Litt mer om økonomi i barnevern
Av Marianne Haslev Skånland, professor

 

 

 

 
Marianne Haslev Skånland, fd v. ordf. i NKMR, er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.

Artikkelen er tidligere publisert i
Gjengangeren "Leserbrev" den 26.07.2004.

Artikkelen er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 


Det å sette inn mere penger til hjelp i en sektor gir ikke automatisk bedret velferd. Det gjør det bare hvis bedømmelsen av behovet for hjelp er riktig, og typen av hjelp som finansieres er effektiv.
Det finnes en rekke studier som dokumenterer relativt klart at dette ofte ikke er tilfelle innen barnevern og annet sosialt arbeid. Grunnen er at man har basert seg på forfeilet ideologi istedenfor på reell kunnskap.
Tre eksempler:


1. "Sosialomsorgens brustne illusjoner" av Jon Knut Berg fra 1991 (i boken "Velferdskommunen" redigert av professor i historie Anne-Hilde Nagel), tar for seg utviklingen i Oslo på 1960-tallet som kom som resultat av et nytt syn og ny lovgivning vedrørende sosialhjelp. Nå skulle ikke lenger sosialarbeiderne sitte og dele ut penger, de skulle "behandle" klientene.
Det gikk særdeles dårlig. Klientene var normalt hverken sosialt syke eller avvikere. De trengte derfor ingen "behandling". Sosio-tenkningens sykeliggjøring og omtolkning av deres problemer var gal. Dermed økte klientifiseringen istedenfor å avta, dokumentmengden ble formidabel og utgiftene steg til himmels. Berg skriver (side 148): "Sosialomsorgens hovedidé, det å gi sosial behandling, ble vanskelig. For hvordan drive med omfattende terapi med så mange klienter? Og hvordan gi sosial behandling til folk som bare hadde for lite penger, uten at de hadde de forventede tilpasningsproblemene?"


2. Socialstyrelsen i Sverige utgav i 1995 rapporten "Sammanbrott i familjehem" ("familjehem" betyr fosterhjem) (SoS-rapport 1995:9). Brita Sundberg Weitman, tidligere lagmann ved Solna Tingsrätt i Stockholm, skrev om denne studien samt en annen i samme gate (se Fosterbarns rättslöshet) (oversettelsene er mine, MHS):
"I Svenska Dagbladet den 23 mars 1995 leser vi at Socialstyrelsen har latt forskeren Håkan Jönson ved Socialhögskolan i Lund granske 189 plasseringer av barn i fosterhjem. Resultatet, ifølge Svenska Dagbladet: Nesten halvparten av alle fosterhjemsplasseringer avbrytes før planlagt. Enten greier ikke fosterhjemmet barnet eller så rømmer barnet, ofte hjem til sine biologiske foreldre. Det mangler ofte en plan for barnets omsorg.
En del av barna i fosterhjem utsettes for seksuelle overgrep der. En delrapport (en annen rapport) har gransket 86 politianmeldelser. Syv av ti anmeldelser gjaldt fosterfaren. For øvrig var anmeldelsene rettet mot fostersøsken, fosterforeldrenes barn eller andre barn i fosterhjemmet. I annenhvert tilfelle besluttet imidlertid statsadvokaten å nedlegge etterforskningen. Det berodde som regel på at lovbrudd ikke kunne bevises. Tiltale ble det i 32 saker. Av dem ble det fellende dom i 30."
Jönson skriver selv i siste avsnitt: "Alle som profesjonelt arbeider med fosterhjemsplasseringer vet at sammenbrudd er vanlige. Allikevel betraktes de som uhell i arbeidet. Fosterhjemsplasseringer behandles generelt som "idealalternativ" til barnets utilfredsstillende hjem- og livssituasjon. - Den viktige konklusjonen i denne rapporten er at en fosterhjemsplassering må betraktes som et tiltak som med stor sannsynlighet kommer til å bryte sammen. - Det kan jo tenkes at plasseringer av tenåringer må slutte i sammenbrudd, at det ligger i tenåringens utvikling å bryte opp. Det kan også tenkes at et sammenbrudd faktisk er å ha mislykkes alvorlig og at tiltaket som helhet skader mer enn det hjelper."


3. I 1996 kom boken "Fosterbarn som vuxna" av Bo Vinnerljung. I tillegg til å ha utført egne søskenstudier (i familier hvor noen søsken er i fosterhjem mens andre bor hjemme) har han gjennomgått nærmest rubb og rake av daværende undersøkelser i Skandinavia og mere til. På side 78 skriver han: "Alle studier viser likeartede eller dårligere resultater for fosterbarna når de sammenlignes med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende. Som sammenfatning: Noen variasjoner finns men ingen [studier] har funnet at fosterbarna har klart seg bedre."

Den som har skrevet mest og best om Vinnerljungs avhandling her til lands, er advokat Sverre Kvilhaug i Lindås, se f.eks "Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonalbarnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste".

Både Vinnerljung og Jönson arbeider selv innen eller med tilknytning til sosialvesenet. Vinnerljung har i annen sammenheng uttalt større forhåpninger om at nå går vel alt så mye bedre og at hans egen forskning kan tolkes anderledes. Dette har forårsaket noe av et vepsebol (se To artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning). Noe monopol på tolkningen av forskningsdata har imidlertid ikke forskere, heller ikke på sine egne. De to undersøkelsene er godt gjennomført; både Jönson og Vinnerljung oppfyller et krav i all vitenskap: De skiller klart mellom sin undersøkelse og tolkning av resultatene.


 

Litt mer om økonomi i barnevern

Av Marianne Haslev Skånland

 

Barnevernets bedømmelser

Av Marianne Haslev Skånland

 

Apropos barnevern

En serie artiklar och inlägg i Gjengångaren i anledning av problemen i Horten barnevern

 

Tillbaka Artiklar

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter