• Kampen om et lite barn

    Da Stein Viksveen ble siktet for spionasje, uttalte han på fjernsynet at han hadde tillit til det norske rettssystemet. Ikke alle kan si det samme. Å ha rett er heller ikke det samme som å få rett. For mange strider dette mot en helt grunnleggende oppfatning om rettssikkerhet.

    Af Eva Granheim

     

     

Eva Granheim er journalist. Artikkelen ble publisert i Bergens Tidende som kommentar 10. februar 2000, side 26.

NKMR framför ett varmt tack till författaren som givit oss sitt tillstånd att publicera artikeln på vår hemsida.

 

 

Bergenskvinnen Adele Johansen synes å ha liten grunn til en slik optimisme etter det som har skjedd i hennes 10-årige kamp for retten til sin datter, selv om hun har fått medhold fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i at norske myndigheter gjorde feil da hun ble fratatt sin nyfødte datter i 1990.

Adele Johansens historie er et grusomt eksempel på hvor galt det kan gå, når hjelpeapparatet ikke bare svikter, men gjør fundamentale feilgrep. I 1989 ble Adele fratatt sin 12-årige sønn, etter at barnefaren hadde mishandlet både henne og gutten gjennom lang tid. Det var også barnefaren som tok initiativ overfor barnevernet da han satt inne for å sone en narkodom. Gutten ble imidlertid gjenforent med moren etter kort tid, fordi han var stor nok til å protestere selv. Et år senere da Adele fødte en datter, ble barnet tatt fra henne umiddelbart, og begrunnet med at hun var psykisk ustabil og kunne skade datteren. Sykehuspersonalet mente imidlertid det stikk motsatte.

Adele Johansen anket imidlertid saken inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og fikk altså medhold, uten at dette har ført til noe som helst i norsk rettsvesen. Hun har ikke blitt gjenforent med sin datter, hun har i alle disse årene fått se sin datter i to timer under et møte i fjor høst. Barnet var bare åtte dager gammel da hun ble tatt fra sin mor. Nå er de to i ferd med å miste hverandre for godt. Barnevernsmyndighetene har gitt samtykke til at fosterforeldrene får adoptere jenten.

Adele Johansen har i det lengste satt sin lit til at politiske myndigheter i dette landet som kaller seg en rettsstat, ikke lar slikt skje. Sist uke tok leder i Stortingets Sosialkomite, John Alvheim (Frp) opp saken i Spørretimen, og ville ha barne- og familieminister Valgerd Svarstad Hauglands forsikring om at hun ville gripe inn mot tvangsadopsjonen. Adele Johansen måtte forlate Stortinget uten støtte fra statsråden. Statsråden uttalte at hun har tillit til at barnevernet gjør det som er best for barnet. Statsråden er som kjent sterk i troen. Når hun så suverent kan heve seg over dommen i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, må hun ha informasjon og kunnskap som ingen andre hadde tilgang til. At hun i sitt svar i Stortinget avfeier saken med at saken i Strasbourg handlet om barnevernets håndtering av saken i 1990, og ikke den videre behandling ved domstolene, er ubegripelig. Å behandle denne saken videre uten å ta hensyn til domstolens avgjørelse i 1996, vil for de aller fleste, lek eller lærd, fortone seg som absurd, og dypt urimelig. Hva har man en slik rettsinstans til, hvis en avgjørelse der ikke har noen betydning?

At datteren etter 10 år, selvsagt ikke kjenner sin biologiske mor, er ikke noe mor kan lastes for i denne sammenheng. I det minste burde barnevernet - ikke minst av hensyn til barnets beste - sørget for jevnlig kontakt mellom mor og barn. Og så kan man selvsagt, og meget berettiget, stille spørsmål om hvorfor ikke barnevernet grep inn overfor barnets far, som åpenbart skadet familien med sin atferd for 10 år siden da omsorgsovertakelse ble iverksatt. Her er det opplagt blir begått mange feil, mange forsømmelser og overgrep i offentlig regi. Statsråden bør imidlertid besinne seg og gripe sjansen til å rette opp noen av disse før det er for sent. -Alt kan utsettes, unntatt kjærligheten til et lite barn, er det sagt. Mange ting lar seg ikke rette opp, men mye kan også lindres. Og når Svarstad Haugland sier at barnet har det best hos fosterforeldrene, er det kanskje riktig. Etter så lang tid, og dette brukes bevisst av barnevernet, er det neppe riktig å flytte et barn fra den familien hun opplever som sin. Men ingen har garanti for fremtiden. Heller ikke fosterforeldre, heller ikke statsråden. Hvis statsråden skulle være klok nok til å ta imot et råd, måtte det være at hun burde hindre adopsjon. I stedet burde hun sørge for god og jevnlig kontakt mellom både biologisk mor og barn og fosterfamilien. Det er nok av eksempler på ulykkelige adoptivbarn som i voksen alder beklager at de aldri ble kjent med sine biologiske foreldre. Å medvirke til barneran er ingen sympastisk gjerning for en statsråd og leder i KrF. Ta til vettet, Valgerd!

 

Må barna vernes mot barnevernet?

Barnevernets metoder

Psykiska övergrepp när barnens rätt skulle tas till vara

Tillbaka till Artikelsidan

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter