Barnevernet og menneskerettighetene

Av Elin Brodin, journalist, författare

 

 

 

 

 

 


Elin Brodin er journalist i Oslo.

Nedenstående debatt-artikkel har den 5 maj 2000 vært publisert i Morgenbladet.

Artikkelen er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.


 

 

 

 

 

 

Iblant kan man få inntrykk av at det er forvaltningen som eier barna. Røster utenfra har rettet en massiv kritikk mot norsk helse- og sosialvesen i lengre tid, men dette nevnes knapt i våre massemedier.

Rettergangen i byretten fremsto som en farse hvor moren hadde tapt på forhånd.

 

******************

 

Nesten fire år etter at Norge, og barnevernet, led kraftig nederlag ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har barnevernet ennå ikke bøyd seg for dommen. Likevel fikk barnevernet senest i februar i år fikk full støtte fra politisk hold.

 

27. juni 1996 falt en dom ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, der Norge ble dømt for grove brudd på menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 ­ som dreier seg om respekt for privatliv og familiebånd. Det domstolen kritiserte så sterkt, var barnevernets behandling av en pike som ble født i 1989 og hennes mor Adele Johansen. Menneskerettighetskommisjonen hadde på forhånd fått mange andre klager på norsk barnevern og kjente godt til problematikken, men ventet på en sak som kunne aktualisere alle de prosessuelle spørsmålene samtidig. Det kunne Johansens sak, og hun vant en knusende seier over forvaltningsmyndighetene som på sviktende grunnlag og med brutale metoder skilte henne fra den nyfødte datteren.

 

Noe domstolen kritiserer spesielt, er barnevernets ulogiske og forkastelige fremgangsmåte når de splitter familier uten rettslig kjennelse og lar det gå måneder og år uten at barnet får se sine foreldre ­ for deretter, ved eventuell prøving for retten, å bruke den lange, tvangsmessige atskillelsen som et selvstendig argument mot gjenforening!

 

Saken i Strasbourg fikk svært liten oppmerksomhet her til lands. Den historiske dommen førte verken til store avisoverskrifter eller offentlige debatter. Når jeg forteller folk at norsk barnevern for fire år siden ble dømt for omfattende brudd på menneskerettighetene, hender det at jeg rett og slett ikke blir trodd.

 

Da dommen falt, var Johansens datter blitt syv år, og moren hadde ikke sett henne siden spedbarnsalderen. Nå er piken ti. Hun bor fremdeles hos fosterforeldre på sperret adresse.

 

Da Adele Johansen fødte sin datter, hadde hun allerede en tolv år gammel sønn. Han ble også utsatt for frihetsberøvelse, voldsbruk, løgn og manipulering fra maktapparatet og sitter igjen med erfaringer på linje med krigstraumer.

 

I 1991, samme år som Johansens sak kom opp for byretten, hjalp undertegnede henne med å få utgitt sin historie i bokform. Boken heter Papirdukker og gir

et bilde av familiens bakgrunn og konfliktene med sosialvesenet. Den inneholder også en rekke oppsiktsvekkende sitater fra sakspapirene, samt et forord av psykiater Reidar Larssen ­ og finnes selvsagt på bibliotekene. Her skal det bare kort nevnes at Adele søkte hjelp fra det offentlige fordi hun ble forfulgt av en psykopatisk mishandler som påførte både henne og sønnen helseproblemer. Hun fikk ingen bistand av kuratorene i denne forbindelse.

 

Tvert imot ble situasjonen brukt mot henne, som argument for å splitte familien.

 

Undertegnede har kjent Adele i en årrekke, og gjennom sine advokater har hun skriftlig fridd meg fra enhver taushetsplikt hva hennes sak angår. Johansen lurer fremdeles på hva som var myndighetenes motiver for å utsette henne og barna for torturlignende opplevelser istedenfor å gi dem en håndsrekning i en vanskelig livssituasjon.

 

Kjernefamilien er en trang enhet som ofte utelukker funksjonssvake, og som legger store byrder på individet. Den skaper ensidige bindinger og hemmer mulighetene for avlastning og korrektiver. Slik sett var storfamilien mer fruktbar. I vårt moderne samfunn prøver vi å kompensere ved hjelp av en rik institusjonsflora, men det er et dårlig surrogat.

 

Selvsagt kan ikke barnevernet lastes for disse grunnleggende problemene, og jeg skulle ønske jeg kunne si at saksbehandlerne gjør sitt beste for å gi symptomlindring, men så langt kan jeg nok ikke strekke meg. Mentalitet og metode innenfor norsk barnevern har flust med betenkelige sider, og splitting av familier skaper trolig flere problemer enn det løser. Det har utviklet seg et sett av lugubre holdninger innenfor barnevernskulturen, og selv rettssystemet baserer seg nokså ukritisk på uttalelsene fra de sakskyndige som forvaltningen selv oppnevner!

 

Da jeg begynte å arbeide med denne materien, hadde jeg først vondt for å tro på historiene jeg hørte om prestisjekamp, maktmisbruk og overgrep innenfor

barnevernet. Jeg følte uvirkelighet og prøvde i perioder å være djevelens advokat. Men etter hvert forsto jeg at denne djevelen i sannhet har advokater nok som det er.

 

Jeg tror jeg mistet all respekt for både sosialetaten og domstolene da jeg vitnet for Johansen i byretten. Rettergangen fremsto som en farse hvor hun hadde tapt på forhånd. Det avgjørende element var uttalelsene fra forvaltningens psykologer, som bare hadde snakket med henne et par ganger ­og aldri sett henne og barna sammen. En av de sakskyndige rapportene var så sjofel og selvmotsigende at man uvilkårlig måtte spekulere på om forfatteren av dette skriftstykket selv hadde behov for terapi. Signe Moland, som den gang var Johansens advokat og også tok saken til Strasbourg, ble så sjokkert at hun betegnet rapporten som ondskap.

 

Den sveitsiske professor Freybergh, internasjonalt anerkjent spesialist på mor/barn-forhold, avviste norske barnevernsmyndigheters argumentasjon som

fullstendig forfeilet da han uttalte seg i forbindelse med den mye omtalte Hilde-saken for mer enn ti år siden. Professor van Wormer fra USA ble så opprørt etter et besøk i Norge at hun utga A Journey Back in Time, hvor hun skarpt kritiserer barnevernet for å utøve systemvold under dekke av omsorgsarbeid. Dette er bare et par eksempler på den massive kritikk som røster utenfra har rettet mot norsk helse- og sosialvesen i lengre tid, og som knapt blir omtalt i våre massemedia. At man skulle lykkes i å dysse ned dommen i Strasbourg, var likevel mer enn jeg hadde trodd mulig.

 

Sverige fikk en lignende dom noen år før oss, og svenskene har siden da gjort forsøk på å rydde opp i uhumskhetene, delvis presset av organisasjonen

Riksförbundet för familjers rättigheter. Men familien bak den svenske Strasbourg-klagen fikk ikke tilbake barnet sitt automatisk, selv om brudd på menneskerettighetene ble fastslått ­de måtte gå til Strasbourg en gang til for å oppnå familiegjenforening. Disse sakene ble kalt Olsson 1 og Olsson 2.

 

Også her til lands skjer det nå visse ting som tyder på at barnevernets rolle skal revurderes, men vil det skje raskt og effektivt nok til at vi slipper å gå runden med Johansen 2?

 

For få måneder siden fikk Johansens nye advokat, Georg Kvande, kjennskap til at Johansens datter selv hadde gitt sterke signaler på at hun ønsket å treffe sin biologiske mor. Den lille piken var ulykkelig fordi hun trodde at moren aldri prøvde å få kontakt med henne! Tiåringen hadde selv ringt til sin verge i barnevernet og spurt etter morens telefonnummer. Forøvrig preges nå barnet av fosterforeldrenes samlivsbrudd, som ble forsøkt holdt skjult for Kvande.

 

Det er ingen tvil om at det har gått prestisje i denne saken fra barnevernets side. Røa sosialkontor, som har vært den verste skadevolderen for familien, bruker de ynkeligste argumenter. Tidligere i år hevdet de for eksempel at Johansen ikke hadde fremsatt noe formelt krav om samvær med datteren, og i et brev til sosialkontoret svarer Kvande slik: «Det kan umulig oppfattes som seriøs saksbehandling når barnevernstjenesten mener at en mor som bringer sin sak inn for menneskerettighetsdomstolen og får medhold i at det er begått brudd på menneskerettighetene, ikke krever samvær med sitt barn.»

 

Adele Johansen har satt himmel og jord i bevegelse for datterens skyld ­og faktisk lyktes i noe ingen norsk borger har greid før henne: Å vinne en sak mot barnevernet ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Likevel ønsker forvaltningen fremdeles å få barnet tvangsadoptert bort til fosterforeldrene, som ikke lenger bor sammen. Saken er blitt trenert henimot det komplett bisarre, selv om tidsaspektet er så viktig her. Som Kvande skriver til det famøse kontoret: «Piken vil i denne tiden bli så stor at hun på egen hånd kan forstå de brudd på menneskerettighetene som er begått mot henne fra norske forvaltningsmyndigheter.»

 

Men 1. oktober skjedde det endelig noe positivt. Da fikk Kvande et brev fra Fylkesmannen, som ville pålegge barnevernet å arrangere et møte mellom Johansen og datteren før månedens utløp. Det måtte riktignok skje på nøytral grunn og med fosterforeldrene og vergen tilstede.

 

Møtet ble gjennomført på et hotell i Oslo lørdag 30. oktober. Johansens redsel for at stemningen skulle bli anstrengt, var like stor som lengselen og forventningen, men i ettertid er både hun og Kvande svært tilfredse med møtet. Det oppsto øyeblikkelig tillit mellom mor og datter, og barnet viste en rørende og vedvarende glede over fotografiene av sine søsken. Den lille piken ga også uttrykk for at hun svært godt likte navnet moren hadde gitt henne ved fødselen, og som fosterforeldrene hadde skiftet ut. Da piken skulle kjøres vekk etter møtet, kunne Johansen og Kvande se henne henvende seg til fosterforeldrene inne i bilen, og Kvande snudde seg spontant mot sin klient og sa: «Nå spør hun når hun skal få treffe deg igjen!»

 

Ja, når får tiåringen treffe moren sin igjen ­og når får hun besøke sin heroiske storebror, som savner henne og har skrevet dikt til henne, og som aldri lot seg hjernevaske, men ennå får skjelvetokter når han tenker på det som skjedde med ham selv og søsteren i 1989? Når får hun treffe småsøsknene som hun aldri har sett? Forvaltningen gir fremdeles signaler om at de vil forhale prosessen så godt de kan, og på dette området har de nærmest overnaturlige talenter.

 

I februar uttalte barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland til Aftenposten at hun har full tillit til barnevernsmyndighetene i denne saken. Noe som vel må implisere at hun ikke har noen som helst tillit til menneskerettighetsdomstolen?

 

Et vanlig argument mot kritikk av barnevernet er at barnas behov for hjelp er så stort, og at vi derfor bør vektlegge barnevernets gode sider. Dette er et selsomt argument. Behovet for en politietat er vel også tilstede, men vi skal da ikke av den grunn tie om politivold ­og vi kan da ikke basere oss på blind tillit til hver enkelt ansatt, istedenfor nøytrale kontrollinstanser?

 

Barnevernet har mange floskler til bruk i sitt selvforsvar. Eksempelvis hevder de at «foreldre ikke eier sine barn». Og dette er selvsagt riktig: Ingen skal kunne eie mennesker. Men det er ikke barnas rettigheter vi setter spørsmålstegn ved ­det er barnevernets metoder når hjelpen skal tilbys. Iblant kan man få inntrykk av at det er forvaltningen som eier barna.

 

 

 

Johansen mot Norge

 

Adele Johansen v. Norway: A mother fighting for her child

By Lennart Sjöberg

 

Tvångsadoption? Psykologer om en mors olämplighet,  och om barnets "anknytning"

Av Lennart Sjöberg

 

Tillbaka till Artiklar

 

Tillbaka till Huvudsidan

 

 

 

 

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter