• Statistikk og barnevern

    Marianne Haslev Skånland:

     

 

Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.

 

  

  • Vi kan stadig lese uttalelser om hvor mange barn som "er i krise" og får eller trenger "hjelp" av barnevernet. Denne typen propaganda er en vedvarende tungetale fra myndighetenes side, uten at det blir stilt spørsmålstegn ved innholdet av "hjelpen" og hvilke følger den egentlig har for dem som "får" den. Særlig meget statistikk over hvor reell "hjelpen" er, fins trolig ikke, ihvertfall ikke lett tilgjengelig - myndighetenes maktbruk gjennom barnevernet, overfor mange tusener foreldre, gjør både barna og deres foreldre til hjelpeløse ofre som ikke tør å uttale seg. (Den dagen boblen sprekker, og vi får et rettsoppgjør med straffesaker og full opprulling av barnevernets aktiviteter, vil det jo bli mulighet for å få mer reelt nyttig statistikk.) Men noe relevant materiale begynner allikevel å komme frem for almenheten, iallfall fra andre land som kan sammenlignes med Norge.

     

    1) Finske undersøkelser utført av Heikki Sariola har omfattet 10.000 og 7000 barn. Den siste ble offentliggjort i 1990. Den viser bl.a. at barn som lever hos sine biologiske foreldre, er mindre utsatt for vold både hjemme og ute enn de som bor i fosterhjem, barnehjem og ungdomshjem. Minst utsatt er bondefamiliers barn. Dette siste kan naturligvis ha sosio-økonomiske årsaker, men det er også verdt å merke seg at det er nettopp i bondemiljøene at barn ofte lever i tettest kontakt med flere nære slektninger. Tallene for seksualovergrep mot barn viser samme mønster som for vold generelt. Incest, altså seksuell omgang med bestemte kategorier av meget nære slektninger, ligger lavest: 0,47% for far-datter, en god del høyere for stefar-stedatter. Blant disse seksuelle forbindelsene fantes det bare et eneste tilfelle av samleie.

    (Det er i det hele tatt viktig å se nærmere på hva de personer som skriker om høye tall, egentlig definerer som seksualovergrep og som incest. Mange opererer med et eget incest-begrep som går fullstendig på tvers av f.eks norsk lov. Noen mener det er et seksualovergrep hvis en mann legger armen rundt skulderen på en ung pike og sier "Skal vi danse?")

    Mine kilder vedrørende Sariolas undersøkelser er artikler og opplysninger fra Heikki Sariola selv, samt fra (finsk-kyndig) antropolog/kriminolog Peter Klevius, Stockholm.

     

    2) Noen amerikanske undersøkelser viser samme mønster som de finske, men med høyere tall, noe som rimer godt med den kontrollerbare kunnskap vi har om samfunnsforholdene i Amerika/Europa. Én undersøkelse fra 1994 beregner at ca 1,05% av barn og unge per år kan opplyse at de har vært utsatt for fysisk mishandling. For seksuelle overgrep anslår man ca 0,63%. En annen undersøkelse (1991) har funnet at andre voksne enn barnets familie er de hyppigste overgriperne, særlig unge menn. En tredje (1992) finner at både mishandling og seksuell utnyttelse av barn i fosterhjem og i noen typer institusjonshjem er betydelig vanligere enn i foreldres hjem.

    De tre undersøkelsene er omtalt med kildeangivelser i artikkelen "Vittnespsykologi under debatt", 1995, av professor i psykologi Lennart Sjöberg, Stockholm. Artikkelen finnes i norsk oversettelse i boken Seksuelle overgrep mot barn - et kritisk perspektiv (1997), redigert av Astrid Holgerson & Lena Hellblom Sjögren (Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 82-7674-313-7). Referanser er gitt til D. Finkelhor & J. Dziuba-Leatherman: "Victimization of children" i American Psychologist 49 /1994, L. Margolin: "Abuse and neglect in nonparental child care: A risk assessment", Journal of Marriage and the Family 53/1991, J.W. Spencer & D.D. Knudsen: "Out-of-home maltreatment: An analysis of risk in various settings for children", Children and Youth Services Review 14 / 1992.

     

    3) Håkan Jönson ved sosialhøyskolen i Lund har på oppdrag av det svenske sosialvesenet undersøkt 189 fosterhjemsplasseringer. Nesten halvparten ble avbrutt før sosialetaten hadde til hensikt, enten fordi fosterfamilien ikke klarte å hanskes med barnet eller fordi barnet rømte, ofte tilbake til sine foreldre. (Dette betyr ikke at alle de som ikke rømmer, er lykkelige i fosterhjem.)

    En annen forsker tok for seg 86 politianmeldelser av seksualovergrep mot barn i fosterhjem. 70% av anmeldelsene gjaldt fosterfaren, resten var rettet mot fosterforeldrenes egne barn eller andre fosterbarn i fosterhjemmet. Straffesak ble reist i 32 tilfeller, 30 av dem førte til fellende dom.

    Rapportene er utgitt av den svenske Socialstyrelsen. De har vært referert i Svenska Dagbladet (mars 95) og i Medborgarrätt 2/95 (tidsskrift for den svenske borgerrettsbevegelsen).

     

    4) Nok en svensk undersøkelse (M. Bohman & S. Sigvardsson: "Negative Social Heritage", i Adoption and Fostering 3/1980) tok for seg 329 gutter som mødrene før fødselen hadde meldt for bortadopsjon. Bakgrunnen var ofte alkoholisme, kriminalitet eller andre vanskelige forhold i foreldrenes/mødrenes bakgrunn og situasjon. Guttene fordelte seg på 3 grupper: de som ble adoptert, de som ble plassert i fosterhjem, og de som allikevel kom tilbake til sine mødre, stort sett etter kort tid. Deres liv ble fulgt opp ved 11, 15, 18 og 22-23 år. Adoptivbarna vokste opp i bedre økonomisk og sosialt miljø enn normalbefolkningen, fosterbarna hadde det omtrent som normalbefolkningen, og de barna som ble hos sine mødre hadde klart dårligere forhold enn gjennomsnittsbefolkningen.

    I oppveksten viste alle tre grupper høyere grad av stress og avvikende atferd enn normalen. Senere nærmet adoptivbarna seg normalen i tilpasning og kunnskaper. Men ved 23 år, da tendenser til kriminalitet og alkoholmisbruk for alvor har slått ut, var det annerledes. Antall personer registrert for alkoholmisbruk og/eller kriminalitet var da:

    15,5% i kontrollgruppen (normalbefolkningen);

    16,5% blant guttene som vokste opp hos sine mødre. Forskjellen fra kontrollgruppen er ikke statistisk signifikant (det vil si at den kan skyldes ren tilfeldighet);

    18% blant de adopterte barna. Men heller ikke denne forskjellen er statistisk signifikant;

    29,2% blant fosterbarna. Denne forskjellen fra normalbefolkningen og fra de andre to gruppene er signifikant.

    De som vokste opp hos sine mødre - ofte fattige alenemødre i vanskelige forhold - greide seg altså omtrent like bra som normalbefolkningen på så viktige områder som kriminalitet og alkoholmisbruk, skjønt de og deres foreldre hadde meget dårligere livsbetingelser. De som ble adoptert, klarte seg nesten like bra, men heller ikke mer, tross bedre enn vanlige forhold. Fosterbarna kommer statistisk sett ille ut.

     

    Alt dette tyder ikke akkurat på at oppvekst i fosterhjem og adoptivhjem er farefritt. Tvert imot kan det for mange barn bety et liv i grunnleggende usikkerhet og aggresjon, med mye sorg og lengting etter dem de egentlig hører sammen med. At sosialvesenet med tvang bringer barn i en slik situasjon, må derfor nødvendigvis skape forurettethet og rent hat hos noen av barna. Vi husker Stena Saga-saken. Selvmordsforsøk forekommer heller ikke helt sjelden blant fosterbarn.

    Jeg siterer antropologen Peter Klevius: ".. man [har] vid statistiska jämförelser med kontrollgrupper inte kunnat påvisa någon som helst [positiv] statistisk effekt av tvångsomhändertaganden."

     

    * * * *

      

Fosterbarn och deras syskon

Myndighetsgodtycke och barnen 

Tillbaka till Artikelindex

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter