Psykopati - en undervurdert diagnose.

Av Rune Fardal

 

 

 

 


Rune Fardal är Leder i Landsforeningen for Psykopat Ofre. Inlägget är tidigare publicerat i VG den 16 maj 2004.

Artikeln återges här med författarens benägna tillstånd.

 

 

 

Jo mer man setter seg inn i faglitteraturen  rundt  psykopati og tilgrensende personlighetsforstyrrelser, jo mer blir  man klar over at det i de tall forskere opererer med finnes store mørketall. Så godt som all forskning som er gjort rundt dette temaet er gjort på  innsatte, kriminelle og tvangsinnlagte mennesker.   I tillegg er det vesentlige av forskningen gjort på menn. Det avspeiler seg da også i de statistikker som finnes. Imidlertid er det flere både norske og utenlandske forskere som påpeker at denne forskjellen  nok er mindre enn det mange tror.

 

Flere forskere gir da også klart utrykk for at  kvinnelige og mannlige psykopater opptrer  på litt ulike måter og således ender opp med ulike diagnoser.  Det ser vi ved familiestudier der menn får diagnosen psykopati, mens kvinner får diagnosen hysteri. To diagnoser som på mange måter ligger nært opp til hverandre og som begge er tabubelagte slik psykiater M. Setsaas beskriver. Sistnevnte ikke minst grunnet likestillingskampen.  Det er viktig å være klar over at man ikke trenger full skåre på psykopatiske trekk før det skaper store vansker og negative konsekvenser for   andre mennesker. Faktisk kan bare noen få alvorlige trekk ødelegge andre mennesker fullstendig.

 

I mye litteratur går det klart frem at det mange kaller "hverdagspsykopaten" ikke fanges opp av noen statistikk. Psykiatere og forskere beskriver dette i

litteraturen, men det er ikke gjort noe forskning på denne typen psykopater. De er utilgjengelige. Vi får vite om dem gjennom de fortellinger ofrene gir.

Dette er som oftest nære familiemennesker og kolleger som fremviser klare psykopatiske trekk. Og slik flere forskere  klart tilkjennegir at det er grader av psykopati, er det all grunn til å ta dette på alvor slik bla. psykiater Dahl  og Hare gjør i sine bøker. Den klassiske psykopat er ikke massemorderen som vi ser i Hollywood-filmer og bøker. Den klassiske psykopat finnes midt i bland oss.  Flere forskere  legger frem  tall som viser at summen av de skader psykopater står for er større enn summen av skadene fra alle andre personlighetsforstyrrelser til sammen. Det er en tankevekker. Samfunnet har alt å tape på å ikke ta dette på alvor.

 

Dessverre er psykopati vært svært tabubelagt ved at det er benyttet som et skjellsord. Stigmatiserende som det er . I de senere år har imidlertid begrepet  helt klart kommet inn i  psykiatrien igjen som et vel definert begrep. Enkelte forskere, spesielt  de som er i relasjon til rettspsykiatri, hevder at psykopati tilhører deres  fagområde. Dette stiller jeg med heller undrende til, all den tid det opplagt er store mørketall ute å går.  Min erfaring ut i fra alle de jeg kommer i kontakt med er at  personer som fremviser klare psykopatiske trekk  slett ikke fanges opp av psykiatrien eller fengselsvesenet for den saks skyld.  De er det Hare kaller "vellykkede

psykopater"! De som ikke begår kriminelle handlinger som blir avslørt. Enkelte forskere kaller dem "subkriminelle psykopater". Dette er da også trolig de farligste da de aldri blir avslørt.

 

Om man lever med slike mennesker er det  meget vanskelig å bli trodd selv om man kan dokumentere  de trekk som personer fremviser. Så tabubelagt er begrepet at mange innen helsevesenet faktisk nekter å  erkjenne klare kjensgjerninger i frykt for å være stigmatiserende. Holdningen blir dessverre at det er bedre å  la være å avsløre/stigmatisere en psykopat enn å vise ofrene forståelse for den vanskelige situasjon de er i. Ofte er det barn som ender som ofre  uten at det får verken helsepersonell eller andre ansvarlige til å reagere.  Dersom den ene forelder har klare psykopatiske trekk er sannsynligheten stor for at vedkommende manipulerer alle som kan gjøre noe for barna. Om den andre normale forelder aldri så mye kan dokumentere  galskapen, blir man ikke trodd.

 

Det er både frustrerende og  aggresjonsdannende for den normale forelder, som i sin fortvilelse kan agere på en slik måte at vedkommende  utad blir sett på som den problemskapende. Dette er klassisk beskrevet i litteraturen uten at det  får helsepersonell til å reagere av den grunn. Den totale mangel på kunnskap man ser hos mange fagfolk er skremmende. Faktisk stemples den frustrerte normale som psykopaten i mange tilfeller.  Også psykiatere og høyere utdannede forskere begår denne feilen. At man finner psykopater også blant fagfolk gjør ikke situasjonen noe bedre.

 

En ting er sikkert. Vårt samfunn beveger seg mot det som vel kan kalles den narsissistiske tidsalder, der ego dyrkelsen og  selvhevdelsen står i fokus. Vi blir mer og mer opptatt av  oss selv på bekostning  av våre medmennesker. Ungdom dyrker  enkeltpersoner og egokultur. Vi liker å lese om andres ulykke. Vi blir sløvet av å se for mye fattigdom og til slutt  går det like lite innpå oss som  bekymringer for andre går inn på psykopaten. Vi havner i mange tilfeller en form for gruppetenkning. En fagperson sier  noe og dermed slutter mennesker å tenke selv. Man tar det som sies for sannhet uten evne til kritisk å etterprøve eller stille spørsmål.  Vi bryr oss rett og slett ikke! Vi lar ekspertene  fatte beslutninger. Noe som i så alt for mange tilfeller får tragiske konsekvenser ikke minst for mange barn all den tid stadig flere justismord og tragedier avsløres som følge av at nettopp fagfolk gjør feil.

 

Dette er en farlig utvikling som det er viktig at vi alle blir oppmerksomme på.  Bare psykopatiske individer tjener på en slik samfunnsutvikling. Og det er vi ikke tjent med.



Om Psykopati
Av Bent Jensen



Tillbaka till Artiklar