Barnevernet og rettsikkerhet
Av Ole Simonsen, førstelektor


 


Ole Simonsen er førstelektor i spesialpedagogikk ved Høgskolen i Finnmark. I sin forskning er han spesielt opptatt av atferd.
Han er leder av Hovedutvalg for helse- og sosialsaker i Alta kommune, og er aktiv SV-politiker.

Artikkelen har tidligere vært publisert på debattsidene i Altaposten den 12. mai 2003. Den er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 




I det siste har mediene en rekke ganger rapportert om barnevernssaker som har opprørt vanlige mennesker. Ofte har ikke opinionen god nok kunnskap om de vurderingene som barnevernet har gjort til å avgjøre om omsorgsovertakelse er riktig. Det en imidlertid kan reise spørsmål rundt er de sakkyndige vurderingene som legges til grunn for fylkesnemndene sine avgjørelser. Etter å ha lest flere av disse sakkyndige rapportene vil jeg stille et stort spørsmål ved nytten. En må også stille spørsmålet om denne sakkyndigheten truer rettssikkerheten til barna.


Psykologens rolle

I de fleste barnevernssaker der fylkesnemnda gjør vedtak om offentlig omsorgsovertakelse bygger de i stor grad sin avgjørelse på ekspertuttalelser fra psykologer. Disse psykologene har vurdert det en kaller familiens (mors) omsorgsevner. Denne omsorgsevnen beskrives i psykologiske termer som empati, egostøttende, motiverende, intelligens og en rekke liknende begreper. Dette er materiale som er samlet opp i noen timers samvær med omsorgspersonen og barna i familien.

Rettssikkerheten er sterkt truet dersom dette skal være hoveddokumentasjonen i rettssaker av denne type. Vi vet at psykologiske beskrivelser er noe av det vanskeligste å tilbakevise. Dersom en ikke har motekspertise som opptrer på tiltaltes vegne vil et hvert motargument fra personen sjøl kunne brukes som bevis for at det psykologen sier er rett. Dersom mor hevder at hun har god empati overfor sine barn, kan dette lett brukes som bevis på at hun nettopp ikke har det. Hun har så dårlige empatiske evner at hun er ikke i stand til å se at hun ikke har det. Har du først fått stemplet av en psykolog klarer du aldri å komme ut av det sjøl, du må ha hjelp av motekspertise som har langt sterkere legitimitet i befolkningen og blant ekspertene enn den som har satt stemplet.


Omsorgsevne

Kunnskapene om mors omsorgsevne blir ofte innhentet ved hjelp av observasjoner og tester av mor. Dette blir ofte gjort i løpet av et par dager der psykologen er til stede noen timer. De fleste fagfolk vet hvor stor usikkerhet som er knyttet til slike psykologiske tester om intelligens og andre psykiske egenskaper ved testpersonen. Når det gjelder både tester og observasjoner er det store feilmarginer på resultatene. En av de viktigste årsakene til feil på testene og observasjonene er selve testsituasjonen. En kan sjøl tenke seg hvilke vansker det er for å skape en trygg og naturlig atmosfære i testsituasjonen i slike saker. Mor vet at psykologen er kommet for å se om hun er en god mor. Hun vet også at dersom psykologen finner ut at hun er en dårlig mor, så kan hun miste sine barn. Psykologen kommer på besøk i hjemmet, mor blir bedt om å oppføre seg helt som vanlig, men det sitter et fremmed menneske og følger med i alt hun gjør, dette mennesket har enorm makt over hennes skjebne. Jeg vil påstå at det ikke er mulig å få til en naturlig situasjon. Psykologen observerer altså noe helt annet enn en mor i hverdagssituasjon som tar hand om sine barn. Å observere om mor er egostøttende, har empati i forhold til sine barn eller kan fungere stimulerende og motiverende for deres utvikling, er etter min mening nesten en umulighet. Det må også være direkte ufaglig å hevde at en test viser de riktige resultatene, dersom den er tatt under forutsetningen om at du mister barna dine dersom du skårer dårlig.


Maktesløs

En annen ting som er problematisk er at eksperten som kommer på besøk er betalt av mor sin motpart (fiende), det lokale barnevernet. I de fleste saker der det er konflikt mellom familien og barnevernet, er det umulig å opprettholde en forståelse om at barnevernet er en hjelper. Familien oppfatter ikke at barnevernet verken vil hjelpe deres barn eller dem som foreldre. Eksperten som med loven i handa trenger seg inn i hjemmet er altså en representant for familiens fiender. Dersom en nekter eksperten adgang blir dette tolket meget negativt av barnevernet som har makt til å komme og hente barna umiddelbart med hjelp fra politiet. Du er derfor som omsorgsperson helt maktesløs overfor det offentlige systemet som står i mot deg.

En annen side som kommer fram i rapporter som skrives av psykologene er at en på en meget lettvint måte trekker konklusjoner om skadevirkninger på barnet både i fortid, nåtid og fremtid. Et personlighetstrekk ved mor har hatt, har eller vil få bestemte skadevirkninger for barnet. Dette er sammenhenger som er meget usikre og lar seg vanskelig dokumentere. Det er ingen fagfolk, etter det jeg kjenner til, som vil hevde at en må ha en bestemt empati, toleranse eller for den saks skyld et eksakt intelligensnivå for å kunne oppdra barn.


Utvelgelse

En må også reise spørsmål om måten psykologene blir valgt ut til å få oppdrag for kommunene. Her er en dynamikk i slike utvelgelsesprosesser som en ikke kan overse. Når barnevernet skal velge en ekspert til å gjøre en sakkyndig utredning, er det naturlig at en velger en som er kjent i barnevernsystemet. En psykolog som er kjent i barnevernsystemet er gjerne en person som har hatt mange saker for barnevernet. Dersom en skal skjønne hvorfor en psykolog har mange oppdrag for barnevernet, må en se på resultatene til psykologen. Det er naturlig å tenke seg at psykologens meninger er lagt sterk vekt på i nemndsbehandlingene, og resultatet har vært i tråd med barnevernets ønsker. En sak blir brakt inn for nemndsbehandling fordi barnevernet ønsker at det offentlige skal ta over omsorgen. Dersom nemnda kommer til at omsorgsovertagelse skal skje, har barnevernet "vunnet" saken. En psykolog som hjelper barnevernet til å "vinne" sine saker vil trulig få mange oppdrag for barnevernet. På den andre side er det ikke like lett å tenke seg at barnevernet vil velge en psykolog som kritiserer barnevernets arbeid og ikke anbefaler løsninger i tråd med barnevernets ønsker. En slik ekspert vil sannsynligvis få lite oppdrag for barnevernet. I tillegg må det legges til at å få oppdrag for barnevernet gir ganske god uttelling økonomisk for en psykolog.


For stor makt

Konklusjonen min vil være at psykologien har for stor makt i barnevernsaker som fremmes for fylkesnemndene. En makt som bygger på et meget usikkert faktagrunnlag som er beheftet med en rekke feilkilder. Dette gjelder både måten dataene blir samlet inn på og de sammenhengene som blir tolket inn i resultatene. Det er skremmende å se hvor ofte fylkesnemndene uttaler at de "legger avgjørende vekt på sakkyndig sine vurderinger".

Alternativet til en psykologvurdering i slike saker må være en vurdering av praktiske forhold over tid. Om barna får skikkelig stell, regelmessig søvn, varme klær, mat, kommer seg på skolen og en rekke liknende forhold er langt bedre indikatorer på omsorgssvikt enn en usikker vurdering fra en psykolog. Slike observasjoner vil også gi et godt grunnlag for å gi en målrettet hjelp til familier i vanskelige livssituasjoner både fra det offentlige og ikke minst fra familie og venner.

En omsorgsovertakelse er og skal være siste utvei når barns velferd er i fare. Det må være en meget tungtveiende og godt dokumentert begrunnelse som muliggjør et slikt vedtak. Dessverre er det slik at omsorgsovertakelser sjelden fører til at barna får en lykkelig framtid, særlig når de er kommet opp i en viss alder før inngrepet blir gjort. Fosterhjemsbarn finner en ofte igjen i de negative statistikkene om psykiatri, rus og kriminalitet. Omsorgsovertakelse er derfor et virkemiddel som bør brukes i meget liten grad og slettes ikke på bakgrunn av en psykolograpport laget på et sviktende grunnlag.

*

 

 

Fastsettelse av omsorgssvikt
Av Anne Aarskog

 
Barnets beste eller verste?
Av Sverre Kvilhaug

 
To artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning
Av Sverre Kvilhaug


Barnevernets metoder
Av Åge Simonsen

 
Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre

 
Stora brister i utredningar om barn som far illa
Av Ruby Harrold-Claesson


Barn, barnevern og foreldre
Av Synnøve Gran Christiansen


Kristoffer (3) tvangsflyttes fra mormor
Av Gro Rognmo

 
Varför dog Daniel, 14 år? En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning
Av Maciej Zaremba


Socialtjänsten skönmålar
Av Anita Ankarcrona


Et "kriserammet" barnevern bør nedlegges
Av Marianne Haslev Skånland


Alvorlige grunner til omsorgsovertagelse?
Av Marianne Haslev Skånland


Ødelegger barnevernet oss?
Av Harry Ulich


Socialtjänsten måste bli en sann kunskaps organisation
Av Kerstin Wigzell och Lars Pettersson


Socialsekreterarens "samtal" avgörande
Av Robert Dujmovic

 
Tillbaka till Artiklar

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter