Er instituttet med sakkyndige dommere folkerettstridig?
Av Anne Aarskog, Tromsø

 

 

 

 


Anne Aarskog er en frittstående forfatter og politiker som har arbeidet med barnevernsspørsmål og narkotikaforebygging i flere år. Hun er nå medlem i Tromsø bystyre for Solidaritets-listen, og sitter i byens oppvekstkomité. Skjønt hun har sin bakgrunn som socialist, har hun vært engasjert av Fremskrittspartiet til å utarbeide et grunnlagsdokument for dem i deres arbeid for å få en bedre barnevernslov.
Dette ble høsten 1996 behandlet i Stortinget.

Artikeln är tidigare publicerad på Likestilling.com och återges här med författarens benägna tillstånd.

 

 

 

 

 

Det må eksistere tillit mellom de styrende og de styrte.  Da må myndighetenes beslutninger speile alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning.  Det gjelder også barnevernet.  I Inst. O. Nr. 80 (1991-92) heter det derfor på side 5, spalte 1, enstemmig:

 

”Barnevernlovgivningen    sikre  en  effektiv  barneverntjeneste  til  barnas  beste,  og  være  utformet  og  praktisert    en  måte  som  har  tillit  i  befolkningen.”

 

På samme måter heter det i St.meld. nr. 39 (1995-96) på side 17, spalte 2:

 

”Det  er  samtidig  viktig  å  erkjenne  at  åpenhet  og  stadig  fokus    barneverntjenestens  arbeid  er  nødvendig  for  å  sikre  at  barneverntjenesten  ikke utvikler  en  kultur  som  strider  mot  de  alminnelige  borgeres  verdi-  og  rettsoppfatning.”

         

For å sikre ovenstående heter det i artikkel 10 i verdenserklæringen for menneskerettigheter:

”Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.”

 

I samband med at Kvænangensaken ankes inn for den europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg, har den kjente barnevernkritikeren Marianne Skånland sett nærmere på rettspraksis i Strasbourg.  Hun fant en type saker mellom Tyrkia og kurderne hvor det militære var påtalemyndighet, og hvor Tyrkia ble dømt hver gang kurderne kunne vise at det satt en militær med blant dommerne.  Menneskerettighetsdomstolen fant da at den tyrkiske domstolen ikke oppfylte folkerettens strenge krav til uavhengighet.      

 

Mye tyder på at norske barnevernsaker representere en parallell.  Det skyldes at vi i barnevernsaker benytter oss av en spesialdomstol som foruten fagdommer og legdommere, også omfatter såkalte sakkyndige dommere.  Spørsmålet er om disse oppfyller de kravene folkeretten stiller til uavhengighet.  Mange av dem arbeider i barnevernet, og er nære venner eller kollegaer med de barnevernarbeiderne som fungerer som påtalemyndighet i denne type saker. 

 

I Norge er folkeretten innarbeidet i lovverket.  For å sikre innbyggerne rettferdig behandling heter det derfor i forvaltningsloven §6, andre avsnitt:

 

”Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.”

 

Politikere som har blitt konfrontert med overnevnte problemstilling, har derimot reagert med stort sett å se bort fra foreldrenes rettigheter idet de har betraktet de sakkyndige dommerne som nøytrale representanter for barnet.  I henhold til folkeretten er det derimot ikke mulig å tilsidesette den enes rettigheter på bekostning av en annens.  Dette fremkommer klart av så vel artikkel 29 i verdenserklæringen for menneskerettigheter og artikkel 3, punkt 2 i FNs barnerettskonvensjon:

 

”Partene påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel idet hensyn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans eller hennes foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er ansvarlig for ham eller henne, … ”      

 

Som saken med 14-åringen som gikk i kirkeasyl viser, skyldes dette at begår man en urett mot barnets foresatte, begår man også en uret mot barnet.    

 

Til tross for at alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning i et demokrati skal ligge til grunn for all myndighetsutøvelse, har retten i Kvænangensaken greid å komme fram til et resultat som er i direkte strid med folkemeningen i Kvænangen.  Da er noe alvorlig galt.  Da har folkestyrets prinsipper blitt tilsidesatt.  Da må noe endres.  Fortrinnsvis ved å rette opp det avsteget vi som nasjon har tatt fra folkeretten. 

 

Kvænangensaken viser at det åpenbart ikke er tilstrekkelig med åpenhet og stadig fokus på barneverntjenestens arbeid for å sikre at det ikke utvikler seg en kultur i barneverntjenesten som strider mot alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning.  Rettspraksis fra Strasbourg tyder på at den eneste måten vi med sikkerhet kan sikre at rettens avgjørelser blir i overensstemmelse med alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning, er å oppheve bruken av spesialdomstoler i barnevernsaker.  I stede må vi benytte oss av alminnelige domstoler bestående av fagdommere og legdommere.   

 

  

Anne  Aarskog

Varden  163

9018    9018   TROMSØ

Telf.:  77 67 39 89 

 

 

 

 

Interpellasjon (Vedr.  barnevernets  lovstridige  praksis)

 

FASTSETTELSE AV OMSORGSSVIKT
Av Anne Aarskog

 

Tillbaka till Artiklar