Et "kriserammet" barnevern bør nedlegges

Av Marianne Haslev Skånland

  

Professor Marianne Haslev Skånland är viceordf. i NKMR. Artikkelen har tidligere vært publisert som leser-innlegg i spalten "Allmeningen" i Bergens Tidende, 3. januar 1997. Den återges här med författarens benägna tillstånd.

 

  • "Barnevernet i Os i krise" leser vi i Bergens Tidende 29.12.96. For noen uker siden sto det tilsvarende melding om Lindås kommune. Problemstillingen låter kjent: Barnevernet mener de har for få stillinger og for små ressurser, og hevder at antallet alvorlige og kompliserte barnevernssaker øker.

    Hvis man ser på innholdet av en del slike saker og på barnevernets utredninger og tiltak, blir bildet et ganske annet. De fleste barneverns-kontorer bruker store summer og mange årsverk på å frembringe meningsløse og usaklige rapporter fra psykologer og egne ansatte om barn og foreldre. Jeg siterer fra en dom: "Under saksbehandlingen i lagmannsretten har representanten for ---- kommune meddelt at man ikke fant det av betydning for saksbehandlingen i barnevernssaken, å ta rede på om forutsigelsene fra psykologen om komplikasjonene ved overtakelsen av omsorgen for barnet, hadde slått til eller ikke. ... Representanten fra ---- kommune bekreftet under saken at kommunen aldri har sett det som sin oppgave å ta rede på om barnevernsmyndighetenes bastante oppfatning av --- (morens) person og hennes manglende omsorgsevne stemte med de faktiske forhold .... Dette på tross av at det fra første stund har fremgått av sakspapirene at saken har vært utilfredsstillende opplyst ..."

    Andre av barnevernets årsverk og penger går til "forskning" som skal bekrefte deres egne ufornuftige teorier, og til foster"hjem" og andre tiltak for å holde barn borte fra foreldrene og øvrig familie som både ønsker og kan ta seg av barna - gratis.

    Lindås og Os er absolutt blant kommunene der barnevernet har utartet nærmest til forfølgere av kommunens innbyggere. De forlanger å komme inn på en uendelighet av hjemmebesøk, de trenger seg inn i alle rom og snuser i skap og skuffer, de krever opplysninger om de merkverdigste ting, opplysninger som de så vrir på til det ugjenkjennelige. På tross av alt de får vite, finner de nærmest aldri grunn til å avslutte sine mistenksomme undersøkelser overfor familier de har fått tak i.

    Noen av disse familiene, og tallrike andre, kunne trenge en beskjeden, praktisk hjelp fra samfunnet. Dette har barnevernet i en årrekke nå vist at de er ute av stand til å gi. Isteden kaller de tvungen "omsorgs"overtagelse av barn for et "hjelpetiltak", ja til og med for en "avlastning" for en sliten mor. Slik "avlastning" kan utløses av noe så normalt som at moren kommer til å si til en helsesøster at hun er trett.

    Nåværende sosialfaglig opplæring er feilaktig fundert og betyr milliarder av kroner og flere tusen årsverk ikke bare rett ut av vinduet, men faktisk til skade for samfunnet. Å gi enda mer til det samme vil opptrappe katastrofen ytterligere. I kontrast forlyder det at Tromsø nå vil omdisponere betydelige summer fra disse virkelighetsfjerne rapport-dikterne til slikt som svømmeundervisning og andre hyggelige og nyttige aktiviteter for barn. Det er forhåpentlig sant.

    Kommuner bør være så handlekraftige at de nedlegger disse barneverns-kontorene som ikke klarer å gi folk den assistanse og støtte de trenger. Da vil man trolig oppdage at barnevernet kun har vært i "krise" fordi de selv etter forgodtbefinnende har definert hva som er "alvorlige saker" og hvilken "diagnose" og "behandling" folk skal påtvinges. Man vil oppleve at en rekke barnevernssaker ikke lenger er "alvorlige", ja knapt nok saker i det hele tatt, når familiene blir kvitt barnevernets pågang. De alvorligste krisene er det barnevernet som skaper.

    Etter en slik nedlegging kan man for en brøkdel av de frigjorte midlene opprette en normal sosialtjeneste, med et personale uten dagens villedende opptrening som bagasje.

    Jeg har et ønske til for 1997: Det skrives for tiden mye bra om behovet for både dyptpløyende journalistikk og etikk hos pressen. Det er å håpe at ikke bare enkelte innsiktsfulle journalister, men avisenes samlede redaksjoner snart våkner og undersøker realitetene bak barneverns-myndigheters opplysninger og pressemeldinger. Jeg vet intet område der systemets egne beskrivelser er mindre i samsvar med virkeligheten for dem som rammes av systemets aktiviteter. Her trengs det nøye granskning fra en etisk våken og omhyggelig presse, ikke ukritisk videreformidling av systemets påstander.

Barnevern og barnets beste

Tillbaka till Artikleindex 

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter