•  

      

 

  • Artikkelen har tidligere vært publisert i Bergensavisen (BA) søndag den 25. februar 2001, som et intervju i spalten "meg & deg". Forfatteren, Knut Kristiansen, er free-lance journalist for BA. Artikkelen gjengis her med forfatterens og BAs velvillige tillatelse.

 

 

  • Krigen mot barnevernet

    av Knut Kristiansen

     

       

 

 

  • Søndagsgjesten

    Navn: Marianne Haslev Skånland

    Alder

    : 58 år

    Sivil status:

    Enke, ingen barn.

    Stilling:

    Professor i lingvistikk ved Universitetet i Bergen, viseordførende for Nordisk Komité for Menneskelige Rettigheter (NKMR). Medlem av den vitenskapelige råd i Stiftelsen för Rättspsykologi i Stockholm.

    Hjemmeside:

    http://www.nkmr.org/

 

 

 

  • Barnevernet er en systematisk grusomhet! Sier Marianne Haslev Skånland. Professoren legger ikke fingrene imellom.

    ENGASJERT PROFESSOR

    Med en viss ærefrykt benker vi oss i professorens hule. På den delen av sofaen som ikke er full av bøker. Marianne Haslev Skånland fyller sitt kontor i selskap med avskrekkende mengder litteratur. Skånland er en av barnevernets argeste kritikere. Så arg at det gnistrer.

     

    RENT NONSENS

    Hva er bakgrunnen for korstoget? Har hun selv blitt fratatt sine barn?

    - Jeg har ikke barn, svarer hun.

    - Og jeg engasjerte meg ikke med fastskrudde meninger om barnevern heller. Men mitt faglige kompetanse- og interessefelt har blant annet med språkutvikling å gjøre.

    I egenskap av språkforsker evaluerte hun i 1993 en sak der barnevernet påsto at et barns manglende språkutvikling skyldtes dårlig omsorg hos foreldrene. Hun ble sjokkert.

    - Påstanden var rent nonsens, sier hun.

    - Enhver som har kjennskap til faget, vet det.

    - Omtrent samtidig opplevde to venner av meg urettmessige barnevernssaker. Dette var mennesker jeg kjente, så jeg visste at barnevernet løy.

     

    VITENSKSPELIG SINNE

    Fra da av begynte hun å interessere seg spesielt i barnevernets faglige grunnlag.

    - Jeg har fått bruk for alt jeg har studert, forteller hun.

    Kontoret understreker poenget, utallige kilo med bøker gir ordene kraft, driver frem professorens sinne:

    - Men disse psykonomene gidder ikke lese!

    Vi nærmer oss fascinasjonens kjerne; Marianne Skånlands raseri. Hennes svært så uakademiske beskrivelser av barnevernerne.

    Det faller lett å avvise hennes utbrudd som useriøse, men i personlig samtale er det umulig å avskrive hennes enorme kunnskap.

     

    ØDELEGGER FOLK

    - Etter så mange år som professor, med spisskompetanse innen akademiske vendinger og retorikk, hvorfor bruker du et så "uakademisk" språk?

    Hun ser ut som om spørsmålet er en blanding av toskeskap og et godt poeng. Og svaret er veloverveid og sikkert:

    - Fordi disse barnevernerne ødelegger mennesker! Barn og foreldre, sier hun med stål og betong i stemmen.

    - Det er ikke rom for pene vendinger i den lidelse barnevernet skaper.

    - Ser man på forskningsmaterialet om barnevernsbarn, så er resultatene entydig negative. Det er uhyggelig!

    Hun lekser opp fra en rekke ulike rapporter som understreker poenget, og fortsetter:

    - Men barnevernet later som det går bra med barn i fosterhjem og i institusjoner.

    - De bruker pusekattspråk, forteller hun, og for å trenge gjennom bomullen velger hun å være krass.

    - Jeg har aldri hørt barnevernet innrømme at det er deres handlinger som er årsaken til at det går galt med barna.

    Det er rett og slett for alvorlig til at en kan spille softball med ord. Menneskeskjebnene teller tyngre.

     

    OFFENTLIGHET VIKTIG

    Barneverns- og barnefordelingssaker går i Norge bak lukkede dører av hensyn til privatlivets fred. Skånland mener dette medfører at barnevern og domstoler kan foreta seg de mest horrible ting uten å bli avslørt i offentligheten. Og at taushetsplikten beskytter formynderne, ikke ofrene.

    - Foreldrene ønsker åpne dører. Offentlighet beskytter vanlige mennesker mot overgrep fra staten, sier hun.

    - Barnevernshøringen i høst var veldig bra, men den må følges opp på en ordentlig måte.

    Hun er irritert over politikere som anklager Frp for å prøve å score politiske poenger på høringen.

    - De som fremmer denslags påstander nekter for det første å se realitetene, og for det andre gjør de akkurat det som de beskylder Frp for, nemlig lager partipolitikk av det, argumenterer hun.

    De andre politiske partiene har ingen unnskyldning for ikke å følge opp, etter hennes mening. Ikke minst fordi det koster å stå frem.

    - Jeg kjenner til at deltakere har opplevd problemer med barnevernet i ettertid.

     

    LEGITIM AUTORITET

    Barn lar seg ikke oppdra av folk som de ikke anerkjenner som legitime autoriteter. Og det er foreldrene som naturlig har denne autoriteten, mener professoren.

    - Barnevernet forsøker å få barn i fosterhjem til å godta at de ikke skal få treffe sin familie. At det skal være så lite samvær som mulig.

    - Mange av disse barna er dypt ulykkelige, så ulykkelige at de ikke greier å tenke på annet enn savnet av foreldrene.

    På sykehusene har man gått andre veien, fra korte besøk til at foreldrene kan være hos barna så mye de vil.

    - Korte besøk er for barna som å få et glimt av paradis, og så få vite at veien er stengt.

    Barna gjør opprør, eller kapsler seg inne.

     

    UENDELIGE RESSURSER

    Når en begynner å nøste i problemene, åpenbarer det seg så mye.

    Hvorfor går kommunene konk, for eksempel? Spør hun retorisk og svarer selv.

    - Blant annet fordi man spyr ut penger på barnevern. Dyre og dårlige løsninger.

    - Det verste er at gode løsninger slett ikke koster masse penger. Tvert imot er de mye billigere.

    Hun etterlyser diskusjon i åpent lende.

    - Men barnevernet er ikke interessert i det. De ønsker mer av det de har, mener hun.

    Hun påpeker at barnevernet har ubegrensede ressurser i forhold til andre debattanter. Mange ansatte, organiserte osv. Slik blir det en formidabel oppgave å holde en debatt gående.

    - Jeg måtte holde opp med å skrive innlegg i avisene, sukker hun.

    - Det ble en Sisyfosoppgave.

     

    SE LIDELSEN

    - Det er viktig at vi som ser disse sakene og vet hvor grusomme de er, engasjerer oss. At vi snakker med hverandre og arbeider for å få folk til å forstå, sier hun.

    - Et problem er at allmennheten tror at en er gal når en forteller sannheten. Ikke før en ser en sak på nært hold, forstår en litt.

    - Men som regel tror man at det bare gjelder den ene saken, at den er spesiell, sukker hun.

    - Når en i tillegg skjønner at den konkrete saken ikke er et unntak, da forstår man galskapen i systemet. Det er en heftig erkjennelse å gjøre.

    - Kan du få med det forferdelige i at man nå driver og setter foreldre i fengsel for å hente sine barn fra barnevernstiltak hvor de lider. Tenk den smerten, avslutter hun.

     

    Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern

    Omhändertagande och mänskliga rättigheter

    Tonjes brev til barnevernet

    Till tolkningen av barnets bästa

    Barn ska være i familiens skod

    Barnets beste eller verste

    Och fjällen föll från mina ögon

    Barnevern og medvirkning til selvmord

    Tillbaka till Artiklar

     

     

     

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter