Rettens tjenere – eller domstolenes?

Av Nils Christie, professor

 

 

 

 

 

Nils Christie er for professor ved Institutt for Kriminologi och rettssosiologi, juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Nedenstående debatt-artikkel har den 14 maj 2004 vært publisert i Morgenbladet. Artikkelen er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.


 



 

 

De har hatt sitt å stri med, tre dommere i Trondheim by.

 

Den ene har administrert en tung og vanskelig sak, den såkalte ”stemorsaken”. Det gjaldt kvinnen som falt ned en trapp over en liten pike som ble kvalt. En ulykke, sier kvinnen. Drap, sier dommen. Unfair prosessledelse, sier forsvarerne og klager til Høyesterett for å få dommen opphevet. Pressereferat og en rekke avisinnlegg kan tyde på at forsvarerne har mye å fare med.

 

Men så begynner to andre dommere i Trondheim å røre på seg. Først ute er tingrettsdommer Tor Langbach med en voldsom salve mot forsvarerne og mot en av de sakkyndige i saken. Midt i den offentlige debatt om denne opprivende straffesak, og med uttrykkelig henvisning til saken, rykker han ut med krast angrep mot en navngitt sakkyndig, og ganske spesielt mot forsvarerne. Her er en av kraftsalvene hans:

 

”Et tungt følelsesmessig engasjement, tåpeligheter i media og utskjelling av andre er uttrykk for dårlig advokatetikk. Det tragiske er imidlertid at en slik oppførsel gjerne viser at den tiltalte ikke har fått det nødvendige forsvar i retten.”

 

Men så viser det seg noen uker senere at dommer Langbach mener han slett ikke har sagt noe om selve saken og de konkrete forsvarere. I et svar til meg i Morgenbladet 2-15 april skriver han:

 

”Om stemorsaken og dens aktører har jeg ingen mening. I likhet med Christie overvar jeg ikke saken, og livet har lært meg at det ikke er mulig å mene noe fornuftig om en rettssak uten å ha vært til stede – det være seg om skyldspørsmålet eller aktørenes opptreden.”

 

Altså: Selv om tingrettsdommer Langbach skriver en kronikk med uttrykkelig utgangspunkt i saken og mens diskusjonen om den raser som verst, så viser det seg at han slett ikke mener noe som helst om aktørene i den aktuelle sak. Hokus, pokus sa man visst som barn om slikt trylleri.

 

Men Langbach er ikke alene om å blande seg inn i den saken han ikke blander seg inn i. Nå er førstelagmann Kjell Buer også rykket ut. Buer er sjef i Frostating lagmannsrett, den høyeste domstol i Trondheim by. Til overmål er han også formann i Dommerforeningen. Han uttaler seg til Domstoladministrasjonens aktualitetsmagasin ”Rett på sak”, en publikasjon som sendes til alle landets domstoler. Slik fremstilles han:

 

”Buer er førstelagmann i en lagmannsrett som våren 2004 har hatt en meget medieomtalt rettssak, den såkalte ”stemorsaken”. Han vil ikke kommentere selve saken, utover at han mener at sakens administrator gjorde en utmerket jobb i en meget vanskelig sak.”

 

Man undres over hvordan en erfaren dommer, formannen for dem alle, kan finne på å utstede en slik attest. Var han mon tro til stede, slik Langbach krever? Men om han så var, burde han ikke likevel holdt tett? Saken er anket til Høyesterett. Noe av ankegrunnlaget er nettopp at saken ikke ble skikkelig administrert, at dommeren ikke var fair, at tiltalte ikke ble møtt på en verdig måte. Og så går sjefsdommeren ut i sitt blad og forteller at alt er såre vel i hans domstol.

 

Jeg tror så godt om Høyesterett at jeg ikke frykter domstolen vil la seg påvirke av førstelagmannens attest om at alt er i orden. Heller ikke av Langbachs utfall mot forsvarerne og en sakkyndig i saken. Men etter disse dommerutspill sitter vel noen av oss og funderer litt over den domstolskultur som her eksponeres.

 

Mange forhold i vårt samfunn svekker domstolenes rolle. Saksmengden øker. Fra å presidere over høytidelige rituelle handlinger, blir dommerne bestyrere av masseproduksjon. Stolt er den justitiarius som kan fortelle at ventelistene holdes i sjakk eller krymper. Men det er ikke lett å holde høymesse på akkord.

 

I samme aktualitetsmagasin hvor førstelagmannen gir attest til en av sine dommere, sier han også noe om domstolenes rolle i dette moderne samfunn. Buer mener at veien å gå er å skape færre og større domstoler. Det vil sikre et større faglig miljø og gjøre domstolene mindre sårbare. Dessuten dreier det seg om ledelse. Domstolene må ha ledere som vil være ledere, sier Kjell Buer. Selv er han femti prosent dømmende, hans øvrige tid går til å lede domstolen.

 

Men er det nå så sikkert at større domstoler, med ledere som ser seg selv som ledere, vil være den riktige løsning for domstolene? Store domstoler krever oppbygging av et stort byråkrati. Styrerne blir forsvarere av det de styrer, og dommerne lojale mot hverandre, - og, slik er sosialt liv, også påvirket av holdninger og stil på sin arbeidsplass. Men vi trenger ikke organisasjons­pregede dommere. Vi trenger selvstendige dommere, lojale mot rettstanken, illojale mot hverandre. Vi bør ha flere domstoler, domstoler for meget små grupper dommere, jevnt spredt rundt om i bygder og bydeler.

 

 

 

Om å møte sin psykolog

Av Nils Christie

 

Forsvareren som gråt

Av Nils Christie

 

Tillbaka till Stemorsaken

 

Nils Christies Bibliografi 1952 - 1999

 

Tillbaka till Artiklar