd og anmodninger for hvordan slike kan forebygges (del III-IV).

     

    I Innledning

    Førstestatsadvokat Morten Eriksen stilte i sin kronikk "Overgrepsofrenes rettigheter" i Dagbladet 25.8.2000 påståtte ofre opp mot påståtte overgripere, ved å hevde at de første får for lite beskyttelse mens de siste får for mye beskyttelse. Jeg deler Morten Eriksens bekymring omkring overgrepsofrenes situasjon, men tar avstand fra at han nærmest tar for gitt hvem disse ofrene er. En må ta innover seg at det finnes påstander om overgrep fundert på tvilsomt grunnlag, jeg velger i det følgende å kalle slike for falske anmeldelser.

    Tidligere konstatering av dette fenomenet i dagspressen (bl.a. journalistene Hans Kringstad og Jon-Inge Hansen, juristene Øystein Skogrand, Erik Strømme, Janne Kristiansen, og Anders Bratholm, og psykologprofessor Jan Brøgger) har som regel blitt hengende i løse lufta uten videre forklaringer. At såkalte eksperter på fenomenet seksuelle overgrep på barn via bøker og artikler utrolig nok har unnlatt å ta opp dette problemet er meget beklagelig. Eksempler på dette er: O. A. Tjersland 1992, "Samlivsbrudd og foreldreskap" - Universitetsforlaget, Oslo; S. Mossige 1998, "Har barnet mitt vært utsatt for seksuelle overgrep?" - Nova Rapport: 21; O. A. Tjersland 1995, "Psykologene i rettsvesenets tjeneste" - Tidsskrift for Norsk Psykologforening 32: 1024-31; O. A. Tjersland og S. Mossige 1995, "En alternativ tilnærmingsmåte ved seksuelle overgrep mot barn" - Tidsskrift for Norsk Psykologforening 32: 594-603; S. Mossige, O. A. Tjersland og T. Jensen 1995, "Seksuelle overgrep mot barn: Er tverretatlig samarbeid en kilde til problemløsning eller problemskaping?" - Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 32: 517-525.

    Andre yter arbeidet med å bekjempe seksuelle overgrep en "bjørnetjeneste" ved å utviske grensene for hva som kan kalles for overgrep, bl.a. ved å la definisjonen av seksuelle overgrep inkludere verbal seksuell trakassering. De som kommer med ryktespredning og trusel om skilsmisse anses å kunne bli rammet etter at den nye loven om voldtekt trer i kraft (justisminister H. Harlem i kronikk i VG, 28.2, 2001). Slikt kan i verste fall bidra til å "legalisere" det folk flest anser som falske anmeldelser. Tidligere bøker og artikler der grensene utviskes er: M. Sætre, H. Holter og E. Jebsen 1986, "Tvang til seksualitet - en undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn" - Cappelen, Oslo; M. Sætre 1997, "Samfunnsproblemet som forsvant" - Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Supplement nr. 1, 34: 53-61.

     

    II Selve fenomenet

    Status quo

    Det er i Norge nå erkjent hele åtte justismord etter falske incest- og overgrepsanklager (se VG 15.11.2000). Dette gir grunn til bekymring for rettspleien generelt. Påstander om seksualovergrep spesielt fikk her i landet et oppsving først på midten av 1980-tallet og hadde en topp rundt 1985. Antallet av slike saker som havner i retten har de siste årene blitt drastisk redusert fordi visse steder opptil 90% av dem blir henlagt. Kriminalstatistikk vedr. incest (Statistisk Sentralbyrå) viser at i 1999 ble 91 saker etterforsket, av disse ble 60% ble henlagt, 40% tiltalt hvorav bare få ble dømt. Krisesenterbevegelsen og andre antar at den høye henleggelsesprosenten medfører at altfor mange incestforbrytere går fri. Jeg tolker denne høye henleggelsesprosenten på en helt annen måte. Jeg antar at veldig mange falske anmeldelser blir gitt og at en del ekte overgrepssaker aldri anmeldes. Jeg støtter meg da til en amerikansk klinisk studie om dette (det finnes svært lite overbevisende dokumentasjon om dette i Norge). I boka "True and false accusations of child sex abuse" beskriver den amerikanske psykiatriprofessoren Richard A. Gardner personlighet hos mødre som inngir falsk anklage om incest og mødre som er vitne til ekte incestforhold. Han ser at de første anmelder ofte og at de siste anmelder relativt sjelden.

    Oppkomst

    Den etter min mening viktigste grunnen til mange falske anmeldelser er at anmelderen blir belønnet uten risiko om å bli straffet. Mest motiverende for de som anmelder falskt antas å være de store mulighetene for økonomisk gevinst (erstatning eller barnebidrag), økt oppmerksomhet fra omgivelsene, og hevn i forhold til eksempelvis tidligere ektefelle (det er lett å utøve en "grusom" hevn overfor han som føles å ha "sviktet"). Slike påstander antas oppstå ikke sjelden i barnefordelingssammenheng for å bli brukt for å forrykke maktbalansen mellom skilsmisseforeldrene, både etter at fedre har ønsket mer samvær med barna og etter at de har ønsket å overta hovedomsorgen. At en i Bergen hadde en femdobling av antall incestanmeldelser de siste fem årene, i det vesentlige fra kvinner som nettopp har blitt skilt (informasjonsmedarbeider ved Bergen Politikammer til Bergens Tidende 1999), bestyrker denne antagelsen. Falske anmeldelser er kanskje ofte uttrykk for panikkreaksjon hos kvinner som føler seg truet og som har en fiendtlig holdning overfor tidligere ektefelle. Den følte trusselen anses ha noe å gjøre med redsel for å miste kontroll over barna, samt redsel for å tape prestisje og pengemidler dette fører med seg.

    Systemfeil, opprettholdelse

    Systemet er fortsatt lagt opp til at falske anmeldelser altfor lett blir opprettholdt, da trolig pga. naivitet, manglende kunnskaper, misforstått formynderskap eller kynisme hos politi og dommerstand. Godtroende og nonchalante dommere tar alt for ofte sakkyndiges udokumenterte meninger som "bevis". Dette er de siste årene i særlig grad blitt klarlagt ved flere gjenopptagelsessaker om incest, for eksempel da Atle Hage i Frostating lagmannsrett 24.4.98 ble frifunnet post mortem. Det er all grunn til å spekulere på om statsadvokater noen ganger nekter gjenopptagelse av slike saker mens de mener at enkeltes påførte urett betyr mindre enn "Stabilitet i lovverket", kanskje også fordi de tror at deres fortsatte karriære gagnes ved dette. En kvinne som hadde fått sin far dømt ved falsk incestanklage innrømte dette overfor politiet, mens daværende statsadvokat i Rogaland (Åsmund Norheim) allikevel ikke fant grunn til gjenopptagelse.

    Situasjonen blir ikke det spor bedre av at andre motiverer anmelderne til fortsatt å holde på sitt. Noen psykologer, som ofte er sakkyndige, og noen advokater, som bistår partene i slike saker, antas å la være å protestere mot situasjonen med falske anmeldelser fordi de tjener på den, bl.a. ved å få flere klienter. Også blant journalister / "sosialpornografer" antas at det finnes dem som mot bedre vitende forsvarer falske anmeldere, for på den måten nokså enkelt å oppnå en slags heltestatus de vanskelig kunne oppnå på annen måte.

    Systemfeil, lov

    Blant de antatt få personer som erkjenner eksistensen av falske anmeldelser, finnes systemlojale personer som tenderer mot å forklare disse som resultat av at enkeltpersoner "misbruker" systemet. På denne måten frikjenner de systemet. Det blir lett en form for ansvarsfraskrivelse å fokusere bare på mannlige eller kvinnelige "galninger" som er med på å ødelegge, og glemme svakheten ved det juridiske systemet som tillater slike "galninger" å "utfolde seg". En bør nå etterhvert erkjenne og omtale som sådant et for svakt lovverk med tilhørende vidløftig rettspraksis som gjør at falske anmeldelser faktisk blir tilrettelagt og belønnet. Først etter dette er en i stand til å eliminere slike belønningssystemer og derved drastisk redusere de falske anmeldelsene.

    En feil er at anklager som viser seg uriktige allikevel rammer barnet og den anmeldte. Pga. politiets sendrektige arbeid medfører anmelderiet at barn forhindres i å være sammen med sine fedre så lenge saken undersøkes, dvs. oftest opptil ett år. Jeg anser det meget galt at fedre automatisk ikke får samværsrett umiddelbart etter at incestanklager ved såkalte dommeravhør blir konstatert som lite trolige. En annen feil er at henlagte overgrepssaker får betydning ved senere barnefordelingssaker (delt omsorg eller omsorgsoverflytting). Når slik anmeldelse har medført lang tids opphør av samvær mellom far og barn(a), disfavoriseres faren fordi "status quo- prinsippet" favoriserer den barnet har hatt kontinuerlig tilknytning til. En annen feil skyldes manglende bruk av lover og forordninger, såkalte "soveparagrafer". Det er på papiret straffbart å komme med falske anmeldelser, men straffeforfølgelse av dette blir oftest ikke iverksatt. Meg bekjent er ingen "boomerangsaker" med utgangspunkt i falske anmeldelser i barnefordelingssammenheng blitt iverksatt. En annen lov som ikke virker er tvangsfullbyrdelsesloven (se del III). Ved lovendring av straffeprosessloven vedrørende avhør av barn pålegges retten å vurdere barnets troverdighet. Feilen ved dette er at det ikke er utviklet metoder for kvalifisering av vurdering av barns troverdighet. Heller ikke lovens referanse til "sannsynlighet", "rimelig tvil" osv. gir særlig mening.

    Hvorvidt lovgiver eier naiv tro, passiv uforstand eller kald kynisme

    Påstander om at noen anmelder falskt om overgrep synes for mange vanskelig å tro. Påstander om at kvinner uten saklig grunn legger seg inn på Krisesenter for å ramme eksmannen (jfr. debattinnlegg av Frida Buschmann i Asker og Bærums Budstikke fra 1.5.2000) synes kanskje enda vanskeligere å tro. Hvorfor har en del myndighetspersoner på høyeste nivå, slik som statsadvokater, stortingspolitikere og ministre, så vanskelig for å erkjenne slikt juks? Kanskje pga. deres sosiale vellykkethet? Kanskje pga. at de derved får innbilninger om en mer ordnet verden enn tilfelle er? Kanskje pga. at de derved for enkelt og ukritisk gis muligheten til å synes synd på dem som anmelder? Kanskje pga. at de har en selvtilfredshet som gjør det unødvendig å være kritisk til andre? Svaret er trolig dessverre ja på ett eller flere av disse spørsmålene. En del synes altfor lett bl.a. å svelge påstander om at "Ingen kvinner lyver om voldtekt" (som Krisesenterbevegelsens leder Tove Smådal stadig hevder), eller "Alle barn snakker sant" (som tidligere Barneombud Trond Viggo Torgersen hevdet til media under Bjugnsaken). Andre slike myndighetspersoner antas å ha erkjent at falske anmeldere utfolder seg. Jeg velger å tolke deres passivitet som at de er redde og/eller venter på at andre enn dem selv skal rydde opp. Andre, tror jeg, svikter ved at de lever i den villfarelsen at falske anmeldelser om vold eller incest hos fedre ikke er så galt så lenge det bare fører til at barnet forblir hos mor.

    Lovgivere må heretter bli mer bevisste sine egne mer eller mindre "lumske" motiver (for eksempel ønske om å gi almisse, eller ha fiktiv skyldfølelse overfor dem som har det dårlig) og få flere kunnskaper om det som skal lovreguleres for (bl.a. om de uforutsette og beklagelige belønningsmekanismene som virker). Lovgivere bør lære av en del vanlige folks kritiske innstilling og livserfaringer. De bør spesielt motarbeide den altfor naive innstillingen at fysisk sett svakere individer, som kvinner, er riktigere å tro på og synes synd på enn fysiske sterkere individer, som menn.

    Det å være lovgiver fordrer en innsikt om at mennesker kan vise både behagelige, men også ubehagelige, ja med bortimot uforutsette sider. Lovgiverne bør for all del ikke gå i den fella å slutte å tenke selv, eller feigt frasi seg eget ansvar, som ved blindt og ukritisk å delegere utredning av viktige lovforslag til psykologisk ekspertise. Det er en myte at personer med formell psykologisk kompetanse er bedre egnet til å finne ut av eller veilede i rettslig skjønn enn andre (at dette er en myte underbygges av R. Dawes i 1994 i boken "House of Cards").

     

    III Forebyggelse

    Generelt

    Forslag til kortsiktige og langsiktige tiltak mot falske anmeldelser om seksualovergrep kan tenkes å gli over i hverandre. Problemene må løses over lengre tid ved et møysommelig arbeid for å få et nytt lovverk og et forbedret utdannelsessystem. Den eller de som har evne til å initiere slike forandringer vil utøve et stort mot og gjøre en stor bragd. De foreslåtte tiltakene nedenfor som ofte gjelder falske incestanmeldelser skal kunne generaliseres til å gjelde også andre typer falske anmeldelser.

    Kortsiktige tiltak

    - Politiet omorganiserer og omprioriterer sitt arbeid. For det første skal overgrepssaker behandles raskere (i Akershus etterforskes slike saker fra 10 måneder til tre år, iflg. Østlandets blad høsten 1999). For det andre må det innstilles på at det i praksis skal bli straffbart å komme med falske anmeldelser. Politiet må initiere flere "boomerangsaker" mot falske anmeldelser. Igangsetting av søksmål mot falske anmeldere kan på kort sikt gi økt arbeid for politiet, men dette kan senere gi mindre arbeid pga. færre saker. Etter at folk flest ser håndhevede konsekvenser av falske anmeldelser vil færre våge å komme med dem.

    - Samvær med barn skal automatisk gjenopptas etter at en i dommeravhør av barnet finner at det ikke er grunnlag for å tro at voldtekt mot moren eller incest mot barnet har forekommet. En skal med andre ord ikke avvente politiets sendrektige avslutning av saken.

    - Barnevern og andre innen helseapparatet skal etterutdannes. Dette erkjennes også i en rapport skrevet av Asplan-analyse: "Kompetanse og utdanning innen Barnevernet", utført på oppdrag av Barne- og Familiedepartementet. (Men jeg er dessverre tilbøyelig til å anse at etterutdanning mange ganger ikke nytter. "Når utgangspunktet er som galest osv.Š".)

    - Sakskostnadene til anmelder skal ikke så lett som nå bli gratis, det skal derved bli økonomisk risikabelt å komme med falske anklager. Fri rettshjelp til moren, men ikke til faren i barnefordelingssaker, kan lett skape en skjevhet som bare understøtter galskapen med falske anmeldelser.

    - Barnebidrag betales ikke i den tiden faren er forhindret fra å treffe barnet, men skal etterbetales om det viser seg at den anmeldte finnes skyldig.

    - Skrive- og taleføre borgere opplærer og påvirker opinionen, bl.a. ved å avsløre fagpersoners juks (se senere).

    - Justismordkommisjonen som foreslås opprettet skal få en bred rekruttering. I dag bekles liknende kommisjoner bare med jurister ("Når bukken passer havresekken osvŠ").

    Langsiktige tiltak:

    - Lov om idømming av felles omsorg etter skilsmisse innføres. Barnetrygd o.a. tilpasses dette. At staten idømmer slik felles omsorg vil få moren til barn(a) å forstå at faren står relativt sterkt ved ønsket om felles omsorg. En slik lov vil derved kunne ta bort et viktig motiv for falsk anklage om overgrep.

    - Psykolog- og jusutdanningen tar opp problemet med falske anmeldelser. Vitenskapsteori og etikk, og ikke minst praktiske eksempler på feilslått praksis, skal gås igjennom, bl. a. for å oppøve evnen til kritisk refleksjon.

    - Lov om tvangsfullbyrdelse forbedres, eller en går oftere inn for skifte av omsorg. Erfaringer viser at den barnet bor hos i praksis kan sabotere samvær uten altfor stor risiko. Den nåværende tvangsfullbyrdelsesloven "virker" ofte ikke, i form av at det er ingen til å tvangsfullbyrde samvær. I nåværende lovverk sies det at myndighetspersoner ikke skal avhente barn for samvær, selv etter fattet domsslutning, når dette kan skade barnet. En glemmer da at også manglende samvær skader barnet. Tvangsbot ved sabotasje av samvær har ofte vist seg uhensiktsmessig, både fordi den er blitt for sjelden anvendt eller ved at den som ikke er "søkegod" slipper å betale. Eksempelvis har Namsmannen i Bergen aldri gitt tvangsbot ved samværsboikott, ifølge konsulent Helge Pedersen, Namsmannen i Bergen (Bergen Arbeiderblad 1.6.97). Dette skulle tilsi at en ved samværssabotasje bør praktisere omsorgsoverflytting framfor tvangsbot. Det beste er at myndighetene anser at omsorg og samvær er det samme (for eksempel i framtidig lov om delt omsorg), og at svikt i det ene eller andre skal avstedkomme samme type håndhevelse.

    - Forskning og utredninger foretas som viser frekvensen av falske anmeldelser, samt bakgrunnen og skadevirkningene av dem. Dette vil kunne gjøre en bedre i stand til å sette i gang mottiltak mot falske anklager. En kan spørre seg hvorfor samfunnsvitenskaper (psykologi, sosiologi etc.) ikke har ofret tid til å forske mer seriøst omkring dette. Samtidig avsløres kritikkverdig forskning og juks. Psykologene Tjersland og Mossiges neglisjering av falske anmeldelser er allerede nevnt, nevnes bør også psykolog T. Galtung som argumenterer i NOU-rapport 1998:17 mot "delt omsorg" ved hjelp av sitatfusk. Prosjekter, som det igangsatte FOBIK prosjektet, som er forkortelse for "Foreldre og Barn i Krise" (ved bekymringer for seksuelle overgrep) vil mest trolig ikke gi økt kunnskap om seksuelle overgrep, bl.a. ved at det ikke skilles mellom behandling, utredning og forskning.

     

    IV Avslutning

    Juks i form av falske anmeldelser om overgrep bør komme til en avslutning snarest mulig, i og med at det er samfunnsmessig meget skadelig. En del slike medfører lang tids opphør av kontakt mellom fedre og barn som er alvorlig barnemishandling. En del slike skaper også store samfunnsøkonomiske tap, bl.a. ved å gjøre menn midlertidig arbeidsuføre slik at samfunnet mister verdifull arbeidskraft og også skatteinntekter. Situasjonen gir også sterke negative konsekvenser for politi og rettsapparat, som for det første blir overbelastet og hindret i å ta seg av "ekte" tilfeller, og som for det andre får svekket omdømme og autoritet fra folk flest.

    Representanter for politi og advokatstand skulle være de første til å ha sett problemet med falske anmeldelser og burde allerede ha reagert, men disse har dessverre stort sett ikke latt høre fra seg. De som er blitt personlig rammet av misforholdene, og bare en håndfull andre, ser ut til å være de eneste som bryr seg. Disse burde kunne kalle seg "oppdagelsesreisende" som bringer videre det altfor få andre vet om. Mitt håp er at personer av begge kjønn etter hvert innser problemet og bidrar til å løse det. Jeg håper en da blir enige om at økt kvinne- og mannsfrigjøring innebærer å realisere seg selv på relativt ukjente aktiviteter, og få avlastning og/eller samarbeide på andre (slik som barneomsorg). Jeg har tro på dialog med feministiske grupper (som "Ottar") for å få dem til å innse at kvinners og menns rettigheter ikke er motsetningspar, og at barnas materielle og åndelige utvikling best fremmes ved likeverdige foreldre.

    Misforstått kvinnekamp skyldes ønsker om økt tilgang eller rett i mannsdominerte områder sammen med manglende vilje til å la menn få tilsvarende tilgang til kvinnedominerte områder. Flere høyt utdannede kvinner fra kvinnebevegelsen ser i dag ut til å ha en illusjon om at de ved å forsvare eneforeldredogmet (som de kanskje selv ikke praktiserer) beskytter andre svakere stillede kvinner og barn. Men de vil på den måten kanskje bare forsterke disse andre kvinners slavebinding til gammeldagse forventninger om at de skal praktisere hovedomsorg, for at de fortsatt skal bli hindret i å bli avlastet og så bedre sin sosiale stilling (utdannelse, jobb).

     

Nord-Trøndelag: Gjenopptar ni år gammel incestsak

Sex-krigens tragedie

Falske voldtekter. Artikel i Bergens Tidende

Psykologen som justismorder

Stort skadestånd till oskyldig

Ekot om incest - sexuella övergrepp mot barn i en serie nyhetsprogram 1998

Rapport från en konferens i mars 2000.

Tillbaka till Artikelindex

 

 

Føljebrev til Pressemelding

Føljebrev til Pressemelding

 

 

Til avisredaksjonen!

 

 Vårt barnevern er ofte blitt kritisert, men har det egentlig ført til noen bedring? Hva kan så årsaken være til at ingen makter å bedre forholdene?

 Er ikke den norske befolkning interessert i at alle barn skal behandles på best mulig måte?

 

 Som leder av Forening for Bedring av Rettssikkerheten (FBR) er jeg dessverre blitt oppmerksom på mange uakseptable avgjørelser når barnevernet er involvert. FBR må derfor advare alle mot å ta kontakt med dagens barnevern! Under slike forhold må det være berettiget å spørre om hele barnevernet bør avskaffes?

 

 Det er enorme utgifter barnevernet påfører vårt sterkt begrensede statsbudsjett, så spørsmålet må bli om nytteverdien av barnevernet er klart nok dokumentert til å forsvare utgigtene? Hvor finnes dokumentasjonen som kan overbevise alle kritiske borgere? Jeg er dessverre meget skeptisk til om det eksisterer noe dokumentasjon overhode! Det har dessverre vært liten interesse for å dokumentere det mange voksne har opplevd som barnevernsbarn, så det kan bli interessant å få vite hvor den eventuelle seriøse dokumentasjon stammer fra.

 

 FBR og flere andre mener det nå må stilles krav om en omfattende og seriøs undersøkelse for å avklare hvilken total nytteverdi barnevernet kan vise til. Jeg håper derfor at media støtter er slikt krav, ut fra den plikt media har til å påpeke uakseptable samfunnsforhold. Kokkvold bør være en kjent person blant journalister og avistilknyttede personer, og jeg påpeker her hans klare uttaleser når det gjelder den plikt media har.

 

 Ved felles hjelp er det laget en omfattende pressemelding som vedlegges. Vårt håp er en omfattende støtte fra media i dette meget viktige kravet om

 dokumentasjon av det barnevernet kan vise til av totale resultater f. eks. de siste 30 - 40 år. Jeg foreslår derfor at så mange som mulig av mottakerne av denne utsendelse, virkelig engasjerer seg og bidrar med en avisartikkel tirsdag 3. juni. Det er nok nødvendig med et virkelig felles løft for å kunne avklare hva norsk barnevern har vært ansvarlig for. Hvordan har de greid å tilegne seg den enorme makt de utøver?

 

 Vår oppfordring gjelder i hovedsak helt uskyldige og sårbare barn, og ingen bør vær likegyldig i en slik sammenheng. Vi forventer derfor mange interessante og avslørende artikler den 3. juni.

 

 Med vennlig hilsen

 Noralf Aunan

 leder av FBR

 

 

Forening for Bedring av Rettssikkerheten (FBR)
Pressemelding 30. mai 2003
Et ødeleggende barnevern med brutale inngrep i norsk økonomi.
  

Varför är det rätt när socialtjänsten gör fel? Av Lena Hellblom Sjögren

 

Till Pressmeddelanden

 

 

Landsomfattande kamp mot barnevernet. Bærums Kommunes brev

Landsomfattande kamp mot barnevernet - "Disse kan vi ikke anbefalla": Bærums Kommunes brev
Av Ruby Harrold-Claesson, jur. kand., ordf i NKMR

 

 

 

Sedan början av mars 2004 pågår det i Norge en landsomfattande kamp mot barnevernet och dess stödpersonal. Psykologer, polis, domare, advokater, anställda inom barnevernet läggs ut på Internet som ren information till föräldrar som redan är drabbade av - eller kan komma att bli föremål för - barnevernets verksamhet. Rankinglistan påminner till viss del om den sedan 2003 nedlagda brittiska hemsidan "Blundering socialworkers".

 

En radiostation tog upp informationen om en person inom barnevernet som är gift med stationens. Därefter var stormen ett faktum. Andra radio- och TV-stationer tog upp nyheterna och de spred sig som en gräsbrand.

 

Vissa kommuner har reagerat och kräver att rankinglistan ska tas bort från Internet. Bærums Kommune har i brev daterat 03.03.2004 skrivit till Mona Lygre, ledaren för "Gruppen for familiens selvstendige rett" och till redaktörer för två andra hemsidor, nämligen Psykopat.no och Likestilling.no och begärt "Fjerning av uønsket informasjon på internett". Brevet där kommunen bl. a hotar att vidta rättsliga åtgärder om inte deras krav blir uppfyllda inom "to dager fra brevets dato" är undertecknat av advokatfullmektig Odd Harald Amundsen. Det sändes till NKMR för kännedom.

 

Här följer brevet: Bærums Kommunes brev

 

Resultatet av Bærums Kommunes brev är att rankinglistan numera finns som länk på NKMR:s huvudsida.

 

Nu går hela den auktoritära statsapparten, med barnevernet, kommunens advokater och politiker, och barne- og familiedepartementet, hårt på alla barnevernsoffer som ropar i sin nöd och på alla som försöker att hjälpa dem genom att få de verkliga förhållandena om barnevernet fram i ljuset. Bl a ska det nu i mars 2004 återigen hållas en kurs med Kari Killén som föredragshållare. Hon ska föreläsa om "omsorgssvikt", som hon menar 25 % av norska barn lider under i sina föräldrars hem. Pressen kommer också att hålla ett seminarium där bl a advokat Ulf Hansen och fd barnevernsledare i Tromsø, Wenche Figenschow Skatland ska informera pressfolk om hur fel det var att upplysa befolkningen om Svanhildsaken.

 

 

 

Innformasjon og Vurderinger av personer knyttet til barn og omsorg

Opplysningene er hentet fra offentlige kilder, internett, SSB, Barnevern, Domstoler, private og foreninger.

 

Vi har dannet Gruppen til Familiens Selvstendige Rett
Av Mona Lygre 


Advokater er rettens horer

Av Mona Lygre

 

Whores of the Court

By Margret A. Hagen

 

Selvprosedyre for menigmann

Av Mona Lygre

 

Tillbaka till Artiklar

 

Tillbaka till NKMR:s Huvudsida

 

 

 

Tonjes brever til Barnevernet


  • Tonjes brever til barnevernet

      

  • Disse brevene ble skrevet mens Tonje fremdeles var fosterbarn.
    Tvangs-omsorgen under barnevernet ble opphevet noen måneder senere.
    Brevene er gjengitt her med Tonjes vennlige tillatelse.

 



  • ***** Brev 1 *****

    Onsdag 5 / 3 - 97

    Jeg ønsker å være sammen med mine foreldre i påsken, for jeg er veldig glad i dem og savner de veldig. Jeg håper det ikke er for mye å be om og det vet jeg dere kan ordne i morgen bare dere gidder.

    Jeg vil og si at samværet med mine foreldre er helt umenneskelig. Jeg vil minst ha annen hver helg fredag til søndag.

    Tonje


    ***** Brev 2 *****

    29 / 5 - 97

    Jeg Tonje forlanger å få være sammen med mine foreldre tre uker i sommerferien, minst en uke. Siden jeg nå har begynt å overnatte hjemme kan jeg ikke forstå hva som er farlig med det.

    Jeg vil og klage på den dårlige samværsordningen mellom meg og mine foreldre, dette vil jeg ha til å bli mye oftere. Har dere noe problemer med å oppfatte dette?

    Hvis jeg hadde ønsket at K skulle få vite om dette brevet, hadde jeg fortalt det selv.

    Tonje


    ***** Brev 3 *****

    11 / 8 - 97

    Til "Barnevernet"

    Litt av et barnevern som bortfører meg som aldri har hatt behov for noe annet hjem enn hos mine foreldre! Jeg har stor-, storkost meg i tre sommeruker nå HJEMME! Så skal jeg tvinges tilbake til et sted hvor jeg mildt sagt mistrives. Mitt spørsmål er, HVORFOR? Vet dere det selv? Vet dere noe om barn og ungdom i det hele tatt? Det jeg vet er at jeg kommer fra et helt normalt hjem med samme regler og rettigheter som mine venner her hjemme som jeg har vært sammen med hver dag her. Her har jeg skikkelig venner som jeg kan stole på. Mitt ønske og behov er å få være sammen med mine foreldre for alltid! Den største sorgen jeg har opplevd i livet, har dere i barnevernet påført meg! Og det er deres ansvar og ikke mine foreldre.

    Tonje

    Dette brevet er min idé! Forstått?

    ******

    ----------------------------

    Kommentar:

    K, omtalt i brev 2, er fostermoren. Tonje hadde tidligere erfart at hvis hun sa til barnevernet at hun ville hjem til sine foreldre, gav barnevernet øyeblikkelig opplysningene videre til fostermoren. Fostermoren forhørte da Tonje, surt, om dette, og gjorde Tonjes tilværelse i fosterhjemmet enda vanskeligere. Derfor skriver hun denne gangen at hun ikke ønsker at opplysningene gis videre fra barnevernet til fostermoren.

    Etterskriften i brev 3 sprang ut av at barnevernet stadig hevdet at foreldrene bare tenkte på sitt eget behov når de ville ha Tonje hjem, og at Tonje selv ikke ønsket dette men lot seg presse av foreldrene.

    ***

    Brevene ble skrevet da Tonje var 14 år.

    I august 1997, etter en ferie hjemme hos foreldrene, hadde barnevernet som en selvfølge bestemt at hun skulle tilbake til fosterhjemmet, hvor hun da hadde vært i ca. 4 år. Imidlertid flyktet Tonje like etter at hun skrev brev 3, og før den planlagte tilbakesendingen. Hun gikk under jorden og nektet å la seg tvinge vekk fra foreldrene igjen.

    Barnevernet torde ikke forsøke å ta henne med makt, men nektet å fatte et enkelt, administrativt vedtak om at omsorgsovertagelsen opphørte. De nektet å utlevere tingene hennes fra fosterhjemmet. Hun hadde da ikke annet enn sommerklær hos foreldrene. Hun begynte på sin gamle skole i foreldrenes distrikt, men fikk ikke sine skolebøker fra fosterhjemmet. Venner av familien måtte ta affære gjennom Fylkesmannen (statens øverste representant i fylket) for å få utlevert noen av hennes eiendeler. Fylkesmannen opptrådte forøvrig svært svakt i saken. Men hans slapphet overgikkes av barnevernssjefens overordnede i vedkommende kommune: han sa at han ikke kunne gjøre noe fordi han var barnevernssjefens overordnede!

    Barnevernet hevdet at det ikke var mulig å oppheve tvangs-omsorgen uten at fylkesnevnden behandlet saken [dette er ikke korrekt], de lot Tonje og foreldrene sveve i det uvisse om hvorvidt barnevernet fortsatt ville prøve gjennom fylkesnevnden å få tvangen opprettholdt, og de uttrykte at Tonje hadde "ulovlig opphold" hos sine foreldre.

    Ved behandlingen i Fylkesnevnden ble Tonje blant annet spurt om hun syntes synd på sine foreldre. Hun svarte klokelig nei. Hadde hun sagt ja (hvilket kunne vært naturlig mellom mennesker som er glad i hverandre og som ser at ikke bare en selv men også ens kjære blir forfulgt og skadet), ville det uten tvil igjen blitt tolket dithen at det var foreldrene som presset henne til pliktskyldigst å si at hun ville hjem for å gjøre dem til lags.

    I sin saksfremstilling for fylkesnevnden innstilte barnevernet på at tvangs-omsorgen skulle oppheves, men de unnlot ikke å gjenta alle sine tidligere fornedrende (og gale) påstander om foreldrene. Barnevernet skrev blant annet at de hadde erfaringer med foreldrene som tydet på at foreldrene ikke hadde forandret seg i vesentlig grad hva gjaldt omsorgsevne [dette er riktig, for foreldrenes omsorgsevne har alltid vært god, men barnevernet mente det negativt]. Som eksempel på at foreldrene manglet omsorgsevne nevnte barnevernet foreldrenes "invol[v]ering av politikarar og andre t.d. Fylkesmannen i saka". Videre: "Ovannemnde viser m.a. opphausing av ulike situasjonar og manglande innsikt i [... ] Tonje sine behov/situasjon."

    Især den siste formuleringen bør jevnføres med Tonjes brev 3 - man må unektelig spørre seg hvem som tenker på og forstår Tonjes behov og situasjon.


    Marianne Haslev Skånland
    vise-ordførende i NKMR

    Charlotts brev til norska Amnesty

    Alexander Aminoff: Redogörelse för min barndom

    Frans Lovasz berättelse

    Tillbaka till Artiklar

Open letter to Committee for the Prevention of Torture (CPT)

Sent 09/25/2014

 

 
Our letter is to The European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (CPT) that is the anti-torture committee of the Council of Europe.

Right now the Committee is visiting in Finland.
Lokakuun Liike (October Movement) is a human rights organization aiming to raise public awareness and discussion about human rights and their violations in family politics, foster and mental care and other forms of institutional care.

Finland has very high rates of children placed into foster care and a many ECHR (European Court of Human Rights) verdicts of human rights violations in child welfare services.

Foster care children and their families constantly report us of violations of human rights in foster care, which has no proper surveillance or governmental control in Finland. ?
 

Les mer …

Appeal to the Government of India to protect Indian child in Norway

Appeal to the Government of India to protect Indian child in Norway

 

 


This Appeal from the NKMR/NCHR was sent on December 27, 2016, to Her Excellency, Mrs Sushma Swaraj, Minister for External Affairs, Ministry of External Affairs, Government of India, requesting her government's intervention to protect an Indian citizen child from Norwegian Barnevernet (CPS). 


Your Excellency, Dear Madam,

On behalf of the Nordic Committee for Human Rights - NKMR/NCHR - For the Protection of Family Rights in the Nordic countries, I, the undersigned, Ruby Harrold-Claesson, lawyer, am appealing to Your Excellency to intervene for the protection of the five year old boy, the only child of Anil Kumar and Gurvinderjit Kaur, who was removed by agents of Barnevernet, Norway, from his pre-school, where his parents had left him in total confidence for his safety. The NCHR has been informed that the five year old was taken by Barnevernet and placed in a Norwegian foster home, far away from his parents and loved ones.
Similar gross Human Rights violations against children and their parents take place daily, not only in Norway but also in Sweden, Denmark and Finland. The removal of children from their loving, caring, competent families by the agents of barnevernet / the social services and placing them in foster care to live among total strangers, so-called CPS cases, stands out as an atrocity in our time - an atrocity that has several times been condemned by the European Court of Human Rights in Strasbourg.

Les mer …

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter