STORE MOR SER DEG

Av Elin Brodin, journalist, forfatter

 

 


Elin Brodin er
journalist og forfatter i Oslo. Hun har skrevet, blant annet boken "Papirdukker" utgitt i 1991.

Nedenstående debatt-artikkel har blitt sendt til flere aviser, men dens skjebne er ukjent..

Artikkelen er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

Tillegg 08.10.09: Store mor ser deg
har siden vært publisert i BT den 25. september 2009. BT har brukt lang tid før den kom på trykk

  

 

 

Så har det skjedd igjen: En families kamp mot barnevernet er over. Det finnes ikke mer håp …


Jeg har arbeidet med barnevernstematikken siden jeg skrev ”Papirdukker” i 1991. Boken handlet om Adele Johansens sak – som i 1996 vant frem i Strasbourg, der norske myndigheter fikk velfortjent kritikk for sine grove, strukturelle brudd på menneskerettighetene.

 

Men prestisjekamp og maktbrynde florerer stadig under dekke av taushetsplikten, i en statlig subkultur som unndrar seg kontroll. Folk flest forstår ikke dette før de eventuelt selv rammes – og da har de ikke lenger troverdighet.

 

Forvaltningen bruker en rekke mantraer i sin hjernevask. Det vanligste er ”barnets beste”. Her er jo alle oppegående mennesker enige – men saken er at det kan finnes flere meninger om hva som er til et barns beste. Statsrepresentantene spiller bevisst på autoritetsfrykt og nekter konsekvent å delta i en prinsipiell debatt.

 

Barnevernsetaten må kontrolleres som alt annet. Vi kan ikke basere oss på blind tillit til deres skjønn og moral. Det må finnes noe i systemet som stanser overgrep.

 

I dag har etaten fordeler ved tvister i fylkesnemndene, og de får selv oppnevne meddommerne i rettssaker der de er stevnet for feilbehandling! Det er umulig å finne paralleller til dette andre steder i rettssystemet, eller rimelige forklaringer på hvorfor det bør være slik. Noe som vel også er grunnen til at de ansvarlige ikke ønsker en debatt.

 

Videre finnes ingen uavhengige appellorganer som kan gripe inn i konflikter ved omsorgsovertagelse – og i rettssaker får ikke barnet engang sin egen advokat, men ”deler” avdokat med etaten. I praksis har et barn ingen reell rettssikkerhet under forvaltningens ”omsorg”. Strasbourg har sagt tydelig ifra at dette er uforenlig med menneskerettighetene – allerede for 13 år siden – men ingen endringer har skjedd, og problemet blir så effektivt fortiet at mange nordmenn ikke engang har fått med seg at vi er internasjonalt dømt for disse forholdene.

 

Hvis man leser Strasbourgs dokumenter, vil man se at nesten alle henvisninger til atikkel 8 nevner ”Johansen vs Norway”. Her dreier det seg om barns grunnleggende rett til å kjenne sin mor og far der dette er mulig. At familier stundom trenger bistand, og at enkelte barn ikke kan bo hjemme, skal ikke bety at familien splittes fullstendig og på ubestemt tid. Man bør kunne unngå traumatiserende maktutfoldelse, som kan gi barnet erfaringer på linje med krigstraumer – og man må bort fra den foreldede tankegang at barnet trives bedre i fosterhjem hvis det ikke får ha kontakt med biologiske slektninger.

 

Det kan være verdt å huske at dagens barnevern har en forløper ved navn ”Norsk misjon blant hjemløse”, som spesialiserte seg på kidnappingsrazziaer blant romaniene.

 

Vi må definitivt ha en reformering av barnevernet, og til en viss grad av hele helse- og sosialetaten – som er blitt stadig sterkere preget av det Bjørneboe i sin tid kalte ”formyndermennesket”. Både holdninger og metoder i dagens praksis er problematiske, og vi må starte med de juridiske spørsmålene.

 

Kan noen ansvarlige forklare rent prinsipielt, uten avsporende tåkeprat om andre ting, hvorfor vi ikke skal oppgradere barnas rettssikkerhet og ikke harmonere norsk lovverk med internasjonale menneskerettigheter …?

 

Nylig hadde vi en sak der amerikanske myndigheter avviste å utlevere flyktninger fra det norske barnevernet. På nittitallet hadde vi en tilsvarende sak i Tyskland (Linn-saken). Mer i det stille foregår det nå en ganske utbredt praksis med at særlig sentraleuropeiske stater gir ”asyl” til flyktninger fra skandinavisk helse- og sosialvesen og nekter å utlevere dem. Som regel vil da norske myndigheter ikke gå så langt som til rettssak – kanskje fordi de ikke ønsker fokus på fenomenet?

 

Skandinavia er på verdenstoppen når det gjelder tvangsinngrep fra psykiatri og barnevern. (Sverige er også dømt, de såkalte Olsson-sakene). Og utenfor landets grenser er det altså stadig flere som lytter mer til Strasbourg enn til den norske statens argumenter. Dette skrives det lite om i norske aviser …

 

Barnevernet har lenge forsvart seg med at ”vi gjør snarere for lite enn for mye”. Og det finnes tilfeller der de forsømmer å gi bistand – men også tilfeller der barn blir utsatt for statlige overgrep som kun multipliserer problemene. Iblant dreier det seg faktisk om familier som ikke hadde behandlingstrengende vanskeligheter overhodet, men ble påført ødeleggende belastninger. De har ingen steder å henvende seg.

 

Det er utrolig at politikere og opinion lytter til barnevernets påstand om at de ”gjør for lite” – som om slikt skulle unnskylde maktmisbruk. Hvem ville vel forsvare en farlig slurvete kirurg ved å henvise til alle de gangene folk strøk med fordi han unnlot å operere i det hele tatt …?

Feilbehandling og manglende behandling er to sider av samme sak – symptomer på at systemet ikke fungerer. Ekvivalenten til det barnevernet skal bekjempe: Forsømmelse og mishandling!

 

Selv om vi trenger et barnevern, skal vi ikke godta maktmisbruk – like lite som behovet for en politietat gir grunn til å godta politivold.

 

Etter Strasbourg-saken fikk jeg et ras av henvendelser fra fortvilte klienter – og enkelte like fortvilte leger og jurister som skjønte at også de var maktesløse … Jeg hørte om besteforeldre som ikke fikk se barnebarna, om guttunger som ble sperret inne på voksenpsykiatrisk, barn som flyktet gråtende hjem fra anstaltene – og foreldre som tok livet av seg.

 

Iblant prøvde jeg i mitt stille sinn å være djevelens advokat. Men denne djevelen har i sannhet advokater nok som det er.

 

Noen får selvsagt hjelp, men det er rent sjansespill. Og slik kan vi ikke ha det.

Familien jeg nevnte innledningsvis, og spesielt moren, har kjempet i årevis mot falske anklager. Nylig vedtok fylkesnemnda at hun bare får se sønnen to ganger årlig under tilsyn, og at han skal nektes nett-tilgang for å hindre kontakt med slektninger, inkludert sin søster. 12-åringen sitter praktisk talt i fengsel.

 

Det er også verdt å merke seg at moren ble kritisert for å ha gått til politiet, og for å ha kontaktet den fjerde statsmakt!

 

Jeg har også opplevd at klienter blir ”straffet” av forvaltningen hvis jeg nevner navnet deres i en kronikk – og i neste omgang hører jeg så fra en avisredaksjon at en tekst ikke kan trykkes fordi eksemplene i den er anonymisert …

 

Slik blir systemkritikk nærmest umuliggjort.

 

Mitt håp er at pressen og opnionen kan bli mer oppmerksom på dette, og bidra til å utfordre de ansvarlige. Vi lever nå i en sentralstat som gir trengende barn stener for brød og tillater at byråkratiet overstyrer rettsapparatet.


Store mor ser dig
Av Elin Brodin, Bergens Tidende, bt.no - 25.09.2009


Barnevernet og menneskerettighetene
Av Elin Brodin

 

Staten eier barna
Av Elin Brodin, Aftenposten, aftenposten.no - 28.03.09


Tvångsadoption? Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets anknytning
Av Lennart Sjöberg

 

Många barn i motbjudande geschäft.
Av Anita Ankarcrona

 

Må barna vernes mot barnevernet?
Av Åge Simonsen

 

Tillbaka till Artiklar