Foreldreansvaret som forsvant

Av Ole Texmo, free-lance barnelovaktivist og skribent

 

 

 

 

 

 

Ole Texmo er free-lance skribent og litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og historie.

 

Artikkelen er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

Webmasters anmärkning
Vid fall av tvångsomhändertagande av barn saknar den ogifta fadern rätt till umgänge med sitt omhändertagna barn - om han inte står formellt antecknad som far.
Fallet
Paulsen-Medalen & Svensson mot Sverige i Europadomstolen handlade bl. a om ett sådant fall. Sveriges advokat gjorde gällande att fadern kunde begära ett överklagbart beslut och överklaga.
Vid återkomsten till Sverige följde fadern advokatens råd. Han har nu uttömt samtliga rättsinstanserna som har upplyst honom att han saknar talerätt. Det skall bli intressant att se om han på nytt får prövningstillstånd i Europadomstolen.

 

 

 

 

 

 

I VGs oppslag 10.09.02 (s26-27) Glemt å krysse av ?  gjøres det et poeng av at ugifte fedre som ikke krysser av i rubrikken for felles foreldreansvar, risikerer å stå uten rettigheter. Ved lesningen av VGs oppslag, kan man forledes til å tro at skriver ugift far under er alt iorden. VG fortjener refs, da man uten nevneverdige anstrengelser kunne ha sjekket om ugift far automatisk får del i foreldreansvaret i kraft av sin signatur. Vinner VG pris for denne "hjelperdeg"-journalistikken, bør alle ugifte fedre som forgjeves har søkt om del i foreldreansvaret saksøke avisen.

 

Glemsel eller forsømmelse ?

Dette er bl.a historien om kildekritikken som forsvant. I de radikale 70-årene ble det fremmet forslag om at det gamle og utdaterte begrepet "foreldremyndighet" skulle erstattes med et nytt: "foreldreansvar". I arbeidet med "den nye barneloven" som trådte ikraft 1982, ville man skape en i lovteknisk forstand "harmoni" mellom tidligere lover som diskriminerte barn født i og utenfor ekteskap (fra 1956), samt fremme likestilling mellom samlevende foreldre uansett sivilstatus. 25 år etter at Barnelovutvalget la frem sin utredning (NOU 1977:35) med forslag om automatisk felles foreldreansvar, er fremdeles situasjonen at ugift mor i regelen har foreldreansvar alene. Det er ikke riktig, slik VGs oppslag gir inntrykk av, at det ble fremmet forslag om felles foreldreansvar også for ugifte ved "justeringen" i 1998. Å hevde at "Forslaget ble nedstemt"  er i beste fall misvisende. Der ble aldri fremmet noe forslag. Statsfeministene i Barne - og familiedepartementet (BFD) har bukten og begge endene; politikerne er likegyldige; journalistene har glemt sitt fag.

 

Morens vetorett

Svaret på spørsmålet VGs journalist Mona Langset kunne stilt BFD, gitt at hun som forfatter av Samboerboken  ikke visste, er enkelt: Hvis ikke morens underskrift er med på skjemaet, hjelper det ikke om ugift far har vært aldri så våken etter først å ha krysset av for erkjennelse av farskapet. Som barnelovaktivist har jeg en viss fartstid og har vært tilstede med spørsmål når BFDs statsråder på pressekonferanser har lagt frem høringsnotater, familiepolitiske veivalg, lovforslag mv. En gang stilte jeg daværende statsråd Brustad spørsmål om nærværende tema, et retorisk spørsmål riktignok, men dog. Strengt tatt visste jeg svaret, men ønsket en viss oppmerksomhet rundt problemstillingen, formulert slik: Hvis en ugift far krysser av i ruten for felles foreldreansvar og signerer, får han da invilget foreldreansvar selv om moren ikke skriver under ? 

 

Forenkling eller tildekking ?

Som nevnt visste jeg svaret, men var primært interessert i å få rede hvordan Brustad taklet spørsmålsstillingen, samt opplyse den tilstedeværende forsamlig av journalister om morens vetorett. Brustad svarte ikke, selv etter flere oppfordringer. Hun hadde før man slapp til med spørsmål brukt en time på skryt av skjemaforenklingen. Før hadde man to skjemaer, ett for erkjennelse av farskap og ett for foreldreansvar. Under Brustads regime hadde man samlet i ett skjema de underskriftene man tidligere måtte bruke to skjemaer på, et imponerende stykke arbeide. Det er uklart om skjemaforenklingen har hatt noen effekt, gitt at det er ønskelig at flere ugifte fedre har del i foreldreansvaret. Jordmødre har ingen informasjonsplikt overfor fedre, skriver VG. Hva med journalister, politikere og juristers ansvar for intellektuell redelighet ?

 

 

Ansvar, plikt og rett

 

Foreldreansvaret består av en pliktdel og en rettighetsdel. Motivet for å forandre begrepet for 25 år siden (det ble lagt betydelige føringer i mandatet for Barnelovutvalget allerede i 1975) var å skape en mer positivt normert forståelse av komplementaritet og balansen mellom plikt og rett. VGs oppsalg er misvisende forsåvidt som foreldreansvaret også rommer en omsorgsplikt, ikke kun rettigheter slik man kan få inntrykk av. Omsorgsplikten og bestemmelsesretten skal ideelt sett utfylle hverandre, til barnets beste må man formode, nettopp ved at jevnbyrdigheten eller likeverdet mellom foreldrene, uansett samlivsstatus, kan forebygge konflikt og fremme samarbeide. Selv om felles ansvar for begge foreldre ennå ikke er vedtatt i et land som kaller seg opplyst og demokratisk og påberoper seg rettsstaten, ligger denne forståelsen i forarbeidene som tilgjengelig tankegods, for de som måtte være interessert.

 

Lovens ånd

 

Som man forstår, har jeg ikke overdreven tillit til åndsevnene hos journalister, politikere og jurister. Selv foreldre med del i foreldreansvaret og dermed det formelle i orden, kan gå på kraftige smeller. Det hevdes stundom at lov og rett er kjønnsnøytral og at det skal mye til for å miste foreldreansvaret. Fra en dom i Oslo byrett (sak nr 94-04121 A/56) hitsettes et par sekvenser (mine understrekninger).

 

Det må legges til grunn at begge parter har tatt del i den daglige omsorg for sønnen før bruddet . A ( faren - red.anm) har anført at han har tatt del i mer enn halvparten. Det er et moment, men i dette tilfellet er det ikke avgjørende. Retten har kommet til at B ( moren - red.anm) må tilkjennes den daglige omsorg fordi det antas å være best for barnet.

 

Premisser for sin slutning utover disse linjer presterer dommen strengt tatt ikke. Ypper en lekmann seg med betraktninger om medbestemmelse og påpeking av motpartens hindring av pliktmessig lovforankret omsorgsutøvelse, vil juristeriet ikke sjelden forsvare selvtekter og falske anklager, samt projisere egen kunnskapsløshet over på den tapende part:

 

Når det gjelder spørsmålet om partene skal ha delt foreldremyndighet, har retten kommet til at B  må ha foreldremyndigheten alene. ( ...) A har en uriktig oppfatning av hva delt foreldremyndighet innebærer idet han har antatt at han kan legge seg opp i barnehageplassering av sønnen.

 

 

 

Andra artiklar av Ole Texmo

 

Barnebortføring som Systemfeil

 

Rettslig interesse. Av Ole Texmo

 

Hvilken rettsstat ? Av Ole Texmo

 

Far tiltalt - mor og barnevernet slipper unna. Av Herman J Berge

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter