Menneskerettighetene ved norske domstoler

Av Anders Ryssdal

 

 

Norge er bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og dommer avsagt av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (EMD). Konvensjonen pålegger Norge å medvirke til å fremme de felleseuropeiske verdier EMK beskytter. Spørsmålet her er hvordan beskyttelsen er gjennomført i norsk rett.

 

 

 

Artikeln är tidigare publicerad i Aftenposten Kronikk 2001-06-28.

Den återges här med författarens benägna tillstånd.

 

 

 

 

Hvordan har forholdet utviklet seg mellom norsk lovgivning og norske domstoler på den ene side og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg? Advokat dr. juris Anders Ryssdal, som representerte Bergens Tidende i den sak hvor en norsk høyesterettsdom fra 1994 ble satt til side i fjor, vurderer situasjonen i dagens kronikk.

 

Tilslutning til internasjonale konvensjoner og oppfølging av vedtak fra ansvarlige institusjoner er utøvelse av statsmyndighet på høyeste nivå. Etter Grunnloven ligger denne myndighet hos Stortinget. I dag er det utenkelig for et europeisk demokrati ikke å være tilsluttet EMK. Konvensjonsstatene må også arbeide aktivt for å implementere EMK i nasjonal rett. Norge har vært folkerettslig bundet siden 1953, men konvensjonen er først gjort til norsk lov i 1999. I gjennomføringsloven fastslås at norsk rett skal vike ved konflikt med EMK.


Selv om EMKs formelle forrang er klar, ser vi at gjennomføringen av EMK i det praktiske rettsliv kan støte på problemer. Norske dommere tar normalt ikke utgangspunkt i EMK når de tar stilling til en sak. EMK-rettslige argumenter tones tvert om ofte ned dersom tradisjonell norsk rett er utfordret. EMKs gjennomslagskraft kan svekkes av de tolkningsteknikker som her anvendes. Spørsmålet er om den linje som hittil har vært fulgt i viktige avgjørelser, er en fremtidsrettet måte å møte den nye tids utfordringer på.

 

I 1994 oppstilte Høyesterett et lite realistisk krav om "klarhet" før EMK, og dommer fra EMD, kan korrigere norsk rett.

Klarhetsprinsippet ble oppstilt i en kjennelse der Høyesterett tillot omfattende bruk av forklaringer opptatt av Prisdirektoratet under trussel om straff som bevis i en senere straffesak. At slik omfattende bruk ville være i strid med selvinkrimineringsforbudet (EMK art. 6), var det gode holdepunkter for. Likevel kom Høyesterett til at norske regler måtte gå foran EMK så lenge det ikke var absolutt klart hvordan art 6. skulle anvendes. Senere kom EMD til motsatt resultat i lignende saker om selvinkriminering fra andre land. Erfaringene med klarhetsprinsippet var altså fra første stund ikke vellykkede. Likevel ble prinsippet lenge fastholdt av Høyesterett.

 

I 2000 avsa Høyesterett en ny viktig avgjørelse i plenum. Høyesterett fant at behandlingstiden i en sak om tilleggsskatt (jf. EMK art. 6) hadde vært for lang, men ikke at bruk av både straff og tilleggsskatt krenket forbudet mot dobbelt forfølgning (Protokoll 7 art. 4). I sine generelle merknader forsøker Høyesterett å nedtone klarhetsprinsippet. For praktiske formål lever prinsippet likevel videre: Høyesterett uttalte nemlig klar motstand mot at norske domstoler selv skulle gå i spissen for å bygge ut norske borgeres rettsvern etter EMK. Passiv tilpasning var å foretrekke, fordi en såkalt dynamisk fortolkning kunne frata staten rettslige styringsinstrumenter.


Det er flere problemer ved Høyesteretts tilnærming her: For det første kan det ikke forventes at det skal foreligge en fullt ut dekkende tidligere dom fra EMD når en ny sak om EMK kommer for norske domstoler. Tvert om vil EMDs dommer (bortsett fra de få saker som gjelder Norge) knytte seg til sosiale forhold og rettsregler fra andre land. Det er alltid mulig å "distinguish the case" slik at EMK taper fordi de dommer som påberopes, ikke er "sammenlignbare".

 

For det andre unnlot Høyesterett å problematisere sin drøftelse av dobbeltstraff i forhold til de verdier EMK skal ivareta. I plenumsdommen ble derimot betydningen av norske verdioppfatninger sterkt fremhevet. Det er vanskelig å forstå Høyesteretts bemerkninger på dette punkt dersom man ser hen til EMKs fortale, som fremhever det felleseuropeiske verdigrunnlag og siktemål med konvensjonen. En felleseuropeisk verdiforankret tolkningsstil er også ubetinget nødvendig dersom norske domstoler skal overkomme de vanskeligheter et "klarhetskrav" alltid vil skape.

 

Et tredje problem er at domstolene, selv når det foreligger et brudd på EMK, ikke lar dette få særlige konsekvenser. I en ny dom fra 2001 ble Justisdepartementet i Høyesterett dømt for å ha innhentet personopplysninger i strid med norsk lov og forbudet mot krenkelse av privatlivets fred i EMK art. 8. Likevel ble det ansett lovlig å bruke opplysningene i en ansettelsessak. Saksøker ble heller ikke tilkjent oppreisning (kun beskjedne saksomkostninger).

 

Svekket gjennomføring av EMK i nasjonale domstoler kan gi klare skadevirkninger.

 

Den alvorligste innvending er at en "vente og se"-holdning vil medføre at norske borgere ikke i tide får tilgang til sine rettigheter på den måte Stortinget har forutsatt.

 

Videre vil en sendrektig tilpasningslinje føre til at borgerne ser seg nødt til å bringe saker inn for internasjonale domstoler for å ivareta sine menneskerettigheter. Dersom borgeren vinner frem, har norske domstoler begått folkerettsbrudd.

 

Endelig fører motvillighet til at man går glipp av viktig felleseuropeisk inspirasjon til utviklingen av norsk rett:

 

EMDs praksis reflekterer et rikere erfaringstilfang enn noen nasjonal praksis. EMDs jurisdiksjon favner i dag 800 millioner mennesker. EMD er også påpasselig med å forankre sine dommer i de verdier EMK skal fremme. Klagesaker som er fremført til EMD fra et stort og heterogent rettssamfunn, speiler en bredere virkelighet, og vil raskere rette søkelyset mot nye behov, enn de saker som bare norske domstoler har til bedømmelse.

 

Som eksempler på norske tolkningsresultater som speilte et smalt nasjonalt informasjonsgrunnlag som tiden var inne til å legge til side, kan nevnes de tre ytringsfrihetssakene (art. 10) fra 1999 og 2000. Norske domstoler dømte de private parter etter gjeldende norsk injurielovgivning. I Strasbourg ble resultatet i alle saker at den norske stat tapte. Enkelte har senere vært opptatt av å forsvare Høyesterett og de tradisjonelle norske rettsoppfatninger som ble satt til side. Dette blir klare feilspor. Spørsmålet er heller om EMDs dommer er bedre tilpasset vår tid, slik at vi har fått verdifulle tilskudd til norsk rett. Alle tre saker angikk informasjonsprosesser av grunnleggende betydning for et demokratisk samfunns virkemåte.

 

Den første dom knyttet seg til avisomtale av en rapport om selfangstmetoder utarbeidet for departementet. Dokumentet var unntatt offentlighet, men kom likevel en journalist i hende. Rapporten inneholdt kritisk omtale av selfangstmetoder, og en rekke selfangere ble tilkjent erstatning og oppreisning for gjengivelsen av rapporten i Bladet Tromsø. I Strasbourg ble EMK anvendt for å verne offentlighetens interesse i å få kjennskap til rapporten.

 

Neste sak gjaldt debatten mellom bl.a. medlemmer av Norsk Politiforbund og professor Bratholm om forekomsten av politivold. Diskusjonen var meget opphetet. Høyesterett fant at enkeltutsagn var så krenkende overfor professor Bratholm at han ble tilkjent oppreisning fra polititjenestemennene. EMD la derimot til grunn at den som deltar i en offentlig diskusjon, må finne seg i at ikke alle kan beherske den samme presise uttrykksform. EMD la større vekt på å verne deltagelsen i debatten om politivold.

 

Det synes lite tvilsomt at EMD la til grunn den mest realistiske virkelighetsoppfatning. Det er få lesere eller TV-seere som i ettertid kan gjengi enkeltutsagn i en løpende debatt. De inntrykk som fester seg, er adskillig mer grovsorterte, og avleirer seg i helhetsoppfatninger som dannes gjennom flere innlegg. Enkeltstående språklige overtramp må forstås mot denne bakgrunn og aksepteres.


Den siste dom gjaldt Bergens Tidendes kritiske omtale av en plastisk kirurg. Dekningen var basert på konkrete innspill fra et stort antall misfornøyde pasienter om sterkt sviktende pasientoppfølging. Da saken kom for Høyesterett, ble saken avgjort ut fra om det var noe å bebreide kirurgen i snever medisinsk faglig forstand. Dette hadde ikke vært temaet for avisomtalen. Det ville dessuten hemme en vital offentlig diskusjon dersom deltagerne måtte holde seg pinlig nøyaktig til yrkesfaglige karakteristikker for å unngå å bli injuriedømt. Også her virket Høyesteretts resultat foreldet i et moderne informasjonssamfunn. EMDs resultat - at kritisk omtale var legitimt - ga publikum bedre tilgang til viktig forbrukerinformasjon samt mulighet til å forebygge helseskader.

 

Internasjonale domstoler kan aldri alene sikre gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge. For å hindre unødvendige klagesaker mot Norge, og for å gi EMK den av Stortinget tiltenkte plass om rettighetsstandard og inspirasjon, må norske domstoler legge større vekt på de verdier EMK skal fremme. Formålsbestemt tolkning er en anerkjent teknikk ellers, men anvendes så å si ikke ved motstrid mellom norsk rett og EMK. Her må praksis legges om.

 

En sterkere forankring i verdier vil for det første skape bedre nasjonale avgjørelser og øke respekten for dem ute. Det gjelder også avgjørelser der EMK-rettslig argumentasjon ikke vinner frem, eller der flere konkurrerende rettigheter står mot hverandre. En naken nasjonal forrangslinje vil derimot møte liten forståelse blant dommere fra andre rettskulturer, som ut fra egne erfaringer vet hva de grunnleggende menneskerettigheter virkelig er verd. For det andre vil antatte konflikter mellom EMK og norsk rett ofte bortfalle. Norske myndigheter har normalt ikke ment å bruke styrings- og sanksjonsmidler som står i et anstrengt forhold til menneskerettighetene.

Dersom norske domstoler i stedet glir inn i en praksis der menneskerettighetene blir kraftløse, annenrangs argumenter, er dette ikke bare et juridisk, men også et politisk problem.

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

Tillbaka till Huvudsidan

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter