Forskning, sunn fornuft og samarbeide

 

Av Ole Texmo, free-lance skribent

 

 

 

 

 

 

Ole Texmo er free-lance skribent og litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og historie.

 

Artikkelen - kronikken  - er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

NKMR:S KOMMENTAR
Artikeln beskriver spelet kring vårdnadstvister men gäller i lika hög grad vid tvister mellan staten och föräldrarna i tvångsomhändertagandefall.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Først en liten anekdote. Etter publisering av min artikkel En barnefars møte med "psykologisk kompetanse" i tidskriftet Impuls (nr 3/97), utgitt av psykologistudentene ved Universitetet i Oslo, fikk førsteamanuensis dr.philos Odd Arne Tjersland på forelesning spørsmål om hans syn på min påpekning av hans feilslutninger om "omsorgspersonen". I min artikkel imøtegikk jeg Tjerslands negative syn på fedre, hans bløff om at barneloven sier at barn skal ha kun én omsorgsperson etter samlivsbrudd, og hans mistenkeliggjøring av fedres motiver for å ville delt omsorg.

 

 

Kildekritikk

Ifølge min kilde svarte Tjersland benektende mht hva han selv hadde skrevet i sin bok Samlivsbrudd og Foreldreskap  (1992), og hevdet dessuten at det var uheldig at jeg i min artikkel hadde brukt personlige erfaringer i min fremstilling. Her er muligheter for flere feilkilder; min gjenfortelling kan kun testes hvis man rekonstruerer settingen fra forelesningen. At psykologer ikke liker at lekfolk tar fatt i deres dogmer og myter, og i tillegg beretter hva vi har opplevd i våre møter med "psykologisk kompetanse"  , har imidlertid formodningen for seg. Psykologer trives best i lukkede rom, og lever av sine selvforsikringer. Skal psykologer unngå at deres praksis blir gjenstand for kritikk (les: undersøkelse) og dermed også etterprøvbarhet, blir den viktigste forutsetningen at klientsystemet holdes nede ved at psykologene tenker for dem. Klienter og andre mer og mindre frivillige brukere av psykologtjenester må ikke få komme direkte til uttrykk med sine erfaringer skal psykologenes mystifisering av egen kompetanse få stå uimotsagt. Jeg kaller dette repressiv intoleranse.

 

 

Metodisk etterprøvbarhet

Ovenstående lille historie har kun anekdotisk evidens. Empiriske undersøkelser om klienters møter med psykologer i barnefordelingssammenheng finnes ikke - med ett mulig unntak. Slike studier vil neppe bli designet medmindre forskerne får full kontroll med hvordan originalutsagn kan tilpasses gjennom "narrative analyser" og annet "psychobabble". Med relevans for barnelovsystemet er det kun gjennomført en brukerundersøkelse i Norge: Foreldresamarbeid etter rettssak  (Haaland 1992) Resultatet var nedslående for de som måtte finne på å forsvare dagens system med eneforelderdogmet som sentral implisitt premiss. Av de som deltok i undersøkelsen svarte ca 75 % at klimaet hadde forverret seg - flere år etter avsluttet rettergang. Denne undersøkelsen blir symptomatisk nok underslått i alle rapporter, utredninger, høringsnotater og faglitteratur på området. Kun en studie er gjennomført om psykologer som sakkyndige i barnefordelingssaker (Sæbø Jahr 1988). Her ble barn intervjuet om deres tillit til psykologene. Resultatet av barneintervjuene var helt entydig: barna hadde ingen som helst tillit til psykologene. Studien hadde i tillegg til intervjudelen også en metodedel hvor slike elementære men dog grunnleggende spørsmål som forholdet mellom kvantitative og kvalitative metoder ble gjort rede for. Konstruksjon av intervjuguide; respondent-intervjuing; halvstrukturerte intervju; databearbeiding har egne avsnitt i fremstillingen, slik også validitet, reliabilitet, generaliserbarhet og dokumentanalyse. Metodiske svakheter og mulige spesifikke feilkilder er gjennomgått.

 

 

Konsensustyranniet

Man kan mene hva man vil om resultatet, men pilotundersøkelsens metodiske grunnlag holder mål. På det samme metodiske grunnlag kan nye undersøkelser gjennomføres, og selv om svarene skulle bli anderledes - kanskje stilles der også andre typer av spørsmål - vil vitenskapeligheten kunne testes utfra anerkjente mål i forskersamfunnet. Jeg trenger neppe fortelle hvilken skjebne denne undersøkelsen har fått. Det holder å henvise til Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23) hvor det nærmeste man kommer en presisering av slike størrelser som teori, empiri og metode er følgende:

Det er ikke utviklet konsensus om hvilke teoretisk grunnlag som kan og bør legges til grunn for arbeidet som sakkyndig i barnefaglig arbeid. Likeledes er det uenighet om hvilke metoder som er egnet i dette arbeidet. (s37). Dette er er alt man får vite; ikke et kvidder om hva angivelig faglig uenighet består i; langt mindre hvorfor konsensus nødvendigvis må være en forutsetning. Man kan mistenke Sakkyndigutvalget for ikke å være på høyden mht å oppstille metodiske kriterier som i sin tur kan etterprøves. Empirien blir så allikevel underslått, slik tilfellet er med Sæbø Jahrs studie.

 

 

Premiss og konklusjon

 

I NOU 1998:17 om Barnefordelingssaker  har psykologen Terje Galtung som også var medlem av Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23) et vedlegg om "delt bosted". I det avsluttende avsnittet Ekspertisen summerer  vises det kun til én artikkel: Lamb et al (1997): The effects of divorce and custody arrangements on childrens behaviour, development and adjustment.  Til de som måtte være interessert i å etterprøve såvel mine som Galtungs påstander: artikkelen er publisert i tidsskriftet Family & Conciliation Courts Review, Oct 97, Vol. 35 Issue 4, pp 393-412. Gruppen av eksperter som har forsøkt å fremstille en slags "forskningsmessig konsensus" viser ikke til noen konkrete funn; artikkelen er uten kildehenvisninger; dissenser er underkommunisert og intet som helst belegg gies for hvorvidt denne gruppen av eksperter er representativ for en større helhet av forskere på området barnefordeling. Minst av alt gir artikkelen Galtung belegg for i sine Konklusjoner  å hevde:

 Det synes ikke tilrådelig å anbefale pålegg om delt bosted til familier der konfliktene er store, og foreldrene ikke selv eller ved hjelp av mekler har kommet fram til en avtale om delt bosted.

 

At delt omsorg krever en viss evne og vilje til samarbeid, vil antakelig de fleste være enige om, også at premissene må være eksplisitte før man kan trekke en konklusjon: kall det gjerne sunn fornuft.

 

 

Samarbeid eller underkastelse ?

Når grunnlagsdiskusjonen om betingelsene for samarbeid underslåes, er man imidlertid like langt - med eller uten forskningens autoritative om enn ikke alltid like substansielle ballast. Et annet medlem av Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23), Katrin Koch har nylig levert sin studie Når mor og far møtes i retten (NOVA rapport 13/00), hvor Eneforelderdogmet videreføres parallelt med mystifiseringen av psykologfaglig kompetanse. En sentral størrelse som samarbeide blir heller ikke her problematisert. Verken Koch, Tjersland eller Galtung ønsker å ta høyde for at det er eneforeldertenkningen som er den grunnleggende konfliktskapende faktor. Uten likeverd, likestilling og likhet for loven i utgangspunktet er det strengt tatt meningsløst å snakke om samarbeid. Ingen av foreldrepartene i en barnefordelingssak ønsker å bli betraktet som annenrangs forelder, verken av sine barn, sin eks, familie og øvrige nettverk eller av Samfunnet. Eneforelderdogmet som systembetingelse; konflikt som konklusjon og premiss er aldri blitt gjenstand for forskning.

 

 

 

 

Status Quo i norsk barnerett

 

 

Når fagfolk svikter

 

 

Andra artiklar av Ole Texmo

En barnefars møte med "psykologisk kompetanse"

 

 

FOBIK - historien

 

 

Hvilken rettsstat ?

 

”Overgrepshysteriet”

 

Tillbaka till Artikelindex