Mannsforakt eller menneskerett

Av Margrethe Skeie

 

 

 

Margrethe Skeie er Leder i Bergen for "Aksjonsgruppen barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre".

 

Artikkelen har tidligere vært trykket som leserinnlegg i Tidsskriftet 2 Foreldre, Nr. 2 - juli 2003. Tidsskriftet utgis av "Foreningen 2 Foreldre". Den publiseres her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 

 

 

 

Det ble merkelig stille i Norge tirsdag den 11. februar 2003. Denne dagen da den norske statsmakten var oppe til doms foran Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Domstolen gjorde det klart at den norske Staten klart hadde krenket Ulf Hammerns rettigheter som menneske da Norges Høyesterett hadde avsagt en dom for at man kunne fortsette å betrakte Ulf Hammern som en seksualforbryter – uten hensyn til at anklagene mot ham ikke kunne bevises.

 

Denne vinterdagen gjorde Menneskerettighetsdomstolen det klart at også en norsk mann – til og med en fra Trøndelag – skulle ha de samme rettigheter som andre mennesker. Tidligere hadde både den islandske og den sveitsiske statsmakten vært innklaget for Menneskerettighetsdomstolen i tilsvarende saker. Disse lands regjeringer hadde ikke våget å prosedere sakene for Domstolen. Det var for opplagt at Staten ville komme til å tape. Men i den norske statsmakten var motet så mye større og forstanden så mye svakere. Nasjonen hadde i tillegg en Justisminister som vant seg sine beste venner ved å slutte opp om kvinnebevegelsens mistenkeliggjøring av menn.

 

Denne dagen var det mange menn som sendte sine tanker til det som hadde skjedd under Bjugn-saken. Ulf Hammern var blitt mistenkt for å ha begått seksuelle overgrep mot 36 barn. De som kjente ham i hjembygda hadde ristet på hodet. De visste at Hammern var en mann med et godt og åpent forhold til alle barn. Han var også en god far.

 

Men det var andre personer som så det nyttige i å ødelegge Ulf Hammern. Feminister som bygger sin samfunnsmakt på mannsforakt. De så den klare gevinsten i å antyde at de fleste menn hart et suspekt forhold til barn. Det var da selvsagt at Ulf Hammern ikke var noe unntak.

 

Andre krefter så også muligheten til å skaffe seg egne gevinster gjennom saken. Barneombudet våket over sin plass på mediehimmelen. Det var da en selvsagt ting at barnas talsmann – den permitterte TV-komikeren – holdt et folkemøte der han fortalte det han visste om saken. Han visste riktignok ikke noe. Det gjorde seg da likevel bra når han repeterte den feministiske mannsforakt.

 

Det var selvsagt journalister på pletten og gav fyldige referater av disse kloke ord. Annet har da ikke slike åndshøvdinger å gjøre. De som har trådd sine politiske barnesko i AKP(m-l), men senere har funnet at proletariatets sanne interesser hovedsaklig består i at de selv får heve milliongasjer. Den gode dømmekraften hos proletariatets talsmenn vek ikke fra dem i denne skjebnestunden.

 

Også lensmannsførstebetjenten i bygda så sine gode muligheter. Hans sjef ville drive kritisk etterforskning da anmeldelsen mot Hammern kom. Men var det plass for slikt når bevisene var så opplagte? Skulle lensmannsførstebetjentens egen karriere gå fremover, var nok det eneste riktige å få plassert både Ulf Hammern og hans hustru i varetekt. Det var en selvsagt ting for forhørsretten å slutte seg til en slik begjæring. Retten var særskilt besatt med en kvinnelig dommer med de sikre menneskekunnskapene som alltid har særmerket spesialutnevnte kvinner. Det var ikke en 50-årig mannsgris – disse som vidsynte kvinner gang på gang hadde tatt til orde mot. I varetekt med både Ulf og kona! Man kunne da ikke lukke øynene for de klare spor av en pedofil gruppe.

 

Etterforskningen gikk dessverre ikke helt som forventet. Den kloke Statsadvokaten, Jan Dahle, ble nødt til å gjøre seg taktiske overlegninger slik han også hadde vært nødt til det i en annen straffesak – den mot Atle Joar Hage. Mot ham hadde man riktignok ikke hatt selv det minste snev av bevis for noe straffbart forhold. Hva kunne man da annet enn å glede seg over at Atle Joar Hage i hvert falle hadde hatt ansvarsfølelse nok til å henge seg før justismordet kunne avdekkes? Man hadde fått drevet ham fra forstanden. Det var slikt som varmet hjertet på en pliktoppfyllende statsadvokat.

 

Påtalemyndighetens bevisbyrde ble jo ofte drevet aldeles for langt i kampen mot seksualforbryterne. Nå ville Statsadvokaten så gjerne greie å gjøre det godt igjen. Derfor frafalt man tiltalen mot alle Ulf Hammerns medsammensvorne. Ja, selv om bevisene mot dem var overveldende. Man måtte ha en jevnbyrdig kamp. Hva var da mer rimelig enn at en mann alene ble satt til å svare for alle de overgrepene som bygdas menn og kvinner hadde begått mot barna? I påtalemyndigheten var takt og tone noe man hadde gjort til et varemerke. Det sa seg selv at man ikke kunne skremme en hel bygd med å fortelle sannheten om alle de pedofile gruppene som var i bygda.

 

Man måtte også endre tiltalen slik at det var noen helt andre barn enn de som mistanken opprinnelig var knyttet til, man nå ville føre bevis for at Ulf Hammern hadde forgrepet seg på. Rettssøkende virksomhet kunne være så mangfoldig i et bygdesamfunn som var plaget av en pedofil luring.

 

Da Statsadvokaten hadde sagt sitt siste ord ved prosedyrens slutt, var det førstelagmannens tur til å tale. Den briljante juristen, Hans Flock, gav en både klok og gjennomtenkt rettsbelæring til juryen. Slik hadde andre måttet gjøre det da man dømte Atle Joar Hage fra livet. Man måtte ikke la seg lure av at Ulf Hammern knapt hadde vært alene med barna. Og enda mindre vekt kunne det ha at det ikke var noen som kunne fortelle om at Ulf Hammern hadde deltatt i noen mistenkelige episoder. Det selv om veggene i barnehagen var tynne som papp. For en pedofil luring er det da ikke noen hindring at man må bryte naturlover når barna skal skjendes. Da førstelagmannen til slutt senket røsten, visste alle at han hadde gjort det som sto i hans makt for å få hjulpet Ulf Hammern den samme veien som Atle Hage.

 

Kunne en slik førstelagmann være eslet for å sitte andre steder enn i Høyesterett? Men så kom altså likevel juryen tilbake og svarte nei på skyldspørsmålet. Da var det ikke annet å gjøre enn å la Høyesterett rope det ut for all verden: Ulf Hammern er da likevel skyldig – han kunne jo ikke bevise sin egen uskyld! Hva annet var mer rimelig enn å pålegge en slik mann å føre bevisene for sin egen uskyld? Det skulle da være den letteste sak å gjøre etter at påtalemyndigheten gjennom flere år hadde forvrengt og forkludret ethvert tenkelig bevis. Det var da også selvsagt at han selv måtte bære kostnadene ved sin bevisførsel. Styrkeforholdet ble ikke annet enn jevnbyrdig når man påla en barnehageassistent å bevise sannheten i et saksforhold der Statsmakten først hadde brukt sine samlete økonomiske ressurser på å forvrenge den. I hvert fall kunne man håpe på at Ulf Hammern ville vise denne samme taktfølelsen som Atle Joar Hage hadde vist. Å henge seg i stedet for å plage statsmakten med sin misnøye.

 

Derfor ble tirsdag den 11. februar 2003 en slik viktig dag for alle rettskafne menn – og særlig de av dem som ikke sitter i Påtalemyndigheten eller i Høyesterett. Med ett var det klart – det mange så lett glemmer: Rettferd er ikke noe man får – det er noe man vinner i kamp. I en annen skjebnetime for landet var det Inger Hagerup som hadde gjort dette klart:

 

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

 

La våre hjerter hugge

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

 

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden,

står tusener igjen.

 

Står tusen andre samlet

i steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.

 

 

 

**

 

Lenker til:

 

CHAMBER JUDGMENTS IN THE CASES OF O, HAMMERN, RINGVOLD AND Y v. NORWAY

Press release issued by the Registrar

 

Katastrofen i Bjugn största rättsskandalen i Norge

av Knut Ahnlund

 

Usakkyndige psykologer

av Knut Grepstad

 

Til minne om Atle Joar Hage

 

Rättsröta i behandlingen av misstänkta för sexualbrott

av Knut Ahnlund

 

"Vadstrupgård-sagen" - Skandalen Cavlingkomiteen: Insinuationer

af Leif Blædel

 

Rigmor Perssons brev till Justitiedepartementet: Hur många fäder skall offras på ”incesthysterins altare” innan rättsväsendet ingriper?

Av Rigmor Persson

 

"Häxprocesser mot män!"

Av Pelle Svensson 

 

Når mennesket blir rovdyr

av Valerie Kubens

 

Familjen Lindelöf mot Sverige - Admissibility Decision

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter