Når fagfolk svikter

Av Ole Texmo, free-lance skribent

 

 

 

Ole Texmo er free-lance skribent og litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og historie.

Kronikken er tidligere publisert i den riksdekkende norske avisen Nationen riksdekkende norsk avis 19.01.2001

Artikkelen - kronikken  - er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.

NKMR:S KOMMENTAR
Artikeln beskriver spelet kring vårdnadstvister men gäller i lika hög grad vid tvister mellan staten och föräldrarna i tvångsomhändertagandefall.

 

 

 

 

Det ropes på flere fagfolk til å løse konflikter, men kan man egentlig stole på at fagfolkene besitter den påståtte kompetanse ?

 

I en offentlig utredning om barnefordelingssaker (NOU 1998:17) sies det: Men det finnes i dag ikke metoder som kan skille mellom de foreldre som vil komme til å samarbeide på tross av at de selv mener det motsatte, og de som vil fortsette sine konflikter .

Sitatet er hentet fra avsnittet Delt avgjørelsesmyndighet  i utredningens kapittel om Utvalgets syn på om domstolene skal kunne pålegge fast bosted.  En av de sentrale problemstillinger er Samarbeide, men utvalget bestående av 7 jurister og 2 psykologer går ikke inn på grunnbetingelsene for samarbeide, like lite som problemstillingen mht grenseoppgangen mellom Makt og Omsorg gåes opp. Sistnevnte sondring er relevant for det rettslige skille mellom utvidet samvær og såkalt delt bosted. Selv finner jeg uttrykket bosted lite meningsbærende, særlig i forhold til en mulig lovlogisk avledning fra det overordnede begrep Foreldreansvar.

 

Metodisk svikt

En viktig diskurs dreier seg om retten skal ha adgang til å dømme mot den ene av partene erklærte motvilje. Mitt hovedanliggende i denne kronikk er imidlertid et fokus på den faglig-akademiske svikt såvel i det foreliggende utredningsarbeid som innefor den del av Akademia hvor jurister og psykologer befinner seg. At man ikke har evnet eller villet utarbeide metoder som nettopp kan skille melom velvilje og vrangvilje beror på en unnfallenhet som har konsekvenser for tilliten til fagfolk, både politikere og lekfolks tillit til hvordan såkalt ekspertise påberopes av rettsapparat og andre myndighetsnivåer. Den metodiske svikt hos jurister og psykologer skyldes flere forhold. Grunnleggende er svikten basert på disse profesjoners tiltro til egen dømmekraft, intuisjon og påstått erfaring. Mangel på  etterprøving av domstolenes praksis er et stort svik overfor det store antall av mer og mindre uskyldige ofre for fagfolkenes herjinger. Barnefordelingssaker er intet nytt fenomen. Man har i flere tiår hatt anledning til å etablere vitenskapelig forankrede profesjoner.

 

Ekspertenes demokratur

Barnefordelingsprosessutvalgets (BFPU) sammensetning har en forhistorie. Da Sakkyndighetsutvalget (NOU 1995:23) ble nedsatt bestod utvalget av kun psykologer og psykiatere, alle med bakgrunn som sakkyndige. Dommerforeningen ville ikke ha med utvalget å bestille grunnet den ensidige sammensetning. I sin høringsuttalelse furtet Justisdepartementet over at jurister ikke var representert, noe man kan ha en viss forståelse for. Ideellt sett burde utvalget bestått av både sakkyndige og jurister, også representanter for brukergrupper som f.eks Foreningen 2 Foreldre og Aleneforelderforeningen burde fått sine plasser. Et stikkord i den sammenheng er størrelsen Kompetanse. Utover skillet mellom realkompetanse og formalkompetanse kan man tenke seg at også brukerkompetanse har sin berettigelse. Oppnevnelse av offentlige utvalg er delvis et spill hvor profesjonsinteresser går foran mulighetene for å sette sammen et faglig-akademisk oppdatert utvalg hvor sentrale diskurser som forholdet mellom kunnskap og myter blir drøftet.

 

Utredningskompetanse

Sakkyndighetsutvalget fikk sitt mandat som foreskrev sentrale oppgaver. Helt eksplisitt ble det bedt om redegjørelse for størrelser som kvalitetssikring og rolleutforming samt relevant teori og empiri, herunder metode. Det er ingen overdrivelse å hevde at utvalget unnlot å besvare mandatets ekspliserte oppgaver. Lite eller ingenting av relevant teori innenfor psykologifaget ble drøftet. Noenlunde alment kjente skoledannelser som psykodynamisk og kognitivpsykologiske retninger nevnes ikke, langt mindre retninger som tilknytningsteori, systemisk teori, eller den i saker med påstander om seksuelle overgrep meget relevante disiplin vitnepsykologi, med vektlegging på utsagnsanalyser av påstanders oppkomstbetingelser. De to eneste bøker om sakkyndighet utgitt i Norge (pr 1995) er utelatt. Heller ikke norske bøker om mekling finnes i litteraturlisten, tiltross for at utvalget gikk inn for en utvidet sakkyndigrolle hvor mekling inngår. De sakkyndige  var mer opptatt av å berede grunnen for utvidede markedsandeler enn å belegge sine kunnskaper. Det påståes at sakkyndige er meget etterspurt, en påstand som står og faller på om sakkyndige kan vise til annet enn sine selvforsikringer. Dommerne ville som nevnt ikke ha med utvalget å bestille. Den angivelige etterspørsel kan således ikke stamme fra domstolenes uttrykte ønske om mer sakkyndighet.

 

 

" mer av samma felet "

Ettersom der ikke finnes differensiert familierettsstatistikk er det umulig å vite om antall barnefordelingssaker har økt, minket eller holdt seg konstant siden innføringen av obligatorisk mekling pr 1.1.1993. Man kan således ikke vite om det i forebyggende retning har hjulpet å la flere psykologer tre inn på arenaen slik at barn, foreldre og Samfunnet slipper belastningen med rettssak om barnefordeling. Der finnes et enormt stort materiale det har vært mulig å forske på. En type saker det kunne vært interessant å vite noe om er endringssakene, i BFPUs tallmateriale anslått til ca 30 %, ikke minst med tanke på å teste hvordan mer og mindre erklært samarbeidsevne og -vilje har virket. Dette er saker som kommer tilbake til rettsapparatet etter at minst en av partene ikke har fulgt opp de avgjørelser første rettsrunde har bestemt. Ved sammensetningen av BFPU posisjonerte juristene seg slik at også Systemet fikk sine representanter. Når det hevdes at man ingen metoder har til å skille mellom de som reellt sett kan samarbeide, og de som ikke evner eller vil, er denne påstand forsåvidt riktig, men aktualiserer på samme tid om det har noen hensikt å gi psykologer utvidete fullmakter som sakkyndige all den tid man ikke har noe å vise til. Dertil kommer at psykologer har en lei tendens til å betrakte friske mennesker som om de var syke. Disse fagfolkene opplæres til å tro på Eneforelderdogmet og at fedre er annenrangs foreldre.

 

Kunnskap eller myter ?

Den amerikanske psykologiprofessor Robin Dawes ga i 1994 ut boken House of Cards; Psychology and Psychotherapy Built on Myth . Dawes stilte opp flere teser som han etterprøvde ved gjennomgang av  empiriske undersøkelser om bl.a psykologers dømmekraft. 3 av funnene er spesielt interessante:1. Profesjonelle klinikere har ikke spesielle forutsetninger for å forstå og forutsi enkeltindividers atferd. 2. Profesjonelle klinikere lærer ikke av sin kliniske erfaring. 3. Lisensiering som psykolog beskytter ikke offentligheten, kun profesjonen selv.

Norske jurister og psykologer er lite interesserte i å bygge opp fagmiljøer som baserer seg på empirisk materiale heller enn synsing.

Man lærer ikke av erfaring, men fortsetter slik den svenske psykologen Bo Edvardsson i sin utmerkede bok Kritisk utredningsmetodik"(1996), beskriver organisasjonspsykosenes vekstvilkår i det kliniske idioti:

"mer av samma felet"

 

 

Status Quo i norsk barnerett

 

Forskning, sunn fornuft og samarbeide

 

Andra artiklar av Ole Texmo

En barnefars møte med "psykologisk kompetanse"

 

FOBIK - historien

 

Hvilken rettsstat ?

”Overgrepshysteriet”

Tillbaka till Artikelindex

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter