To artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning

Av Sverre Kvilhaug

 

 

 

  • NKMR bringer nedenfor to artikler av advokat Sverre Kvilhaug. De har begge vært sendt som innlegg til bladet Fosterhjemskontakt.

    Den første artikkelen: "Om fosterhjemsplassering og om debatten som uteble, samt om en forsker som er sjokkert", ble publisert i Fosterhjemskontakt 4-2001. I samme nummer brakte bladet et intervju med Bo Vinnerljung, som arbeider for Socialstyrelsen i Sverige, og som i intervjuet uttrykte meninger som til dels avviker fra det som kommer frem i hans egen avhandling.

    Den andre artikkelen, "Om fosterhjemsplassering, Vinnerljungs bortforklaringer og barnevernets og fosterhjemsforeningens livsløgn" ble likeledes sendt til Fosterhjemskontakt. Det er per i dag uvisst om bladet tar den inn.

    Begge artikler er trykket her med forfatterens velvillige samtykke.
     

 

 

 


  • Om fosterhjemsplassering og om debatten som uteble, samt om en forsker som er sjokkert


    Jeg ser i Fosterhjemskontakt nr. 1/2001 at Kari Killén er sjokkert når hun tenker på at hun selv var med og plasserte barn i fosterhjem for 30 år siden uten at fosterhjemmet fikk vite bakgrunnen til barna. Hun burde heller la seg sjokkere av at så mange barn i det hele tatt ble, og fortsatt blir, plassert i fosterhjem når prognosene for langtidsplassering i fosterhjem er så dårlige som de er. Jeg er rimelig overvbevist om at Kari Killén ikke er ukjent med Bo Vinnerljungs avhandling, presentert i boken: Fosterbarn som vuxna (omtalt i bladet nr. 2/1998). Dermed vet hun også at Vinnerljung i avhandlingen gjennomgikk den internasjonale barnevernforskningen om hvordan det går med barn i fosterhjem, samt gjennomførte egne søskenundersøkelser i samme øyemed. Videre vet hun rimeligvis også at disse forskningsresultatene viser at det (på gruppenivå) ikke er noen gevinst ved å langtidsplassere barn i fosterhjem - det går enten like bra med dem som hvis de hadde blitt værende i hjemmet, eller så går det gårligere ved fosterhjemsplassering. Ingen undersøkelser viser at det går bedre med fosterbarna enn om de hadde blitt boende hjemme (se boken side 78). Noen år tidligere fant for øvrig Michael Bohman, også svensk forsker, ut det samme ut fra longitudinelle undersøkelser, og han fant til og med at dobbelt så mange fosterbarnsgutter ble kriminelle og rusmisbrukere som de sammenlignende risikobarna som vokste opp hjemme.

    Hvorfor sjokkerer ikke dette Kari Killén? Hvorfor fører det ikke til at hun gjør en innsats for å få den nevnte forskningen kjent og tatt hensyn til? Hvorfor tar hun ikke et oppgjør med det forholdet at barnevernet og fylkesnemndene mange steder i landet har en altfor lav terskel for omsorgsovertakelser, og at terskelen for tilbakeføring er for høy? Nettopp hun er i posisjon til å gjøre det. De som ikke tror at terskelen for omsorgsovertakelser er for lav, vet enten svært lite om praksis i fylkesnemndene eller vurderer terskelhøyden ut fra den feilaktige oppfatningen at fosterhjemsplassering er et bra tiltak for barn.

    Hadde det bare vært Kari Killén som forholdt seg taus, hadde det ikke vært så farlig. Det katastrofale for relativt vanlige barn og familier som utsettes for omsorgsovertakelse, og det er mange, er at det er så å si ingen i det etablerte barnevernsystemet på alle nivåer som er interessert i de nevnte forskningsresultatene. Heller ikke noen av fosterforeldrene som leste artikkelen i bladet, tok opp hansken.


    Sverre Kvilhaug
    advokat


    ----------------



Om fosterhjemsplassering, Vinnerljungs bortforklaringer og barnevernets og fosterhjemsforeningens livsløgn


For meg er det underlig å se at Vinnerljung etter å ha levert en avhandling som meget grundig bekreftet det to andre svenske forskere, Bohman og Sigvardsson, fant noen år tidligere på grunnlag av longitudinelle undersøkelser av fosterbarn, "hjemmebarn" i risikosonen og adoptivbarn samt "vanlige" skoleelever i samme klasse, nemlig at det på gruppenivå ikke er noen gevinst i å plassere barn i langvarige fosterhjem, nå synes å bruke mye tid på å bortforklare eller svekke sin egen avhandling. Det tjener han til liten ære.

I Fosterhjemskontakt nr. 4/2001 uttaler Bo Vinnerljung i følge intervjueren for så vidt at jeg har rett i at både Vinnerljungs egne undersøkelser og andre undersøkelser gir fosterbarn relativt dårlige prognoser. Men de bortforklaringer Vinnerljung så kommer med, holder ikke vann. At "slike funn er tidsavhengige" er en vanlig bortforklaring når man ikke liker resultatet - det sier man også om Bohmans undersøkelser. At terskelen for intervensjon angivelig var mye lavere den gang enn i dag, er en annen feilaktig bortforklaring. Vinnerljung synes for øvrig å ha glemt at hans avhandling ikke bare omfattet hans egen søskenundersøkelse, men også hele den internasjonale barnevernforskningen om hvordan det går med fosterbarn, og dreide seg om mange års forskningsresultater. At de økonomiske mulighetene angivelig var ganske gode for enslige forsørgere på denne tiden, dvs. i Sverige under søskenundersøkelsen, kan nok være riktig, men hva så? Mange av de enslige mødrene var for øvrig særdeles unge - det er i motsetning til de økonomiske mulighetene nevnt i avhandlingen.

Den mest originale innvendingen er at det i følge Vinnerljung den gang (altså under hans søskenundersøkelse) var uvanlig med narkomane forsørgere. Jeg vet ikke hva Vinnerljung mener at det beviser. Jeg har for min del aldri tatt til orde for at narkomane foreldre skal få ta hånd om sine barn selv. Det var heller ikke for fosterbarn så lett å komme bort i stoffproblemer som i dag - men det nevner ikke Vinnerljung. Vi kan fremdeles slå fast at forskningen viser at barn av ikke-narkomane foreldre klarer seg minst like bra som deres søsken som er fosterbarn og som andre fosterbarn, og det er det som er mitt hovedpoeng, hvilket betyr at terskelen for omsorgsovertakelse bør settes så høyt at relativt "vanlige" foreldre ikke rammes. Forskningen er helt relevant for den problemstillingen.

La meg vise til hvordan Vinnerljung selv omtalte gruppen fosterbarn og fosterhjemsomsorgen i forbindelse med hans søskenundersøkelser på side 155:

"Det är "effekterna" av en mycket stabil fosterhemsvård som undersöks. Av de 107 fosterbarnen kom 77 (72%) at vara kvar oavbrutet under hela uppväxten i samma fosterhem."

"Sammanfattningsvis representerar undersökningsgruppen fosterbarnsvård med närmast ideala förutsättningar, enligt de värderingar som rådde på 60- og 70-talen: låg alder vid placeringen, långvariga placeringar, få omplaceringar eller hemtagningar og mycket begränsade kontakter barn/ursprungsföräldrar."

De innvendinger Vinnerljung kommer med til mine synspunkter, er følgelig ikke holdbare, og man må virkelig forundres over hvor det er blitt av forskeren Vinnerljung i dagens debatt. Vinnerljung undersøkte den i barnevernets egne øyne ideelle fosterhjemsomsorgen og fant likevel at de hjemmeboende søsknene klarte seg minst like bra eller bedre. Jeg minner om at Vinnerljung i sin avhandling også tok med bla.a. resultatene fra Bohman og Sigvardssons forskning som viste at mer enn dobbelt så mange tidligere fosterbarn som "hjemmebarn i risikogruppen" (de siste kom på linje med sine medelever) som unge voksne ble registrert for alkoholmisbruk og kriminalitet, hvis resultater langt på vei samsvarer med Bonnier & Kälvestens rapport (1990), se boken side 66-67. Vinnerljung konkluderte på side 78 med at alle de undersøkelsene om hvordan det går med fosterbarn, som han gjennomgikk, viste "likartade eller sämre (les: dårligere) resultat för fosterbarnen när de jämførs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande."


På side 90 skrev han dette om de andre forskningsresultatene:

"Sammantaget ger översikten stöd åt Richard Barts konstaterande att vuxna fosterbarn "inte er en gynnad (les: ikke er en tilfredsstillende) grupp". F d (les: tidligere) fosterbarn, i studierna som refererats, är på gruppnivå oftast inte bättre lottade eller bättre presterande vuxna än grupper från svaga, eller till och med utsatta uppväxtförhållanden"

At situasjonen når barnevernet griper inn i dag er langt verre enn den var da Vinnerljung foretok sin søskenundersøkelse, er synsing og spekulasjoner fra hans side og har ingenting med hans forskningsresultater å gjøre. At det i motsetning til på 60-tallet kanskje er mange narkomane som blir fratatt omsorgen for sine barn i dag (selv om jeg selv ser lite av den typen saker, samtidig som de fleste vet at mange slike foreldre i motsetning til mange mer alminnelige foreldre fremdeles har barna hos seg), er muligens riktig, men det er under enhver omstendighet både min og andre (om ikke alle) advokaters erfaring at barnevernet har en forkjærlighet for saker som dreier seg om forholdsvis normale forhold uten narkotikaproblematikk, men der omsorgen angivelig ikke er god nok, og fylkesnemndene følger som regel med på ferden uten store motforestillinger.

Når Vinnerljung i intervjuet spør om vi overhodet kan akseptere at barn blir mishandlet eller forsømt av narkomane foreldre, har jeg aldri uttalt at jeg mener at vi kan det, og det vet selvsagt også Vinnerljung hvis han har tatt seg bryet med å lese hva jeg har skrevet. Jeg snakker hovedsakelig om terskelhøyden for omsorgsovertakelse - at den er altfor lav. Mange foreldre ville bli skikkelig skremt hvis de visste hvor lav terskelen kan være i dag. Fordi barnevernet samtidig er "nærsynt", kan barnevernet samtidig overse svært mye alvorlig barnemishandling - noe som lurer mange til å tro at terskelen for inngripen er høy. Vinnerljung tror åpenbart at terskelen er høy i dag, men da er han dessverre feilinformert. Vinnerljungs forskning viser at den bør være atskillig høyere enn i dag fordi det ikke er noe bedre for barn å komme i fosterhjem når de ikke blir mishandlet eller har narkomane foreldre, men har foreldre som strever på som best de kan.

Det Vinnerljung nevner i intervjuet om at poenget er at det ikke er nok med vanlige hjem for barn med uvanlige behov, er både provoserende og selvsagt ikke noe holdbart argument for fosterhjemsplassering. Kan man gi et barn i fosterfamilie god oppfølging, som han nevner, kan man også gi barn som bor hos foreldrene eller slekten god oppfølging. Som Vinnerljung selv uttaler i boken på side 246, er det "problematisk at identifiera vad som trovärdig kan antas förbättra de långsiktiga resultaten" ved langvarig fosterhjemsplassering.

Når Vinnerljung i intervjuet sier at vi per i dag ikke har noe bedre alternativ enn fosterhjem, kan det nok være riktig i en del spesielle tilfeller. Men i ganske mange tilfeller der barn i dag blir fjernet fra familien for å bli plassert i langvarig fosterhjem hos fremmede, med vanligvis ekstremt dårlig kontakt med familien (andre foreldre enn fosterforeldre ville ha vært rimelig sjokkert over hvor ekstremt lite samvær barnevernet og fylkesnemndene mener det skal være etter en omsorgsovertakelse) er foreldrene, med eller uten hjelpetiltak, i stand til å gi barnet en minst like god oppvekst som barnet på kort og lang sikt totalt sett får ved fosterhjemsplassering, ganske enkelt fordi terskelen for omsorgsovertakelser er for lav. I ganske mange andre tilfeller der terskelen i utgangspunktet kanskje er høy nok isolert sett, vil barnets øvrige slekt kunne gi barnet en god oppvekst, slik at barnet kan bli i familien/slekten, men da må barnevernet tenke og arbeide på en helt annen måte enn det som skjer i dag. Vinnerljung var selv inne på dette i boken på side 247, og jeg synes nok det er noe påfallende at han synes å ha glemt det nå.

På bakgrunn av ovenstående stiller jeg meg noe tvilende til opplysningene i intervjuet om at det er mine synspunkter Vinnerljung har kommentert på utallige møter her i landet. Det er dessverre en velkjent taktikk at man later som om man kommenterer andres synspunkter, gir den andre delvis medhold, men går så over til å snakke om noe helt annet og later samtidig som om man fremdeles kommenterer andres synspunkter. Dersom Vinnerljung står fast ved at jeg trekker for vidtrekkende konklusjoner, må han ha atskillig mer å fare med enn det som kommer fram i intervjuet, men det har han selvsagt ikke. Da måtte han gå i mot sin egne forskning.

Og dermed forstummer vel debatten før den er kommet i gang - hvis da redaksjonen i det hele tatt finner å ville spandere spalteplass på dette innlegget, til tross for at det jo dreier seg om det faglige grunnlaget for det foreningens medlemmer er involvert i. Den såkalte livsløgnen hegner de fleste foreninger om, hver på sitt område - det er en av grunnene til at menneskeheten skrider så langsomt fremad, som dikteren sier.


Knarvik, 23. mai 2001

Sverre Kvilhaug
advokat

 

Fosterbarn och deras syskon - Artikel i BRÅ-tidningen Apropå 3/1997

Utgör LVU en påtaglig risk för barns hälsa och utveckling?

Varför dog Daniel, 14 år? En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning

Dagens fostermödrar är moderna änglamakerskor av Siv Westerberg

Tonjes brev til barnevernet

Frans Lovasz' beretning

Fosterbarns rättslöshet

Barn i familjehem omplaceras ofta

Barn i familjehem får sällan hjälp

Pseudoadoptioner av fosterbarn i Sverige. Föredrag av Siv Westerberg vid NKMR's symposium i Göteborg den 17 juni 2000.

Angreppen på Familjen

Lagstiftarens intentioner vid LVU

Kvacksalveri och missbruk av lag

 

 Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter