Tonjes brever til Barnevernet


  • Tonjes brever til barnevernet

      

  • Disse brevene ble skrevet mens Tonje fremdeles var fosterbarn.
    Tvangs-omsorgen under barnevernet ble opphevet noen måneder senere.
    Brevene er gjengitt her med Tonjes vennlige tillatelse.

 



  • ***** Brev 1 *****

    Onsdag 5 / 3 - 97

    Jeg ønsker å være sammen med mine foreldre i påsken, for jeg er veldig glad i dem og savner de veldig. Jeg håper det ikke er for mye å be om og det vet jeg dere kan ordne i morgen bare dere gidder.

    Jeg vil og si at samværet med mine foreldre er helt umenneskelig. Jeg vil minst ha annen hver helg fredag til søndag.

    Tonje


    ***** Brev 2 *****

    29 / 5 - 97

    Jeg Tonje forlanger å få være sammen med mine foreldre tre uker i sommerferien, minst en uke. Siden jeg nå har begynt å overnatte hjemme kan jeg ikke forstå hva som er farlig med det.

    Jeg vil og klage på den dårlige samværsordningen mellom meg og mine foreldre, dette vil jeg ha til å bli mye oftere. Har dere noe problemer med å oppfatte dette?

    Hvis jeg hadde ønsket at K skulle få vite om dette brevet, hadde jeg fortalt det selv.

    Tonje


    ***** Brev 3 *****

    11 / 8 - 97

    Til "Barnevernet"

    Litt av et barnevern som bortfører meg som aldri har hatt behov for noe annet hjem enn hos mine foreldre! Jeg har stor-, storkost meg i tre sommeruker nå HJEMME! Så skal jeg tvinges tilbake til et sted hvor jeg mildt sagt mistrives. Mitt spørsmål er, HVORFOR? Vet dere det selv? Vet dere noe om barn og ungdom i det hele tatt? Det jeg vet er at jeg kommer fra et helt normalt hjem med samme regler og rettigheter som mine venner her hjemme som jeg har vært sammen med hver dag her. Her har jeg skikkelig venner som jeg kan stole på. Mitt ønske og behov er å få være sammen med mine foreldre for alltid! Den største sorgen jeg har opplevd i livet, har dere i barnevernet påført meg! Og det er deres ansvar og ikke mine foreldre.

    Tonje

    Dette brevet er min idé! Forstått?

    ******

    ----------------------------

    Kommentar:

    K, omtalt i brev 2, er fostermoren. Tonje hadde tidligere erfart at hvis hun sa til barnevernet at hun ville hjem til sine foreldre, gav barnevernet øyeblikkelig opplysningene videre til fostermoren. Fostermoren forhørte da Tonje, surt, om dette, og gjorde Tonjes tilværelse i fosterhjemmet enda vanskeligere. Derfor skriver hun denne gangen at hun ikke ønsker at opplysningene gis videre fra barnevernet til fostermoren.

    Etterskriften i brev 3 sprang ut av at barnevernet stadig hevdet at foreldrene bare tenkte på sitt eget behov når de ville ha Tonje hjem, og at Tonje selv ikke ønsket dette men lot seg presse av foreldrene.

    ***

    Brevene ble skrevet da Tonje var 14 år.

    I august 1997, etter en ferie hjemme hos foreldrene, hadde barnevernet som en selvfølge bestemt at hun skulle tilbake til fosterhjemmet, hvor hun da hadde vært i ca. 4 år. Imidlertid flyktet Tonje like etter at hun skrev brev 3, og før den planlagte tilbakesendingen. Hun gikk under jorden og nektet å la seg tvinge vekk fra foreldrene igjen.

    Barnevernet torde ikke forsøke å ta henne med makt, men nektet å fatte et enkelt, administrativt vedtak om at omsorgsovertagelsen opphørte. De nektet å utlevere tingene hennes fra fosterhjemmet. Hun hadde da ikke annet enn sommerklær hos foreldrene. Hun begynte på sin gamle skole i foreldrenes distrikt, men fikk ikke sine skolebøker fra fosterhjemmet. Venner av familien måtte ta affære gjennom Fylkesmannen (statens øverste representant i fylket) for å få utlevert noen av hennes eiendeler. Fylkesmannen opptrådte forøvrig svært svakt i saken. Men hans slapphet overgikkes av barnevernssjefens overordnede i vedkommende kommune: han sa at han ikke kunne gjøre noe fordi han var barnevernssjefens overordnede!

    Barnevernet hevdet at det ikke var mulig å oppheve tvangs-omsorgen uten at fylkesnevnden behandlet saken [dette er ikke korrekt], de lot Tonje og foreldrene sveve i det uvisse om hvorvidt barnevernet fortsatt ville prøve gjennom fylkesnevnden å få tvangen opprettholdt, og de uttrykte at Tonje hadde "ulovlig opphold" hos sine foreldre.

    Ved behandlingen i Fylkesnevnden ble Tonje blant annet spurt om hun syntes synd på sine foreldre. Hun svarte klokelig nei. Hadde hun sagt ja (hvilket kunne vært naturlig mellom mennesker som er glad i hverandre og som ser at ikke bare en selv men også ens kjære blir forfulgt og skadet), ville det uten tvil igjen blitt tolket dithen at det var foreldrene som presset henne til pliktskyldigst å si at hun ville hjem for å gjøre dem til lags.

    I sin saksfremstilling for fylkesnevnden innstilte barnevernet på at tvangs-omsorgen skulle oppheves, men de unnlot ikke å gjenta alle sine tidligere fornedrende (og gale) påstander om foreldrene. Barnevernet skrev blant annet at de hadde erfaringer med foreldrene som tydet på at foreldrene ikke hadde forandret seg i vesentlig grad hva gjaldt omsorgsevne [dette er riktig, for foreldrenes omsorgsevne har alltid vært god, men barnevernet mente det negativt]. Som eksempel på at foreldrene manglet omsorgsevne nevnte barnevernet foreldrenes "invol[v]ering av politikarar og andre t.d. Fylkesmannen i saka". Videre: "Ovannemnde viser m.a. opphausing av ulike situasjonar og manglande innsikt i [... ] Tonje sine behov/situasjon."

    Især den siste formuleringen bør jevnføres med Tonjes brev 3 - man må unektelig spørre seg hvem som tenker på og forstår Tonjes behov og situasjon.


    Marianne Haslev Skånland
    vise-ordførende i NKMR

    Charlotts brev til norska Amnesty

    Alexander Aminoff: Redogörelse för min barndom

    Frans Lovasz berättelse

    Tillbaka till Artiklar

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter