Familievold – et unyansert begrep

 

 

Av Ole Texmo, free-lancer

 

 

 

 

 

 

Ole Texmo är en aktiv samhällskritiker. Artikeln är tidigare publicerad i Samfunnsmagasinet, sfm.no den 17 januari 2005.

Den återges här med författarnas benägna tillstånd.

 

 

 

 

I et VG-innlegg 29.10.04 (s57) repeterer redaktør Ellen Arnstad i bladet Henne de fleste mytene om påstått vold begått av menn mot kvinner. Redaktør Arnstad viser til en landsdekkende undersøkelse Henne har gjort i samarbeid med MMI, men gjør ikke nærmere rede for representativitet eller andre metodiske kriterier.

 

Mangel på empiri

 

At så mange som 30 000 kviner i alderen 20-50 år skal ha blitt voldtatt og at hver sjette kvinne i samme aldersgruppe skal ha vært utsatt for vold, høres ille ut, slik ingressen øverst på helsidesinnlegget formidler. Men hvor mye substans er det i slike tallfestinger? Så lenge redaktør Arnstad ikke evner å redegjøre for undersøkelsens metodiske forutsetninger, f.eks mulige kildefeil, og heller ikke later til å være særlig kildekritisk motivert overfor sine påberopelser, enten det er Amnesty International, en svensk kvinnelig politiker, eller en norsk mannsforsker, må hun finne seg i å bli mistenkt for å ha andre ærender enn å ville fokusere på et angivelig stort samfunnsproblem. Redaktør Arnstads forsøk på å sannsynliggjøre store forekomster av vold begått av menn mot kvinner svikter på et avgjørende punkt: der finnes intet som helst empirisk-statistisk grunnlag for å estimere omfanget av vold.

 

Tvilsomt begrep

 

Dermed ikke sagt at vold begått av menn mot kvinner (og barn) ikke forekommer: ett tilfelle er ett for mye; hundre er hundre for mye; tusen er tusen for mye, etc. Redaktør Arnstad følger opp en trend som er gitt legitimitet gjennom Kvinnevoldutvalget (NOU 2003:31) som i sin tur har hentet sitt ”mandat” fra Familiemeldingen (stort.meld. nr 29, 2002-03) hvor familievold defineres som vold begått av menn mot kvinner og barn. Amnesty og profeministene blant mannsforskerne har været denne tendens i lang tid og får nå uttelling for sin karrierebevissthet. Etableringen av Kompetansesenter for voldsofferarbeide ved Høyskolen i Oslo har hatt samme feministiske tilnærming. I beste fall er familievoldbegrepet unyansert; i værste fall kjønnsdiskriminerende. Samtidig gir begrepskonstruksjonen mulighet for å usynliggjøre systemvold begått mot fedre (og barn), samt legaliserte overgrep mot kjernefamilien begått av barnevern og domstol. Familievoldbegrepet representerer en legitimitetskrise innen politi, domstol, akademia og offentlig forvaltning hvor statsfeministenes værnede bedrifter er lokalisert.

 

”Mørketallene er store”

 

Redaktør Arnstad skriver: ”30 000 kvinner i alderen 20-50 er blitt voldtatt, men anmeldelsene er få”. Slik konstrueres myter. Man skaper høye tall, uten å gjøre rede for alminnelige regler for definisjoner og metodisk etterprøving. Jevnført med kriminalstatistikkene åpenbares det store misforholdet mellom de store tallene og antallet anmeldelser, siktelser, tiltaler og domfellelser. Mannsforskeren Jørgen Lorentzen som redaktør Arnstad viser til, bruker sin posisjon til å fremme liknende høye tall som at ” 100 000 menn mishandler sine koner og samboere”. Tallet er tatt rett ut av luften og mangler selvsagt empirisk grunnlag. Man ser bort fra at en del av de anmeldelsene som blir inngitt er falske, forutsetter at ingenkvinner lyver om overgrep, og når ikke alle anmeldelser som blir inngitt fører til fellende dom, trekkes konklusjonen før man rekker å tenke. Grunnleggende slutningsfeil fordobles og mørketallene vokser seg store.

 

Falske påstander

 

Forestillingen om store mørketall skaper forventninger som bidrar til å hausse opp stemningen. Ensidigheten i familievoldbegrepet skaper en trend som legitimerer amnesti når kvinner fremmer tvilsomt funderte overgrepsanklager. Typisk er barnefordelingssaker hvor mødre som ikke ønsker at kompetente fedre skal opprettholde fullverdig kontakt med barna, tyr til falske påstander om incest og kvinnevold. ”Ekte menn” lar seg ikke så lett skremme, men en del ekte menn som i egenskap av fedre har tatt sin del av barneomsorgen og vel så det, opplever ikke sjelden å bli forsøkt nøytralisert som potensielle konkurrenter til kvinners enerett til barna. Feministisk fordumming av forvaltning og akademia har ført til at det ikke forskes seriøst og kjønnsnøytralt på dynamikken i denne type saker hvor trussel- og fiendebildene er opphengt på de samme rasjonaler som mørketallsmagien.

 

Foreldreansvar til besvær

 

Medias hovedfokus er på menn som slår, voldtar og for øvrig er så farlige og uansvarlige at de ikke bør ha automatisk del i foreldreansvaret. 01.11.04 meldes på NRK i forbindelse med en konkret sak, at man nå vil foreslå at fedre som dreper mødrene til sine barn, ikke skal få beholde foreldreansvaret. NRK og Aftenposten melder at forslaget er ute på høring. Enkel utført kildekritikk viser at forslaget fra en interdepartemental gruppe som har vurdert ”Tiltak for å beskytte barn mot overgrep” (rapport 16.02.04, s45) er langt mindre dramatisk enn NRK og Aftenposten utlegger. Høringsfristen gikk for øvrig ut 02.07.04. En juridisk likestilling av mødre og fedre, jf kravet om automatisk felles foreldreansvar for menn man i utgangspunktet ikke forutsetter vil drepe mødrene til sine barn, vil kan hende fjerne mye av konfliktgrunnlaget og dermed også trussel- og fiendebildene. Fullverdige foreldre behandler man med respekt. Fokus på menn/fedre som overgripere dekker over det forhold at fedre ikke får automatisk del i foreldreansvaret uten å være gift med mor.

 

De egentlige tabuer

 

For ulike myndigheter og media er unnlatelsessynder viktige drivkrefter for å opprettholde overgrepshysteriet. Media har også kommersielle hensyn å ta når behovene til den kjøpekraftige delen av markedet bestående av velutdannede kvinner mellom 20-50 år skal imøtekommes. Med likeverd som barnelovens hovednorm, vil en del hysterikere og tragedieparasitter bli arbeidsløse. Psykologer, advokater, mediefolk, kriminologer og sosiologer som surfer på hysteribølgen risikerer at deres fag mister sin hittil sterkt overdrevne betydning. Mistenkeliggjøringen av menn/fedre antar tidvis slike dimensjoner at man må kreve belegg for fiendebildene. For noen av hysterikerne er det ingen vei tilbake: de ”100 000 menn” mannsforsker Lorentzen uimotsagt får legge ut om, bedriver ikke lenger triviell hustruvold: nå er volden blitt alvorlig, og begås daglig <sic>. Forekomsten av kildekritisk kollaps og fordobling av tankefeil er nok større tabuer enn de redaktør Arnstad bekymrer seg for.

 

 

 

Kvinnomisshandlare måste ibland frias
Av Anna Christensen

 

Tillbaka till Artiklar

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter