Bidrar biskop Staalseth med løgn?
Av Erik Aares, fil kand, lärare

 

 

 

  


Margarete W. Aaslands bok "... si det til noen ..." En bok om seksuelle overgrep mot barn og unge reklamerer med forord skrevet av biskop Staalseth. Boken er dårlig, ja farlig, og biskopen burde avstått fra befatning med boken.

Erik Aares.

 

 

 

 

 

 

Er det mulig?

Er den høyt respekterte biskop Gunnar Staalseth med på løgn? Ja. La meg forklare hvordan og hvorfor dette er mulig, med utspring i noe biskop Staalseth nylig har skrevet. En bekjent av meg ringte meg, opprørt som hun var, etter at hun hadde oppdaget at han hadde skrevet forordet i en etter hennes mening dårlig fagbok om incest. I dette forordet støtter Staalseth bokens intensjoner og boken selv. Boken som Staalseth hadde skrevet forordet til (hvis deler også siteres i reklamen for boken) var: Margarete Wiede Aasland: "... si det til noen ..." En bok om seksuelle overgrep mot barn og unge (Høyskoleforlaget, 2004).

Incest forekommer, er ille og bør bekjempes og forebygges. Vil ikke et forord som fremmer interessen for en bok om incest være bra? De fleste, også meg, ville være enig i dette, såfremt boken var god, uenig såfremt boken var dårlig. For å vurdere saken nærmere må Staalseths påstander i forordet sees i forhold til selve boken og annen kunnskap om emnet.

 

Påstander i forordet

Staalseth er flink til å påpeke de uhyggelige sidene ved incest som boken maner fram: ”Dette er en bok til å gråte over. Stemmene fra barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, er hjerteskjærende. Det er en bok til å grøsse over. Fortellingene om voksne som overser barns fortvilte tegn, er skremmende. Konturene av unnfallenhet er kvalmende. Jeg føler behov for å beskytte meg mot det jeg leser”.

Staalseth er imidlertid dårlig til å se at forfatteren svikter i å sette disse uhyggelige sidene i sin rette sammenheng. Staalseth skriver: ”Men dette er også en bok til å glede seg over. For med denne boken vil det ikke lenger være mulig å si: Jeg visste ikke, jeg forsto ikke, jeg trodde ikke. Det er en bok som går til hjertet, og som derfor gir håp.” Sitatet indikerer at Staalseth godtar forfatterens nokså enkle oppfatninger om hva som er sant og ikke sant i incestsaker. At anmeldelse om incest nærmest er fullgodt med konstatering av incest. Eller at etterforskning og domsavsigelser av slike saker er uproblematisk. På tross av at Staalseth neppe har kunnet unngå at avisene de siste årene har hatt mange oppslag om manglende etterrettelighet og metodikk i en hel del slike saker. Særlig i forbindelse med de mange gjenopptagelsessakene om incest siste tiden. Sitatet indikerer også at Staalseth har tro på at intuisjon og engasjement er nok for å se og bedømme riktig om incest. På tross av at det i avisene vrimler av stoff om at slik type engasjement ikke er nok. Tidligere erfaringer med incesthysteri både i USA og andre vestlige land, herunder Norge (bl.a. i form av Bjugnsaken) viser at folk har minst like mye behov for informasjon om incest som går til hodet som til hjertet.

 

Påstander i boken

Wiede Aaslands bok er på 111 sider, og presenterer mange tegninger laget av barn. Del 1 er om definisjonen på incest, hvem som kanskje er overgripere, hva som kanskje kan sees hos ofre, og om hvilke skader ofre kan få. Del 2 angir råd i tilfelle mistanke om incest.

I del 1 klarer forfatteren i stor grad å få oss til å føle vemmelse for incest, men klarer samtidig å skape usikkerhet og uklarhet om dette. Her agiteres for angrep på overgriperne, men her angis upresist hvem de er, eller hvor de er. Her presenteres upresist og skjevt om beviskriterier i slike saker. Metodiske problemer mht. verifisering av incestanklager omtales nesten ikke, det ser ut til at forfatteren tar som gitt at anklage om incest er det samme som at incest forekommer. Forfatteren skriver bl.a.: ”… barn lyver seg sjelden inn i vanskeligheter, barn prøver å lyve seg ut av dem”. Hun glemmer å omtale hva som kan gå galt når voksne skal tolke disse løgnene, eller om voksne kanskje tilrettelegger for disse løgnene. Hun omhandler svært sporadisk muligheten for at voksne kan lyve om incest. Alt dette i grell kontrast til at det finnes flere gjenopptatte saker der anmeldere (barn eller forelder) i ettertid har innrømmet å ha kommet med falsk anmeldelse, og gjenopptatte incestsaker som viser at psykologer så vel som dommere har observert feil og gjort grove tolknings- og slutningsfeil. Forfatteren antar at seksuelle overgrep generelt liksom incest foregår relativt hyppig, men kommer med dårlig belegg for dette. Hun omtaler en undersøkelse som anslo at seksuelle overgrep forekommer overfor 19 % av jenter og 14 % av gutter, uten å nevne at denne undersøkelsen har svært vide definisjoner av seksuelle overgrep. Hun oppgir at 30 % av personer med spiseforstyrrelser har vært utsatt for seksuelle overgrep, uten å belegge dette. Hun anslår at 5 % av barna utsettes for svært grove seksuelle overgrep, uten å belegge dette.

 

I del 2 gis en del råd, bl.a. om at mistanke om incest gjerne bør avstedkomme at den ene forelderen tar kontakt med fagfolk, gjerne også gjør systematiske notater om barnet. Dette kan i noen tilfelle være en farbar vei, i andre ikke. Det siste advarer boken ingenting om. Her omtales på nytt om antall incestsaker, hun mener at ”ingenting tyder på at det meldes for mange incestsaker”, underforstått at få av dem er falske. Hun mener at ”Det kan være ryktene om de falske anklagene som ødelegger for de som virkelig trenger vår hjelp”. Hun ser dermed bort fra muligheten for at det kanskje er motsatt, at de falske anklagene kan være med på å ødelegge for dem som trenger hjelp.

Forfatteren burde ha orientert om en del fallgruver som eksisterer når en skal konstatere om incest. Dette gjøres ikke, her presenteres ingenting om mulige observasjons- og tankefeil (”bekreftelsesfeil”, ”generaliseringsfeil”, ”framhevelsesfeil”, osv.) som kan gjøre at en observerer og slutter feil om incest. Feil som svenske Bo Edvardsson har brukt en hel bok på å presentere (Edvardsson, B, ”Kritisk utredningsmetodik”, Liber Utbildning, 1996). Barnehageansatte, barnevernsansatte og lærere som leser Wiede Aaslands bok får ingen råd om å studere bakenforliggende ting som kunne gjøre det lettere for dem å forstå når en anmeldelse om incest var feil eller ikke. Forfatteren skriver for lite fyllestgjørende om hva som skjer etter en anmeldelse om incest. Bl.a. mangler informasjon om hvor lang tid de ulike delene i prosessen tar. Hun forklarer ikke godt om ”bevisbyrde”, ”påtale”, ”henleggelse”, og typer ”domslutning” i slike saker. Bl.a. unnlater hun å skrive at det finnes to typer henleggelseskoder i incestsaker: ”henlagt pga. bevisets stilling” (den svakeste) og henlagt pga. intet straffbart forhold bevist” (den sterkeste). I stedet mistenkeliggjør hun alle ved å skrive: ”Verken en henleggelse eller en frikjennelse betyr nødvendigvis at det ikke har skjedd seksuelle overgrep, det er bare ikke funnet tilstrekkelig bevis.”

Jo, Wiede Aaslands bok er etter min mening en bok som appellerer til følelsene, men som ikke gir gode kunnskaper, og som derfor forvirrer mer enn den avklarer. På en måte som kan få dårlige konsekvenser. I så stor grad at forlaget burde ha latt være å gi den ut. Uansett i så stor grad at Staalseth burde ha latt være å støtte den ved å skrive forordet til den.

Hvorfor Staalseths forord til boken kan være farlig

Biskop Staalseth skriver forordet til boken som siteres i reklamekampanje for boken, noe som gjør at han blir medansvarlig for at boken når fram. Folk sperrer øynene opp når det er en anerkjent biskop som gjør dette. Å skrive en dårlig bok om incest er ille, å promovere den er også ille. Slik feilinformasjon kan i verste fall få alvorlige og dårlige konsekvenser. Erfaringer fra USA viser at liknende feilinformasjon om incest har skapt incesthysteri, som har gitt ubotelige skader, både angående omgangsform mellom voksne og barn, og angående redusert rettssikkerhet for voksne og barn.

Incesthysteri har gjort at slektninger har blitt redde for å omgå barn fysisk, på tross av at barn har stort behov for slik kontakt.  Det har også gjort at en av foreldrene, eller barn har blitt manipulert til å bli satt opp mot en av foreldrene. Enten i barnehage eller på skolen. Incesthysteri har også skapt grunnlag for falske anmeldelser om incest. Det har gjort at foreldre pga. falske anmeldelser om incest urettvist har mistet sitt gode omdømme i lokalsamfunnet. Det har også gjort at foreldre og barn urettvist har blitt nektet å treffe hverandre, og blitt skadet på den måten. At slike falsknerier har blitt påpekt, senere også bevist, har gitt andre uheldige ettervirkninger, som minsket respekt overfor politi og domstoler som arbeider med slike saker. Noe som igjen trolig har ført til økt sjanse for at flere virkelige incestovergrep neglisjeres.

 

Økning i anmeldelser

De siste 20 årene har antall anmeldelser om incest økt med det 15-dobbelte (Statistisk sentralbyrå). Det er flere indikasjoner på at mange av disse er falske. En slik indikasjon er at det er usannsynlig at veldig mange overgrep begås av biologiske fedre. Anmeldelsene ser ut til å bli gitt overfor flere biologiske fedre enn andre. Især overfor fedre som nylig er skilt og som kjemper for samværsretten for barna. Men de fleste fedre utvikler en naturlig sperre mot å forgå seg seksuelt på sine barn. Utenlandsk forskning viser nokså klart at overgrep mot barn har ca. 100 ganger så stor risiko med stefedre eller andre til stede som biologisk far til stede. En annen indikasjon på falske anmeldelser er at de fleste anmeldelsene blir henlagt. På 1980-90 tallet ble atskillig flere dømt for incest enn nå. De siste 20-30 årene har vi pga. gjenopptagelsessaker om incest fått konstatert ca. 20 justismord om dette. Dette er selvsagt lite akseptabelt.

Stor henleggelsesprosent i slike saker forhindrer imidlertid ikke at mange av disse sakene får store skadevirkninger. Flere uskyldige dømte så vel som frikjente har følt det så vanærende og stigmatiserende å bli anklaget falskt om incest at de har tatt livet sitt. Alle uskyldig dømte har også sett det svært ødeleggende for dem selv og barna at falske anmeldelser berører måneder, ja år, av samvær med barn. De som anklages for incest, også det store flertallet av dem som senere blir frikjent for dette, blir nektet samvær inntil politiet har etterforsket ferdig. Tid fra anmeldelse til påtalemessig avgjørelse varer iflg. Statistisk sentralbyrå (kriminalstatistikk fra 1997) i gjennomsnitt 9-10 måneder, men tiden til gjenopprettelsen av kontakten viser seg ofte å bli atskillig lengre enn dette.

 

Er Staalseth bare ubetenksom?

Er Staalseth blitt lurt, og derfor å unnskylde? Eller burde han visst bedre? Jeg regner med at Staalseth har hatt en god intensjon med å skrive forordet i boken. Som det å ville hjelpe med å beskytte barn mot incest. Men han burde ha forestilt seg at virkningen av det han gjør i verste fall blir en annen enn intensjonen. Flere av oss som har levd noen år vet at gode intensjoner ikke alltid avstedkommer gode virkninger.         

Det er her flere måter å bli lurt på. En er at en har lettere å tro på de som ser svakere og ærligere ut enn de andre. En annen er at en legger mer vekt på det ens egne slektninger sier enn andre (”blod er tykkere enn vann”). En tredje er at en stoler på en vitenskap som svikter.

Jo, kanskje Staalseth i den aktuelle saken er lurt på den ene eller andre måten, kanskje alle. Jo, de som påstår incest, oftest kvinner og barn, er det lett å forbarme seg over, selv om de ikke alltid snakker sant. Noen, kanskje også Staalseth, har spesialisert seg på å ta de "svakes" part. Mange har den meget tradisjonelle oppfatningen av at den "svake" er kvinner og barn, evt. gamle. "Alle kvinner og barn snakker sant om overgrep". Underforstått: "Kvinner og barn ser det fortredelig å bli utsatt for seksuelle overgrep, de ser det ubehagelig å innrømme dette, det de sier må derfor være sant". Jo, Staalseth har en datter som er psykolog. Psykologien er ofte belemret med feil. P. A. Bjørkum kaller i sin bok "Annerledestenkerne" (Tano Aschehoug, 1998) psykologi en umoden vitenskap fordi den i for liten grad klarer å framstille påstander som lar seg bevise. I Bjugnsaken handlet psykologer o.a. helt galt bl.a. pga. påstander som ikke lot seg bevise. 

Det er mange menneskelige reaksjonsmåter som hindrer en i å se og gjøre det en skal. For den ærlige - følgende: Å være for naiv eller kritisk. Å ha for mye skyldfølelse eller skadefryd. Å være for giddesløs eller overdrevent arbeidsom. Å være for feig eller modig. Å være for folkelig eller snobbet. Farene står i kø. For den mer uærlige - bl.a. følgende: Å motta bestikkelser, både i form av gods og ekstra makt. Det er lett å dømme om dette når slike mottas fra sterke. Lettere å unnskylde når slike mottas fra antatt svake. Det har hendt personer har fått heltestatus, og ved det økt sin egen makt og selvfølelse, etter å ha framstått som forsvarer av kvinner, barn eller straffedømte, og brydd seg mer om dette enn om dem de skulle forsvare.          

 

Strengere krav

Skal det stilles strengere krav til Staalseth enn andre? Ledere, for eksempel biskoper, har fått den vanskelige oppgaven å avveie flere personer og forhold, flere interessekonflikter, Gud hjelpe dem! Det er lett å gjøre galt. De må se og studere alle, pene som stygge, sterke som svake. Og være upartisk mot dem alle. Staalseth er tidligere generalsekretær i Kirkens Verdensråd, tidligere leder av Senterpartiet, nåværende biskop. Han er god i andre språk. Han har flere års erfaring med kontakt med andre mennesker. Vi har derfor gode grunner til å stille strenge krav til en slik mann. Han skulle hatt gode forutsetninger til å lese Wiede Aasland sin bok og finne noen av dens fundamentale svakheter. Enten egenhendig, eller etter å ha sammenliknet den med faglitteratur han kunne funnet på andre språk.

Mitt råd til Staalseth
Vi lever i en vanskelig tid på mange måter. Svært mange har fått grunn og mulighet til å skrike mer enn før. Det er meget bra at noen tør å være kritiske overfor dem som skaper denne urettferdigheten. Men vi har blant alle skrikene et ansvar for å støtte rette vedkommende og straffe rette vedkommende. Det er unnskyldende å tråkke feil når en etterpå prøver å bøte på skaden. De fleste av oss er unnskyldt såfremt vi klarer å si unnskyld, så sant vi klarer å lære. Samtidig finnes slike som handler, men som ikke får vite om de negative konsekvensene dette kan avstedkomme.   

Mitt råd til Staalseth: Forvent det onde også der du minst venter det. Finn løgnere både blant dem med stor formell makt og hos dem som ikke har så mye formell makt. Spekuler over motiv som hjelp til dette. Jo, politi blir hjulpet i å finne dem som har forgått seg ved å studere mulige motiv.          

Finn ut mer om incest ved å snakke direkte med påståtte ofre og påståtte overgripere. Snakk med ofre direkte, men hør også på de "spedalske", de som påstås være overgriperne, direkte. Kanskje er de "spedalske" uskyldige, men blitt besudlet. Ikke pga. egne handlinger, men andres løgn. Les utenlandsk faglitteratur. Amerikansk især, incesthysteriet begynte der tidligere enn hos oss, "brannslukkerne" har også dukket opp der tidligere enn hos oss.

Jo, trolig var det ubetenksomt av Staalseth å skrive forordet i en dårlig bok om incest. Kanskje besinner han seg, kanskje beklager han, kanskje vil han lære.

 

 

Staalseth blandar roller
Av Svein Tore Marthinsen

 

Falske anmeldelser om overgrep. Åpent brev til Justisminister Hanne Harlem
Av Erik Aares


Recension: Sex, lögner och terapi. Psykologer medverkar i moderna häxprocesser
Av Ebbe Schön

 
Vas om incest
Av Marianne Haslev Skånland

 
Rättsröta i behandlingen av misstänkta för sexualbrott
Av Knut Ahnlund

 
Aktionsgruppen för falskt anklagade fäder - Skrivelse till bl. a justitieministern
Av Dan Ahlmark, Michael Hagman, Gustav Hellsing

 
Stemplet som sex-forbryter i 12 år
Av Lars Fogelstrand


 

Tillbaka till Artiklar

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter