Avdekkingsparolen - en fare for liv, helse og rettssikkerhet.

 

Av Sigurd Halleraker, leg. Psykolog.  .

 

  

 

Sigurd Halleraker er spesialist i klinisk psykologi og samfunnspsykologi NPF. Artikkelen har vært publisert i Impuls Tidskrift for psykologer, nr 3 – 2001. Artikkelen er gjengitt her med författerens velvillige tillatelse.

 

 

 

  

 

I 1992 hadde jeg i 7 år samlet tilfang om samfunnsfenomenet som jeg kalte incestbevegelsen, som ble synlig i mediene hos oss i -85. Bevegelsen fikk god plass i pressa. Presseforbundet vedtok til at incest skulle få sentral plass i avisene. Hovedbudskapet var at incest var farlig, meget vanlig og en hovedgrunn til psykiske problemer.

I ettertid ser det ut til at incestbevegelsen  - incestpopulismen har sitt utspring i USA, hvor den har sammenheng med Reagans “feeling-good”-era og AMERIKANSK feminisme.

 

Jeg fulgte bl.a. i Trondheim incestbevegelsens fremmarsj. I 1992 drev bevegelsen en hektisk aktivitet for å verve “avdekkere” til en barnehagesak i Bjugn. Fremstøtet ble møtt med en del skepsis fra erfarne fagfolk, som  hadde den erfaring fra støttesentrene mot incest at en mann alltid ble tatt som skyldig dersom han først var mistenkt. Separerte kvinner fikk alltid støtte på støttesenteret i barnefordelingssaker. Av denne grunn var ikke senior-psykologene så etterspurt som “avdekkingspsykologer”.

Jeg var interessert i psykologenes Myhren og Steinsbekks hovedoppgave (1) for å se om psykologer har tatt noen lærdom fra avdekkingsarbeidet ved overgrepssakene i Trøndelag og ellers.

Når så boken lanseres som “den første systematiske gjennomgåelse av psykologisk kunnskap på dette feltet” er det oppsiktsvekkende at Bjugn-saken ikke nevnes.

Det dreier seg tydeligvis om en hovedoppgave som er blitt belønnet som politisk korrekt. Jeg inspireres til å komme med kritikk av klinikernes holdninger, forståelsesform og praksis. Jeg tar fatt i noen få punkter i oppgaven/boken som utgangspunkt for kritikk.

 

Projekt- og hovedoppgaver i kjølvannet av incestbevegelsen.

På høgskolene har det siden 1985 vært svært populært å velge incest/overgrep som tema for projekt- eller hovedoppgave.

Særlig er mange slike oppgaver er levert på barnehagelærerutdanninga, hvor studentene gikk til Støttesenter Mot Incest for å skaffe stoff.

Noen studenter har laget spørreskjemaundersøkelse uten å bry seg med å søke konsesjon fra Datatilsynet.

På førskolelærerutdanninga har antallet incestoppgaver dalt kraftig seinere år. Samtidig har  førskole- og almenlærerutdanninga manglet søkere. Og nå kreves politiattest på at man ikke har vært siktet, tiltalt eller domfelt for seksuelle overgrep for å komme inn.

 

Hva var de gamle metodene og hva er de nye ?

For 10 år siden var tydeligvis de unge psykologene sikre på de nye metoder. Svært mange hadde gått på seminar hos Tillman Furniss, barnepsykiateren som først mistet profet status i sitt hjemland (2), og siden i Norge. Han var retningsgivende for departemental veileder for arbeid med seksuelle overgrep mot barn (4). Hans metoder ble satt ut i livet i arbeidet med Bjugn-saken - på en - merkelig måte: I helsideintervju i Kristiansandsavisen Fædrelandsvennen midt under Bjugnsakens gang forhåndsdømte han de mistenkte (2 ,3, 5).

Samtidig opplyste han at i den paralelle saken i Kristiansands vennskapsby, Münster, var medlemmer i en såkalt sex-ring allerede dømt (3). Det siste viste seg - da frikjennelsen av den eneste tiltalte barnehagelærer Raino Møllers kom - å være usant.

Avissiden gikk inn i en arbeidsbok for alle som arbeidet med Bjugnsaken, også foreldrene.

Klinikerne, “avdekkerne” har vært lite villet ta lærdom av Bjugnsaken eller saken i Münster. 

De sakkyndige klinikere i Bjugnsaken ville heve seg over rettsstaten og insisterte på at de undersøkte barna var overgrepsoffer og derfor ubetinget trengte barnepsykiatrisk behandling, nok mye etter press fra barnas foreldre som mente at man ubetinget skulle tro på barna (5). 

 

Justismord og gjenopptakelser.

Mot slutten av 90-årene ble flere overgrepssaker gjenopptatt -  med frifinnelse som resultat.

 

Etter utredning fra en justismordkommisjon skjedde lovendring, som gjorde det lettere å få straffesaker gjenopptatt. Nå et dusin overgrepssaker gjenopptatt med frifinnelse som resultat .

I flere saker referert i presse har psykologer eller barnepsykiatriarbeidere bidratt i saken i første instans. Det kommer flere saker. Nå bør klinikerne følge med i Rettens Gang!

I dokumentene fra disse gjenopptatte sakene finnes det mye materiale for å validere metodikken psykologene og klinikerne har brukt. Ved påsketider kommer Hammerns sak opp ved Menneskerettsdomstolen i Strasbourg . Psykologiske metoder i saken vil komme i søkelyset, og domstolens resultat blir interessant ifor vurderingen av rettspsykologisk metodikk.

 

Alternativ metode - vitnepsykologien.

I litteraturlisten merker jeg meg en referanse til: Undeutsch, U. (1989). Fra Undeutsch siteres at overgrepssakene er spesielt vanskelige i rettslig sammenheng, men ikke at Undeutsch faktisk har stått fram med forskning og praksis gjennom 50 år med svar på noen av de vanskelige spørsmål (6,7,10).

I 20-årenes Tyskland gav psykologer troverdighetsvurderinger av barn til retten i sedelighetssaker. Men man fant fort at disse vurderingene var helt upålitelige. Så gikk man over til å vurdere utsagn, forsøkte å frigjøre vurderingene fra haloeffekten og trynefaktoren, bruke generell psykologisk kunnskap om persepsjon, minne, påvirkning og suggesjon.

Under Hitler-tiden stagnerte all psykologi i Tyskland. Når det gjaldt overgrep mot barn ble disse viet en veldig oppmerksomhet i nazipressen.

Alminnelig tysk lovgivning ble satt ut av spill. Bevisførselen var man ikke nøye med i straffesakene, og vitnepsykologien hadde selvfølgelig ingen plass.

Da psykologien våknet til live igjen i 50-årene var en av de første som tok opp igjen vitnepsykologi var - nettopp - Undeutsch. Han lagde i 1950 et arbeid i lag med svensken Arne Trankell og var så sent som i 92/93 vitnepsykologisk sakkyndig i Montessorisaken i Münster (2), barnehagesaken som nærmest var en blåkopi av Bjugn-saken.

I flere tiår hadde vitnepsykologien en plass i svensk retts-vesen. Men klinisk psykologi vant terreng og invaderte rettsvesenet. Dermed har det i Sverige vært strid mellom flere skoler innen retts-psykologi.

 

Vitnepsykologi konkret.

Hos Hellblom Sjøgren (8) er beskrevet på 69 sider arbeidet med en incest-sak - et omfattende arbeid med avhør med alle de viktige aktørene/vitnene i saken, analyser av sprikende forklaringer, sannheter og usannheter, analyser av materialet i lys av kunnskap om persepsjon, motivasjon, læring og interaksjon. Alt med sikte på å belyse faktaforhold, finne ut av konkrete hendelsesforløp.

Ved denne arbeidsmåten får man i incestsaker også viktig systemkunnskap om en familie.

 

Psykologenes funn må fremlegges for retten på slik måte at også lekdommerne skal  skjønne det. Etter mitt skjønn har vi her et viktig argument for lekdommere i retten - og for vitnepsykologien. De leke dommere utgjør viktig korrektiv overfor psykologene, slik at disse kan styre seg litt m.h. til løse dybdepsykologiske spekulasjoner. Jurymedlemmer som er besteforeldre kan bidra med kunnskap om f.eks. seksuell lek og doktorlek, som noen ganger kan forklare medisinske funn i underlivet hos småjenter.

 

 

Avdekking, inngrep i familien, psykologisk sakkyndighet.

Incestbevegelsen kom litt seinere på banen i Sverige enn i Norge.

Men de svenske kliniske psykologene rykket raskt inn som sakkyndige

ved saker om omsorgsovertakelse. På kort tid hadde de fått på seg ansvaret for omsorgsovertakelser, bygget på anklager om seksuelle overgrep. Samtidig ble det mange straffedommer for seksuelle overgrep, og det dannet seg en opinion, som bl.a. hevdet at dommene var justismord og omsorgsovertakelsene uberettigede.

Det dannet seg en pressgruppe: Nordiska Komitéen før Mänskliga Rättigheter med en kjerne bestående av foreldre som var fratatt omsorgen for sine barn.* Til foreningen sluttet seg fagfolk som også hadde reagert mot rettspraksis og barnevernspraksis: advokater, psykologer og sosionomer.  For tiden er nestlederen Marianne Skånland, professor i Lingvistikk ved Universitetet i Bergen. Hennes spesialitet er barnespråk, noe som har gjort henne interessert i vitnepsykologien (9).

Komitéens hjemmeside inneholder atskillig kritikk av psykologers sakkyndighetsarbeid i straffesaker og barnevernssaker (9).

På barnevernsområdet har det siste tiår vært en klar forskjell mellom norsk og svensk praksis, som gjør at norsk sakkyndighetsarbeid kommer langt bedre ut. Fylkesnemndene har vært svaret. Her har psykologene fått sin plass som sakkyndige medlemmer av nemnda.

Og sakkyndige gir utredning om foreldre og barn om forhold som vedkommer saksbehandlingen i nemnda. Begge foreldre får god hjelp til å tale sin sak og kjempe for sine interesser, inklusiv rett til å si sin mening om hva man mener er barnets beste.

Den sakkyndige psykolog i nemnda får høve til å være med på avhør av såvel parter som vitner og får trening i å finne fram til fakta også ved noe sprikende opplysninger.

 

Klinikernes avvisning av Trankelltradisjonen (8, 9)

Denne avvisning er påfallende og er vanskelig å forstå. I den ligger da muligheten for et fornuftig rettspsykologisk arbeid.  Påfallende nok har norske jurister og politifolk vært interessert. På det juridiske fakultetsbiblioteket i Oslo har man såvidt jeg vet i 40 år samlet litteratur om emnet, og på Politiskolen har det lenge vært undervist i faget.

 Vitnepsykologene har vært kritiske til incestbevegelen, og de svenske har mannjamt sluttet opp om NKMR (9).

Påfallende er også at incestbevegelsens aktører ikke søker opplysning eller intervjuer hos den norske kriminologis ABC: Andenæs, Bratholm, Christie. Men både Andenæs og Bratholm - nå 80 + har vært frampå i overgreps-debatten og Christie har fulgt med i den voldsomme opptrapping av den amerikanske politistat, hvor forfølgelsen av overgripere har vært sentral.

Det er min tro at det er de to seniorjuristene som har formidlet vitnepsykologi til det norske rettsvesen og inspirert til at svenske vitnepsykologer kalles til oppdrag i norske rettssaler. De 3 kjente svenske vitnepsykologene Holgerson, Hellblom Sjøgren og Sjøberg - og likedan den islandske Gudjohnsson har alle hatt oppdrag i Norge (10).

Faktisk medvirket også vitnepsykologen Astrid Holgerson saskkyndig i Bjugn-saken (8).

 

Valideringsstudier ?

Slik er rettsstatens validering av metoder : politimannen/kvinnen får erfaring i å møte i retten og bli kryssforhørt av advokater og dommere. Dette bidrar til at han kvalitetssikrer sitt arbeid. Domstolene må stadig være forberedt på appell til høyere rett - og nå rundt år 2000 en ny praksis ved øket adgang til gjenopptakelse av overgrepssaker.  Dette moment må vel motivere sakkyndige til kvalitetssikring i slike saker !

 

I 8 års tid nå har det foregått en slik juridisk valideringsvirksomhet.

Det er påfallende at kliniske psykologer ikke har vist interesse for denne mulighet for validering av psykologiske og kliniske metoder.

 

En evaluering synes meget nødvendig : En grundig gjennomgang av VEILEDEREN for ALLE som arbeider med barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. (4). I selve tittelen ligger en forhåndsdom. Ved lesning av skriftet blir det klart at det dreier seg om barn som man mistenker eller frykter har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Et hovedpunkt i VEILEDREN ser for meg ut til å være dette : Hvis en mann får incestsak henlagt eller blir frikjent etter tiltale kan være barnevernsmessig skyldig. Dette resonnement ser det ut til er det som ligger under ved Bjugnsakens etterspill og som gir Ulf Hammern grunn til å føre sak for Mennekerettsdomstolen.

 

Hva bør gjøres ?

For egen del vil jeg gi råd til folk som kommer i berøring med overgrepsstraffesaker å prøve å gjøre sitt til å forhindre at barn blir utsatt for avdekkingsundersøkelser etter mønster fra Veilederen (4). Veilederen må makuleres. Ny veileder må forfattes. I redaksjonskomiteen for denne bør det være i alle fall en som har tjenestegjort i Fylkesnemnd. Det bør være minst en jurist, og redaksjonskomitéen bør være kjønnskvotert. Medlem fra incestlobbyen kan vi unnvære. 

Offentlig støtte til støttesentra mot incest bør stoppes. I den grad de driver med helsearbeid får de komme på linje med pasientforeninger.

I den grad de driver politikk og ideologiproduksjon er deres mulighet for offentlig støtte å bli politisk parti eller livssynssamfunn.

Målsetting for en psykolog i rettsvesenet bør være oppklaring, bidrag til utvidet kunnskap og utvikling av rettsstaten.

 

 

Referanser :

1. Linda Myhren og   Steinsbekk : Avdekking av seksuelle overgrep mot små barn - barnet, metoden og den sakkyndige. Fagbokforlaget 2000.

Hovedoppgave ved UniBergen 1999.

2. Der Spiegel. Artikler over årene 1993 -95 om incesthysteriprosesser i Tyskland, jamført med tilsvarende prosesser i andre land, Bjugnprosessen bl.a. Dr Furniss er en gjennomgangsfigur. Se i numrene : 39/93, 25/94, 7/95, 12/95, 21/95. Hardest kritikk mot Furniss i nr 22/95 “Blind die Blinden angeführt”.

3. Kubens, Valerie : Bjugn-overgrepene er sannsynlige. Intervju med Tilman Furniss i helsideoppslag under VI- og livet vårt 30/4-1993.

4. Seksuelle overgrep mot barn. VEILEDER for alle som arbeider med barn, eller kommer i kontakt med barn, som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Sosialdepartementet okt. 1992.

5. Kringstad, Hans : Bjugnformelen. Tiden 1997.

6. Holgerson, Astrid & Hellblom Sjøgren , Lena (red): Seksuelle overgrep mot barn- et kritisk perspektiv. Fagbokforlaget 1997. 

7. Holgerson, Astrid ; Fakta i målet. Pedagogiska institutionen. Stochholms

universitet 1990.

8. Hellblom Sjøgren : Hemligheter och minnen. Norstedt Juridik, Stockholm 1997.

9. Nordiska Komittéen før Mänskliga Rättigheter. Før skydd av Familjers Rättigheter i de Nordiska Länderne. Hjemmeside : http://www.nkmr.org

Beretninger om selvmord i kjølvannet av incestsaker finnes her.

10. Trankell, Arne : Vittnespsykologins arbetsmetoder. Liber Stockholm 1963,1971.

11. Rapport fra seminar Äkta eller falska minnen. Rekonstruktion och konstruktion av det førgångna. Stockholm 16-17 juni 1998. 

 

 

* NKMR:s kommentar:

Initiativet till NKMR togs av professionella. Det var den danske advokaten Holger Lindholt, den svenska jur. kand., med. lic Siv Westerberg, som hade vunnit nio mål i Europakommissionen och sex mål i Europadomstolen, den danske ordföranden i "Bisittareforeningen" Axel Sølvsten, den norske radioproducenten, Bent Jensen och jur. kand Ruby Harrold-Claesson, fransk och svensk jurist med rötter i det anglosaxiska rättssystemet, som grundade NKMR. Åtskilliga "klienter/offer" för rättsövergrepp var närvarande i Köpenhamn vid NKMR:s bildande och de anslöt sig till kommittén.

 

 

 

Till Minne av Stefan Holmlin som tog sitt liv den 5 april 2002

 

Fallet Stefan Holmlin - Åklagare tilltalad, lagförd och frikänd

 

Angående falska anklagelser om incest och oskyldigt dömda män i Sverige år 2000
Rigmor Perssons brev till Justitieministern Thomas Bodström

 

Till Minne av Atle Hage

 

Pedofili-hysteriet

 

Katastrofen i Bjung största rättsskandalen i Norge

 

Lærer psyko-fantastene noe?

 

Varför tar svenska domstolar inte lärdom?

 

Sexualhysterin

 

Tillbaka till Artikelindex

 

 

 

 

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter