Barnevernet undergraver tilliten til barnevernet

Av JOHN ALVHEIM, Stortingsrepresentant

 

Når jeg uttaler meg kritisk til mye av det barnevernet foretar seg, er det basert på solid kunnskap om temaet, skriver John I. Alvheim

 

 

 

 

 

John Alvheim er Stortingsrepresentant og nestleder i Fremskrittspartiet (FrP). Han er også lederen av Stortingets sosialkomite.

 

Artikkelen er tidligere publisert i Dagbladet som en helside (side 50) i seksjonen "Debatt" lørdag 22.11.03. Den publiseres her med Dagbladets velvillige tillatelse.

 

 

 

 

 

I DAGBLADET  den 14. november og etter hvert en rekke andre aviser landet over hevder barne- og familieminister Laila Dåvøy at jeg undergraver barnevernet med mine uttalelser i en debatt på NRK for en tid tilbake. Hun bruker kraftig «skyts» og skriver at mine påstander er «så ville at de nok burde forbigås i høflig taushet». Jeg er glad hun valgte en annen fremgangsmåte enn «taushet». Da får jeg anledning til å sette fokus på barnevernets metoder nok en gang.

 

Når jeg uttaler meg kritisk til mye av det barnevernet foretar seg er det basert på solid kunnskap om temaet. Gjennom alle de år jeg har vært politiker har jeg med jevne mellomrom mottatt henvendelser fra fortvilete foreldre, besteforeldre og omsorgspersoner som beretter om det jeg vil kalle inhumane og fullstendig uakseptable tiltak fra barnevernets side. Det dreier seg om barn som er blitt hentet ut av barnehagen av barnevernet midt på dagen uten at verken foreldre eller andre pårørende er blitt varslet, om barn som blir hentet hos tannlegen mens far «sitter på venterommet», om barn som er sent til fosterhjem fordi deres eget hjem var for rent eller for skittent eller fordi mor/far hadde for lav eller kanskje for høy IQ eller fordi barnet blir for mye eller for lite stimulert - det er visst ingen ende på begrunnelser som kan fremføres for å overta omsorgen for et barn. Jeg kjenner godt de fleste av de store, kjente barnevernssakene som medier og allmennheten har vært opptatt av siden 80-tallet og jeg har mange ganger vært fortvilet over ikke å kunne hjelpe foreldre og besteforeldre som blir fraranet det kjæreste de har - barn og barnebarn!

 

LAILA DÅVØY mener jeg må ha begått tjenesteforsømmelse da jeg ikke «alarmerte Stortinget» om barnevernets virksomhet under behandlingen av barnevernmeldingen tidligere i år. Laila Dåvøy burde vite at våre representanter, som behandlet denne saken i Stortinget, gjorde nettopp det - uten at verken statsråden eller noen av de andre partiene i Stortinget ser ut til å vektlegge dette. Stortingsrepresentant Karin Woldseth fra FrP sa i den nevnte debatten følgende: «I dag har vi en svært viktig melding til behandling her i Stortinget. Ute i den norske befolkningen har man ventet lenge på denne meldingen - for å få en endring. Hvorfor, vil sikkert noen spørre seg. Men det er faktisk ganske åpenbart når man ser på den fokusering barnevernet får i mediene. Man kan nesten ukentlig lese om maktmisbruk og overgrep fra barnevernets side. Dette er signaler som vi som politikere og fagfolk innen barnevernet bør ta svært alvorlig». FrP har altså alarmert Stortinget og statsråd Dåvøy - og det er ikke første gang! Allerede i 1995 fremmet jeg et omfattende, såkalt dokument-8-forslag, i Stortinget sammen med Carl I. Hagen der følgende 11 forslag ble fremmet. Heller ikke den gangen ville Laila Dåvøys parti eller

andre støtte ett eneste ett av forslagene.

 

Slik lød forslagene:

 

Stortinget ber Regjeringen:

1. Sørge for en nøye gjennomgang av lærebøkene ved sosialarbeider- og barnevernspedagogutdannelsen, herunder fjerning av Kari Killéns lærebøker, med sikte på å innføre et forsvarlig utdanningstilbud i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernsystemet.

2. Fremme forslag om å omformulere § 4-12 i barnevernloven på en slik måte at bestemmelsen tydeligere avspeiler at det strafferettslige kriteriet om reelle handlingsalternativer også ligger til grunn for samfunnets sanksjoner etter barnevernloven.

3. Fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet, inntil barnevernets kontrolloppgaver er overført til en kompetent myndighet.

4. Fremme forslag om å innføre en rettshjelpsordning som bidrar til å dekke barnevernets, barnets og foreldrenes behov for juridisk assistanse i barnevernsaker slik at legitimitetsbehovet til barneverntjenesten dekkes.

5. Opprette et kontrollorgan for rettshjelpsordningen i barnevernet i samarbeid med Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet.

6. Fremme forslag om å nedlegge fylkesnemndene for sosiale saker og overføre sakene og ressursene til det alminnelige rettsapparat.

7. Fremme de nødvendige forslag for å innføre en ordning med offentlig autorisasjon for psykologer som ønsker å ta oppdrag som rettssakkyndige i barnevern- og barnefordelingssaker.

8. Fremme de nødvendige forslag for at konfliktrådene får utvidet mandat og trekkes aktivt inn i behandlingen av barnevernsaker.

9. Fremme de nødvendige forslag som medfører opprettelsen av enten et Barnevernsombud eller et Barneverntilsyn til å bistå og/eller korrigere barnevernet i enkeltsaker, undersøke mer generelle forhold i barneverntjenesten og utvikle spisskompetanse i barnevernsaker.

10.Fremme de nødvendige forslag for å overføre barnevernets nåværende kontrolldel til de forebyggende avdelingene ved politikamrene, mens barnevernets hjelpedel bibeholdes ved sosialtjenesten.

11. Fremme forslag om en styrking av det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og lovfesting av hensiktsmessige samarbeidsorganer for å drive kriminalitetsforebyggende arbeid.

 

DET ER DESSVERRE  klart at vi må ha et offentlig vern for barn. Samfunnet er blitt slik at flere og flere får problemer med å ta seg av sine egne barn. Men vi skal være forsiktig med å bryte biologiske bånd mellom barn/foreldre og barn/besteforeldre. Det er intet som kan erstatte dem. Jeg er klar over at barnevernet i en rekke saker gjør en god ognødvendig jobb når de går inn og støtter og hjelper familier som har det vanskelig slik at barna kan bli boende i hjemmet. Men hvis det skjer bare ett overgrep er det ett for mye -  det burde Laila Dåvøy være enig i. Jeg er redd for at antallet overgrep er høyt på bakgrunn av alle de henvendelser jeg får om slike saker. Etter den debatten i NRK TV, der Laila Dåvøy mente jeg «slynget ut udokumenterte, generelle og grove påstander mot barnevernet» har jeg mottatt en mengde henvendelser - og jeg kan forsikre statsråden at det ikke er noe «diffust» ved dem slik hun hevder i sin artikkel - og blomsterbuketter med takk for at jeg prøver å sette fokus på et viktig samfunnsproblem. Jeg håper statsråden vil være litt mer ydmyk og innse at det kan være nødvendig med en skikkelig gjennomgang av barnevernets metoder slik at alle som jobber i barnevernet kan sikres gode arbeidsforhold og fornuftig samhandling med sine brukere i fremtiden.

 

 

Alvheims tio bud

 

Alvheim undergraver barnevernet  

Av Laila Dåvøy

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

Barnevernet, pressen och yttrandefriheten

 

Bergensavisen (BA) har blivit fälld i Pressens Faglige Utvalg (Pressens Opinionsnämnd) på grund av att tidningen i augusti 2003 hade publicerat en artikel om Gerd June Kjenner og Ronny Hansson, som hade vunnit en tio års lång strid med barnevernet om rätten till omsorg för sina sex barn. Familjen framträdde med namn och bild, leende och glada i BA och berättade vilken lättnad det var att kampen var över.

MEN Hordaland Barnevernsamband, som hade förlorat målet, anmälde BA:s reportage till Pressens Faglige Utvalg (PFU), och fick medhåll.

Nedan följer en ledare i BA den 9 februari 2004 samt PUF-beslutet.

 

 

 

Kneblende presseetikk
Leder i Bergensavisen (BA)

 

 

PFU-SAK NR. 137/03
(Beslutet i Pressens Faglige Utvalg)

 

 

 

 

Omhändertagna barn namngavs
Göteborgs-Tidningen Exp 86/2003
GT klandras för att ha röjt identiteten på tre syskon med svåra hemförhållanden som omhändertagits av socialnämnden.

 

 

PO fällde artiklar

Av Ruby Harrold-Claesson

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Barnevernet og rettsikkerhet
Av Ole Simonsen, førstelektor


 


Ole Simonsen er førstelektor i spesialpedagogikk ved Høgskolen i Finnmark. I sin forskning er han spesielt opptatt av atferd.
Han er leder av Hovedutvalg for helse- og sosialsaker i Alta kommune, og er aktiv SV-politiker.

Artikkelen har tidligere vært publisert på debattsidene i Altaposten den 12. mai 2003. Den er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 




I det siste har mediene en rekke ganger rapportert om barnevernssaker som har opprørt vanlige mennesker. Ofte har ikke opinionen god nok kunnskap om de vurderingene som barnevernet har gjort til å avgjøre om omsorgsovertakelse er riktig. Det en imidlertid kan reise spørsmål rundt er de sakkyndige vurderingene som legges til grunn for fylkesnemndene sine avgjørelser. Etter å ha lest flere av disse sakkyndige rapportene vil jeg stille et stort spørsmål ved nytten. En må også stille spørsmålet om denne sakkyndigheten truer rettssikkerheten til barna.


Psykologens rolle

I de fleste barnevernssaker der fylkesnemnda gjør vedtak om offentlig omsorgsovertakelse bygger de i stor grad sin avgjørelse på ekspertuttalelser fra psykologer. Disse psykologene har vurdert det en kaller familiens (mors) omsorgsevner. Denne omsorgsevnen beskrives i psykologiske termer som empati, egostøttende, motiverende, intelligens og en rekke liknende begreper. Dette er materiale som er samlet opp i noen timers samvær med omsorgspersonen og barna i familien.

Rettssikkerheten er sterkt truet dersom dette skal være hoveddokumentasjonen i rettssaker av denne type. Vi vet at psykologiske beskrivelser er noe av det vanskeligste å tilbakevise. Dersom en ikke har motekspertise som opptrer på tiltaltes vegne vil et hvert motargument fra personen sjøl kunne brukes som bevis for at det psykologen sier er rett. Dersom mor hevder at hun har god empati overfor sine barn, kan dette lett brukes som bevis på at hun nettopp ikke har det. Hun har så dårlige empatiske evner at hun er ikke i stand til å se at hun ikke har det. Har du først fått stemplet av en psykolog klarer du aldri å komme ut av det sjøl, du må ha hjelp av motekspertise som har langt sterkere legitimitet i befolkningen og blant ekspertene enn den som har satt stemplet.


Omsorgsevne

Kunnskapene om mors omsorgsevne blir ofte innhentet ved hjelp av observasjoner og tester av mor. Dette blir ofte gjort i løpet av et par dager der psykologen er til stede noen timer. De fleste fagfolk vet hvor stor usikkerhet som er knyttet til slike psykologiske tester om intelligens og andre psykiske egenskaper ved testpersonen. Når det gjelder både tester og observasjoner er det store feilmarginer på resultatene. En av de viktigste årsakene til feil på testene og observasjonene er selve testsituasjonen. En kan sjøl tenke seg hvilke vansker det er for å skape en trygg og naturlig atmosfære i testsituasjonen i slike saker. Mor vet at psykologen er kommet for å se om hun er en god mor. Hun vet også at dersom psykologen finner ut at hun er en dårlig mor, så kan hun miste sine barn. Psykologen kommer på besøk i hjemmet, mor blir bedt om å oppføre seg helt som vanlig, men det sitter et fremmed menneske og følger med i alt hun gjør, dette mennesket har enorm makt over hennes skjebne. Jeg vil påstå at det ikke er mulig å få til en naturlig situasjon. Psykologen observerer altså noe helt annet enn en mor i hverdagssituasjon som tar hand om sine barn. Å observere om mor er egostøttende, har empati i forhold til sine barn eller kan fungere stimulerende og motiverende for deres utvikling, er etter min mening nesten en umulighet. Det må også være direkte ufaglig å hevde at en test viser de riktige resultatene, dersom den er tatt under forutsetningen om at du mister barna dine dersom du skårer dårlig.


Maktesløs

En annen ting som er problematisk er at eksperten som kommer på besøk er betalt av mor sin motpart (fiende), det lokale barnevernet. I de fleste saker der det er konflikt mellom familien og barnevernet, er det umulig å opprettholde en forståelse om at barnevernet er en hjelper. Familien oppfatter ikke at barnevernet verken vil hjelpe deres barn eller dem som foreldre. Eksperten som med loven i handa trenger seg inn i hjemmet er altså en representant for familiens fiender. Dersom en nekter eksperten adgang blir dette tolket meget negativt av barnevernet som har makt til å komme og hente barna umiddelbart med hjelp fra politiet. Du er derfor som omsorgsperson helt maktesløs overfor det offentlige systemet som står i mot deg.

En annen side som kommer fram i rapporter som skrives av psykologene er at en på en meget lettvint måte trekker konklusjoner om skadevirkninger på barnet både i fortid, nåtid og fremtid. Et personlighetstrekk ved mor har hatt, har eller vil få bestemte skadevirkninger for barnet. Dette er sammenhenger som er meget usikre og lar seg vanskelig dokumentere. Det er ingen fagfolk, etter det jeg kjenner til, som vil hevde at en må ha en bestemt empati, toleranse eller for den saks skyld et eksakt intelligensnivå for å kunne oppdra barn.


Utvelgelse

En må også reise spørsmål om måten psykologene blir valgt ut til å få oppdrag for kommunene. Her er en dynamikk i slike utvelgelsesprosesser som en ikke kan overse. Når barnevernet skal velge en ekspert til å gjøre en sakkyndig utredning, er det naturlig at en velger en som er kjent i barnevernsystemet. En psykolog som er kjent i barnevernsystemet er gjerne en person som har hatt mange saker for barnevernet. Dersom en skal skjønne hvorfor en psykolog har mange oppdrag for barnevernet, må en se på resultatene til psykologen. Det er naturlig å tenke seg at psykologens meninger er lagt sterk vekt på i nemndsbehandlingene, og resultatet har vært i tråd med barnevernets ønsker. En sak blir brakt inn for nemndsbehandling fordi barnevernet ønsker at det offentlige skal ta over omsorgen. Dersom nemnda kommer til at omsorgsovertagelse skal skje, har barnevernet "vunnet" saken. En psykolog som hjelper barnevernet til å "vinne" sine saker vil trulig få mange oppdrag for barnevernet. På den andre side er det ikke like lett å tenke seg at barnevernet vil velge en psykolog som kritiserer barnevernets arbeid og ikke anbefaler løsninger i tråd med barnevernets ønsker. En slik ekspert vil sannsynligvis få lite oppdrag for barnevernet. I tillegg må det legges til at å få oppdrag for barnevernet gir ganske god uttelling økonomisk for en psykolog.


For stor makt

Konklusjonen min vil være at psykologien har for stor makt i barnevernsaker som fremmes for fylkesnemndene. En makt som bygger på et meget usikkert faktagrunnlag som er beheftet med en rekke feilkilder. Dette gjelder både måten dataene blir samlet inn på og de sammenhengene som blir tolket inn i resultatene. Det er skremmende å se hvor ofte fylkesnemndene uttaler at de "legger avgjørende vekt på sakkyndig sine vurderinger".

Alternativet til en psykologvurdering i slike saker må være en vurdering av praktiske forhold over tid. Om barna får skikkelig stell, regelmessig søvn, varme klær, mat, kommer seg på skolen og en rekke liknende forhold er langt bedre indikatorer på omsorgssvikt enn en usikker vurdering fra en psykolog. Slike observasjoner vil også gi et godt grunnlag for å gi en målrettet hjelp til familier i vanskelige livssituasjoner både fra det offentlige og ikke minst fra familie og venner.

En omsorgsovertakelse er og skal være siste utvei når barns velferd er i fare. Det må være en meget tungtveiende og godt dokumentert begrunnelse som muliggjør et slikt vedtak. Dessverre er det slik at omsorgsovertakelser sjelden fører til at barna får en lykkelig framtid, særlig når de er kommet opp i en viss alder før inngrepet blir gjort. Fosterhjemsbarn finner en ofte igjen i de negative statistikkene om psykiatri, rus og kriminalitet. Omsorgsovertakelse er derfor et virkemiddel som bør brukes i meget liten grad og slettes ikke på bakgrunn av en psykolograpport laget på et sviktende grunnlag.

*

 

 

Fastsettelse av omsorgssvikt
Av Anne Aarskog

 
Barnets beste eller verste?
Av Sverre Kvilhaug

 
To artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning
Av Sverre Kvilhaug


Barnevernets metoder
Av Åge Simonsen

 
Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre

 
Stora brister i utredningar om barn som far illa
Av Ruby Harrold-Claesson


Barn, barnevern og foreldre
Av Synnøve Gran Christiansen


Kristoffer (3) tvangsflyttes fra mormor
Av Gro Rognmo

 
Varför dog Daniel, 14 år? En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning
Av Maciej Zaremba


Socialtjänsten skönmålar
Av Anita Ankarcrona


Et "kriserammet" barnevern bør nedlegges
Av Marianne Haslev Skånland


Alvorlige grunner til omsorgsovertagelse?
Av Marianne Haslev Skånland


Ødelegger barnevernet oss?
Av Harry Ulich


Socialtjänsten måste bli en sann kunskaps organisation
Av Kerstin Wigzell och Lars Pettersson


Socialsekreterarens "samtal" avgörande
Av Robert Dujmovic

 
Tillbaka till Artiklar

Barnevernet og menneskerettighetene

Av Elin Brodin, journalist, författare

 

 

 

 

 

 


Elin Brodin er journalist i Oslo.

Nedenstående debatt-artikkel har den 5 maj 2000 vært publisert i Morgenbladet.

Artikkelen er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.


 

 

 

 

 

 

Iblant kan man få inntrykk av at det er forvaltningen som eier barna. Røster utenfra har rettet en massiv kritikk mot norsk helse- og sosialvesen i lengre tid, men dette nevnes knapt i våre massemedier.

Rettergangen i byretten fremsto som en farse hvor moren hadde tapt på forhånd.

 

******************

 

Nesten fire år etter at Norge, og barnevernet, led kraftig nederlag ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har barnevernet ennå ikke bøyd seg for dommen. Likevel fikk barnevernet senest i februar i år fikk full støtte fra politisk hold.

 

27. juni 1996 falt en dom ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, der Norge ble dømt for grove brudd på menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 ­ som dreier seg om respekt for privatliv og familiebånd. Det domstolen kritiserte så sterkt, var barnevernets behandling av en pike som ble født i 1989 og hennes mor Adele Johansen. Menneskerettighetskommisjonen hadde på forhånd fått mange andre klager på norsk barnevern og kjente godt til problematikken, men ventet på en sak som kunne aktualisere alle de prosessuelle spørsmålene samtidig. Det kunne Johansens sak, og hun vant en knusende seier over forvaltningsmyndighetene som på sviktende grunnlag og med brutale metoder skilte henne fra den nyfødte datteren.

 

Noe domstolen kritiserer spesielt, er barnevernets ulogiske og forkastelige fremgangsmåte når de splitter familier uten rettslig kjennelse og lar det gå måneder og år uten at barnet får se sine foreldre ­ for deretter, ved eventuell prøving for retten, å bruke den lange, tvangsmessige atskillelsen som et selvstendig argument mot gjenforening!

 

Saken i Strasbourg fikk svært liten oppmerksomhet her til lands. Den historiske dommen førte verken til store avisoverskrifter eller offentlige debatter. Når jeg forteller folk at norsk barnevern for fire år siden ble dømt for omfattende brudd på menneskerettighetene, hender det at jeg rett og slett ikke blir trodd.

 

Da dommen falt, var Johansens datter blitt syv år, og moren hadde ikke sett henne siden spedbarnsalderen. Nå er piken ti. Hun bor fremdeles hos fosterforeldre på sperret adresse.

 

Da Adele Johansen fødte sin datter, hadde hun allerede en tolv år gammel sønn. Han ble også utsatt for frihetsberøvelse, voldsbruk, løgn og manipulering fra maktapparatet og sitter igjen med erfaringer på linje med krigstraumer.

 

I 1991, samme år som Johansens sak kom opp for byretten, hjalp undertegnede henne med å få utgitt sin historie i bokform. Boken heter Papirdukker og gir

et bilde av familiens bakgrunn og konfliktene med sosialvesenet. Den inneholder også en rekke oppsiktsvekkende sitater fra sakspapirene, samt et forord av psykiater Reidar Larssen ­ og finnes selvsagt på bibliotekene. Her skal det bare kort nevnes at Adele søkte hjelp fra det offentlige fordi hun ble forfulgt av en psykopatisk mishandler som påførte både henne og sønnen helseproblemer. Hun fikk ingen bistand av kuratorene i denne forbindelse.

 

Tvert imot ble situasjonen brukt mot henne, som argument for å splitte familien.

 

Undertegnede har kjent Adele i en årrekke, og gjennom sine advokater har hun skriftlig fridd meg fra enhver taushetsplikt hva hennes sak angår. Johansen lurer fremdeles på hva som var myndighetenes motiver for å utsette henne og barna for torturlignende opplevelser istedenfor å gi dem en håndsrekning i en vanskelig livssituasjon.

 

Kjernefamilien er en trang enhet som ofte utelukker funksjonssvake, og som legger store byrder på individet. Den skaper ensidige bindinger og hemmer mulighetene for avlastning og korrektiver. Slik sett var storfamilien mer fruktbar. I vårt moderne samfunn prøver vi å kompensere ved hjelp av en rik institusjonsflora, men det er et dårlig surrogat.

 

Selvsagt kan ikke barnevernet lastes for disse grunnleggende problemene, og jeg skulle ønske jeg kunne si at saksbehandlerne gjør sitt beste for å gi symptomlindring, men så langt kan jeg nok ikke strekke meg. Mentalitet og metode innenfor norsk barnevern har flust med betenkelige sider, og splitting av familier skaper trolig flere problemer enn det løser. Det har utviklet seg et sett av lugubre holdninger innenfor barnevernskulturen, og selv rettssystemet baserer seg nokså ukritisk på uttalelsene fra de sakskyndige som forvaltningen selv oppnevner!

 

Da jeg begynte å arbeide med denne materien, hadde jeg først vondt for å tro på historiene jeg hørte om prestisjekamp, maktmisbruk og overgrep innenfor

barnevernet. Jeg følte uvirkelighet og prøvde i perioder å være djevelens advokat. Men etter hvert forsto jeg at denne djevelen i sannhet har advokater nok som det er.

 

Jeg tror jeg mistet all respekt for både sosialetaten og domstolene da jeg vitnet for Johansen i byretten. Rettergangen fremsto som en farse hvor hun hadde tapt på forhånd. Det avgjørende element var uttalelsene fra forvaltningens psykologer, som bare hadde snakket med henne et par ganger ­og aldri sett henne og barna sammen. En av de sakskyndige rapportene var så sjofel og selvmotsigende at man uvilkårlig måtte spekulere på om forfatteren av dette skriftstykket selv hadde behov for terapi. Signe Moland, som den gang var Johansens advokat og også tok saken til Strasbourg, ble så sjokkert at hun betegnet rapporten som ondskap.

 

Den sveitsiske professor Freybergh, internasjonalt anerkjent spesialist på mor/barn-forhold, avviste norske barnevernsmyndigheters argumentasjon som

fullstendig forfeilet da han uttalte seg i forbindelse med den mye omtalte Hilde-saken for mer enn ti år siden. Professor van Wormer fra USA ble så opprørt etter et besøk i Norge at hun utga A Journey Back in Time, hvor hun skarpt kritiserer barnevernet for å utøve systemvold under dekke av omsorgsarbeid. Dette er bare et par eksempler på den massive kritikk som røster utenfra har rettet mot norsk helse- og sosialvesen i lengre tid, og som knapt blir omtalt i våre massemedia. At man skulle lykkes i å dysse ned dommen i Strasbourg, var likevel mer enn jeg hadde trodd mulig.

 

Sverige fikk en lignende dom noen år før oss, og svenskene har siden da gjort forsøk på å rydde opp i uhumskhetene, delvis presset av organisasjonen

Riksförbundet för familjers rättigheter. Men familien bak den svenske Strasbourg-klagen fikk ikke tilbake barnet sitt automatisk, selv om brudd på menneskerettighetene ble fastslått ­de måtte gå til Strasbourg en gang til for å oppnå familiegjenforening. Disse sakene ble kalt Olsson 1 og Olsson 2.

 

Også her til lands skjer det nå visse ting som tyder på at barnevernets rolle skal revurderes, men vil det skje raskt og effektivt nok til at vi slipper å gå runden med Johansen 2?

 

For få måneder siden fikk Johansens nye advokat, Georg Kvande, kjennskap til at Johansens datter selv hadde gitt sterke signaler på at hun ønsket å treffe sin biologiske mor. Den lille piken var ulykkelig fordi hun trodde at moren aldri prøvde å få kontakt med henne! Tiåringen hadde selv ringt til sin verge i barnevernet og spurt etter morens telefonnummer. Forøvrig preges nå barnet av fosterforeldrenes samlivsbrudd, som ble forsøkt holdt skjult for Kvande.

 

Det er ingen tvil om at det har gått prestisje i denne saken fra barnevernets side. Røa sosialkontor, som har vært den verste skadevolderen for familien, bruker de ynkeligste argumenter. Tidligere i år hevdet de for eksempel at Johansen ikke hadde fremsatt noe formelt krav om samvær med datteren, og i et brev til sosialkontoret svarer Kvande slik: «Det kan umulig oppfattes som seriøs saksbehandling når barnevernstjenesten mener at en mor som bringer sin sak inn for menneskerettighetsdomstolen og får medhold i at det er begått brudd på menneskerettighetene, ikke krever samvær med sitt barn.»

 

Adele Johansen har satt himmel og jord i bevegelse for datterens skyld ­og faktisk lyktes i noe ingen norsk borger har greid før henne: Å vinne en sak mot barnevernet ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Likevel ønsker forvaltningen fremdeles å få barnet tvangsadoptert bort til fosterforeldrene, som ikke lenger bor sammen. Saken er blitt trenert henimot det komplett bisarre, selv om tidsaspektet er så viktig her. Som Kvande skriver til det famøse kontoret: «Piken vil i denne tiden bli så stor at hun på egen hånd kan forstå de brudd på menneskerettighetene som er begått mot henne fra norske forvaltningsmyndigheter.»

 

Men 1. oktober skjedde det endelig noe positivt. Da fikk Kvande et brev fra Fylkesmannen, som ville pålegge barnevernet å arrangere et møte mellom Johansen og datteren før månedens utløp. Det måtte riktignok skje på nøytral grunn og med fosterforeldrene og vergen tilstede.

 

Møtet ble gjennomført på et hotell i Oslo lørdag 30. oktober. Johansens redsel for at stemningen skulle bli anstrengt, var like stor som lengselen og forventningen, men i ettertid er både hun og Kvande svært tilfredse med møtet. Det oppsto øyeblikkelig tillit mellom mor og datter, og barnet viste en rørende og vedvarende glede over fotografiene av sine søsken. Den lille piken ga også uttrykk for at hun svært godt likte navnet moren hadde gitt henne ved fødselen, og som fosterforeldrene hadde skiftet ut. Da piken skulle kjøres vekk etter møtet, kunne Johansen og Kvande se henne henvende seg til fosterforeldrene inne i bilen, og Kvande snudde seg spontant mot sin klient og sa: «Nå spør hun når hun skal få treffe deg igjen!»

 

Ja, når får tiåringen treffe moren sin igjen ­og når får hun besøke sin heroiske storebror, som savner henne og har skrevet dikt til henne, og som aldri lot seg hjernevaske, men ennå får skjelvetokter når han tenker på det som skjedde med ham selv og søsteren i 1989? Når får hun treffe småsøsknene som hun aldri har sett? Forvaltningen gir fremdeles signaler om at de vil forhale prosessen så godt de kan, og på dette området har de nærmest overnaturlige talenter.

 

I februar uttalte barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland til Aftenposten at hun har full tillit til barnevernsmyndighetene i denne saken. Noe som vel må implisere at hun ikke har noen som helst tillit til menneskerettighetsdomstolen?

 

Et vanlig argument mot kritikk av barnevernet er at barnas behov for hjelp er så stort, og at vi derfor bør vektlegge barnevernets gode sider. Dette er et selsomt argument. Behovet for en politietat er vel også tilstede, men vi skal da ikke av den grunn tie om politivold ­og vi kan da ikke basere oss på blind tillit til hver enkelt ansatt, istedenfor nøytrale kontrollinstanser?

 

Barnevernet har mange floskler til bruk i sitt selvforsvar. Eksempelvis hevder de at «foreldre ikke eier sine barn». Og dette er selvsagt riktig: Ingen skal kunne eie mennesker. Men det er ikke barnas rettigheter vi setter spørsmålstegn ved ­det er barnevernets metoder når hjelpen skal tilbys. Iblant kan man få inntrykk av at det er forvaltningen som eier barna.

 

 

 

Johansen mot Norge

 

Adele Johansen v. Norway: A mother fighting for her child

By Lennart Sjöberg

 

Tvångsadoption? Psykologer om en mors olämplighet,  och om barnets "anknytning"

Av Lennart Sjöberg

 

Tillbaka till Artiklar

 

Tillbaka till Huvudsidan

 

 

 

 

 

 

 

Barnevernet og biologi
Av Borghild Berning, leder i
Aksjonsgruppen Barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre


 


Borghild Berning er leder i Aksjonsgruppen Barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre.

Innlegget ble publisert i Bergensavisen (BA) søndag 30. november 2003.
Det er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 



Det var mange og meget interessante spørsmål journalisten i BA stilte til Marianne Haslev Skånland i ntervjuet om barnevernet. Svarene forteller om en kvinne som har stor innlevelsesevne og forståelse av den menneskelige organisme og dens mange funksjoner.

Svarene som Marianne Haslev Skånland har gitt, er godt forankret i biologien, og hun gir på samme tid også svar på hva som bør legges til grunn for et godt sosialt fellesskap.

For meg er det vondt å oppleve hvordan sosiale tjenester har forrang i tvist, når det er biologisk konfliktløsning det er behov for. Jeg vet mange barn, foreldre, besteforeldre og hele familier lir seg igjennom saksprosessen.

Regjering og storting står her overfor en svær oppgave, for å få barnevernets saksbehandlingsarbeid inn i de rette former, på menneskelig verdigrunnlag.

For mange mennesker som svever uklart mellom biologi og sosiologi, vil nok svarene fra Haslev *Skånland virke tvilsomme og uforståelige. Først ved selvopplevelse, erfaring, vil mange av saksbehandlerne og andre forstå hva biologiske forhold, følelser, savn, samhørighet og glede er.

Høyskoler og universiteter må nå se nærmere på undervisningen som blir gitt til studentene som skal saksbehandle i barnevernet. Få klart og tydelig frem at det er forskjell på biologiske og sosiale tjenester.

Det er skremmende hva disse studentene kan utarbeide av sakspapirer i barnevernet, og hvordan de møter brukerne, likedan sakkyndige som utarbeider rapporter til bruk i rettssystemet.

Det går ikke an å snakke eller skrive seg bort fra denne ødeleggende saksbehandlingen i barnevernet. Jeg får selvfølgelig inn mange av de verste tilfellene i barnevernssaker, og her kreves det rask behandling, absolutt viktig å ordne opp på et menneskelig verdigrunnlag, før menneskene tar skade både på helse og liv.

Fra 1. januar 2004 skal saksgangen i barnevernet legges om, enkelt sagt, med Staten som på mange måter en behandler på biologisk grunnlag, og barnevernet som sosialhjelpetjeneste.

Jeg ser frem til denne omleggelsen, og håper at saksbehandlerne i Staten er dyktige og ansvarsfulle saksbehandlere.


Barnevernet i hardt vær
Av Dagny Hysing-Dahl


Advarsel: Barnevernet dreper

Av Mona Lygre

 

Lukker Laila Dåvøy øynene fullstendig?
Av Rune Nilsson

 

Barnevernet undergraver tilliten til barnevernet

Av JOHN ALVHEIM

 

Professor som pryler barnevernet
Av Linn Gjerstad

 

Strid om barnevernet

Standpunkt-debatten på NRK om barnevernet i Norge

 

Barnevern på ville veier

Leder, Avisa Nordland

 


Tillbaka till Artiklar

 

 

  •   

  • Sverre Kvilhaug er privatpraktiserende advokat i Lindås ved Bergen.

    Brevet nedenfor ble sendt til professor Edvard Befring, leder av det såkalte "Befring-utvalget" som skulle vurdere norsk barnevern. Utvalget kom med sin innstilling i år 2000 i Norges Offentlige Utredninger 2000:12: "Barnevernet i Norge".

    Brevet er gjengitt her med advokat Kvilhaugs velvillige tillatelse.

 

 

  • BARNEVERNET I NORGE - BEFRINGUTVALGET

    INTERNASJONAL BARNEVERNFORSKNING AV BETYDNING FOR SPØRSMÅLET OM OMSORGSOVERTAKELSE ER TIL BARNETS BESTE

    av Sverre Kvilhaug

    Knarvik, den 7. juni 2000

     

    Professor Edvard Befring

    adr.: Universitetet i Oslo

    Hovedformålet med min henvendelse og mine skriv til utvalget var å forvisse meg om at utvalgsmedlemmene var kjent med Bo Vinnerljungs avhandling: Fosterbarn som vuxna. Vinnerljung går her systematisk gjennom den internasjonale barnevernforskningen som viser hvordan det går med barn som har vært i langvarig fosterhjem. Hertil gjorde han en egen søskenundersøkelse som også er presentert i avhandlingen. Den samlede forskningen slår klart fast at det på gruppenivå ikke er noen gevinst for barn i "utsatte hjem" å bli revet bort fra familien for å komme i fosterhjem på langsiktig basis.

    Man skulle kanskje tro at "barnevernsmyndighetene" og alle aktører sentralt og lokalt både var kjent med og hadde tatt til etterretning godt dokumentert forskning med så alarmerende resultater i forhold til norsk barnevernpraksis og norsk barnevernlovgivning, og var i ferd med å endre praksis og lovgivningen, slik at det var unødvendig for undertegnede å engasjere seg. Dessverre synes ingen av beslutningstakerne og aktørene å være interessert i denne forskningen, men vil drive "business as usual" selv om det ut fra forskningsresultatene enten er skadelig for barna eller i hvert fall ikke noen fordel for dem. Samtidig ødelegges mer eller mindre hele familier (dette siste sier ikke forskningen noe om, men det er en åpenbar konklusjon basert på de saker jeg har kjennskap til). For å kunne slippe å erkjenne sin egen livsløgn, hvilket jo ikke er mindre vanskelig for de fagfolk dette angår, er det åpenbart viktig å unngå en offentlig debatt omkring disse spørsmålet, hvilket ville ført til at forskningsresultatene ble kjent. Så godt ties dette ihjel av de aktuelle fagfolk at heller ikke media er interessert. Jeg synes derfor det var meget beklagelig at heller ikke Befringutvalget benyttet anledningen og oppfordringen fra min side til å ta for seg Vinnerljungs avhandling og sørge for at den kom på den offentlige dagsordenen.

    Jeg har i en artikkel i Materialisten nr. 1/97 påvist at Turid Vogt Grinde i sin kunnskapsstatus for barnevernet forsøkte å skjule Bohman og Sigvardssons forskning, og jeg antar at hun også har hovedansvaret for at ikke Stortinget med begrunnelse i denne forskningen ble advart mot å åpne opp for for mange langvarige fosterhjemsplasseringer da Stortinget skulle behandle forslaget til ny barnevernlov i sin tid. De toneangivende innenfor barnevernsystemet, herunder bl.a. Torill Havik og Elisabeth Backe Hansen og de institusjoner de har tilknytning til, synes som sagt mest opptatt av å unngå offentlig interesse og debatt vedrørende denne forskningen. Det gjorde man da Bohman og Sigvardsson la fram resultatene fra deres longitudinelle undersøkelse på 80 - tallet, til tross for at resultatene meget klart avslørte at det ikke var grunn til å forvente at omsorgsovertakelse med fosterhjemsplassering ville gi barn en bedre framtid, og det gjør man nå med Bo Vinnerljungs avhandling: Fosterbarn som vuxna.

    Mest sensasjonelt med Bohmans forskningsresultater var at de viste at det var dobbelt så mange tidligere fosterbarn som var registrert som kriminelle eller som rusmisbrukere enn hva tilfellet var for normalbefolkningen, adoptivbarna og de barna som vokste opp i risikohjem. Hvis man tenkte seg at forskningsresultater av tilsvarende alvorlig karakter hadde blitt lagt fram på et nær sagt hvilket som helst annet område, ville det ha skapt en kolossal offentlig debatt og tvunget fram en endring. Det som gjør at denne forskningen ikke får slik oppmerksomhet og slike konsekvenser, er at en anerkjennelse av forskningsresultatene ville fjerne selve livsløgnen for mange såkalte fagfolk, og vi vet jo fra Ibsen hvor vanskelig det er.

    Jeg dokumenterte i mitt brev av 10.11.99 til utvalget også et brev fra Barneombudet og fra Norges forskningsråd vedrørende et notat som siden er trykket i Materialisten nr. 1/97. Jeg uttalte at til tross for at begge de nevnte instanser uttalte at de fant mitt notat interessant, også i forskningssammenheng, var jeg nok redd notatet senere bare er lagt i en skuff hos begge instanser, og det kan jeg med stor sikkerhet konstatere i dag. Verken NOVA eller barneombudet har siden vist noen som helst interesse for Vinnerljungs forskning så langt jeg har sett.

    **

    På siste omslagsside i Bo Vinnerljungs bok Fosterbarn som vuxna (i serien Lund Studies in Social Welfare, Arkiv förlag 1996) heter det at "Resultaten av Vinnerljungs forskning kommer att framtvinga en allvarlig diskussion om barns utveckling og socialtjenestens åtgärder". Det har ikke skjedd, og årsaken er som nevnt at det dreier seg om selve livsløgnen for svært mange personer som derfor har en gjensidig interesse av å unngå en slik diskusjon.

    Fra side 49 og utover gjennomgår Vinnerljung de undersøkelser som er gjort med "matchade" sammenligningsgrupper. Jeg skal kort omtale disse:

    *

    McCord (1960, USA) sammenlignet 19 tidligere fosterbarn med 19 menn som hadde vokst opp i sine avvikende biologiske hjem, og fant at signifikant flere fosterbarn var kriminalitetsregistrert i 30 års alderen, og kom for øvrig til at fosterhjemsoppholdet hadde hatt en skadelig innvirkning på guttenes utvikling.

    Runyan & Gould (1985, USA) fant ingen signifikante forskjeller i ungdomskriminalitet mellom i overkant av 100 fosterbarn og tilsvarende antall barn som hadde vært utsatt for dårlig behandling i hjemmet men ikke blitt fosterhjemsplassert.

    Minty (1987, britisk) fant også at andelen som var dømt for kriminalitet av 100 personer som i barndommen hadde vært i "dygnsvård" ("care"), var omtrent den samme som hos de to sammenligningsgruppene, hhv tidligere barnepsykiatri-pasienter og tidligere kroniske skoleskulkere, men dobbelt så høy som blant "normale" barn.

    Cook (1992) gjorde i sin doktoravhandling en sammenligning av 107 fosterbarn som inngikk i en amerikansk surveyundersøkelse av 13.000 voksne, med resten av personene i undersøkelsen og fant at fosterbarna hadde signifikant dårlige verdi for "depresjon" og på skalaer som beskrev relasjoner til andre, mens hun ikke fant signifikante forskjeller for så vidt gjaldt livstilfredsstillelse og selvfølelse. Cook mente at resultatene viste dårligere velbefinnende og sosial funksjon hos voksne fosterbarn enn hos andre sammenlignbare voksne, og hun tolket dette som en konsekvens av tiden i fosterhjemsomsorg.

    *

    Bohman & Sigvardsson fulgte gjennom mange år ca 600 barn som før de var fylt ett år skulle flyttes fra hjemmene og adopteres av fremmede. Det viste seg gjennom det første året at bare 168 faktisk ble adoptert, mens 203 ble fosterbarn og 208 vendte tilbake til sin mor. De fleste av de nevnte fosterbarna ble også adoptert etter hvert og hele 70% av dem var således adoptert ved sju års alderen, men alle disse er likevel i resultatene beholdt som fosterbarn. (De som bruker undersøkelsen til å argumentere for adopsjon - og det er det noen som er så freidig å gjøre til tross for at de neglisjerer undersøkelsens resultater for fosterbarn - har følgelig ikke så gode argumenter som de gir uttrykk for at de har.) De tre gruppene ble sammenlignet med hverandre og med tilfeldig utvalgte i deres skoleklasser.

    Da barna i Bohmans undersøkelse var 11 år gamle, klassifiserte lærerne 20% av guttene i alle de tre gruppene som problembarn i motsetning til bare 8 - 12% av kontrollbarna, og fosterjentene ble bedømt like negativt som guttene, mens "hjemmejentene" og adoptivjentene ble bedømt betydelig bedre. Fosterbarna hadde dårligere resultater enn både hjemmebarna og kontrollbarna.

    Da barna var 15 år gamle, var 2 - 3 ganger flere av både fosterbarna og hjemmebarna klassifisert som mistilpasset sammenlignet med kontrollbarna, mens adoptivbarna ikke skilte seg fra kontrollbarna. Derimot hadde adoptivguttene signifikant dårligere resultater enn kontrollbarna i to skolefag og adoptivjentene i ett fag, mens hjemmebarna (guttene) hadde dårligere resultater i tre fag og fosterguttene dårligere resultater i alle sju skolefagene. De hjemmeboende jentene og fosterjentene var dårligere i to fag.

    Ved sesjonen avvek både fosterguttene og hjemmeguttene kraftig negativt fra kontrollgruppene i alle testene, i motsetning til adoptivbarna. Noen år senere var bare ca 16% av hjemmeguttene registrert for kriminalitet og alkoholmisbruk sammenlignet med hele 30% av fosterguttene. Hjemmeguttenes resultater samsvarte med kontrollbarna og adoptivbarna.

    *

    Ferguson (1966) fant tilsvarende resultater, herunder at dobbelt så mange fostergutter enn hjemmegutter (de siste var gutter som sluttet skolen tidlig) var blitt straffedømt ved 18 års alderen, og han fant også lignende forskjeller for så vidt gjalt jentene.

    Derimot fant Cathy Widom (1991) at gruppen straffedømte i 20-30 års alderen var omtrent den samme for fosterbarna som for gruppen hjemmebarn (alle barna var angivelig utsatt for "abuse" og "neglect").

    Christoffersen (1993) fant ved stikkprøveundersøkelser av danske barn, tilsammen ca 1400, hvorav 700 hadde vært plassert i omsorg utenfor hjemmet (39% i fosterhjem), 300 vokste opp i risikohjem og 400 utgjorde normalgruppen. Resultatene viste ut fra en mengde delresultater at de som hadde vært i omsorg utenfor hjemmet, hadde en dårligere sosial situasjon og velbefinnende enn sammenligningsgruppene i voksen alder, altså dårligere også enn de som vokste opp i risikohjem, bl.a. fant også han at prosent fosterbarn som var straffedømt ved 25 års alder, var dobbelt så høy (17%) som i normalgruppen (8%) mot 11% i risikogruppen, mens de som også hadde vært i institusjon hadde over fire ganger så høy prosentandel kriminelle (35%) som i normalgruppen.

    **

    Vinnerljung har også gått gjennom undersøkelser som er gjort uten undersøkelsesgrupper, og de skal jeg la ligge bortsett fra at jeg vil trekke fram de sammenligninger som er gjort med normaltall:

    *

    Otterstrøm (1946) fant at blant tidligere fosterbarn var 3 ganger så mange menn og 6 ganger så mange kvinner som i normaltallene for Malmø registrert for kriminalitet og 3 ganger flere menn registrert for edruelighetsproblemer og mer enn 10 ganger flere av begge kjønn for løsgjengeri.

    Berglind (1950) fant at fosterbarna ikke avvek fra et normalmaterial i utdanningsmessig henseende, men at det derimot var 2,5 ganger flere menn i strafferegisteret.

    Carlsson (1972) fant også høy andel kriminelle eller alkoholmisbruker blant de tidligere fosterbarna (39% av guttene og 6% av jentene).

    Lignende resultater fant Kraus (1981) med 30% kriminelle blant de tidligere fosterguttene og 6% av fosterjentene, mens Zimmerman (1982) fant 28% kriminelle blant tidligere fosterbarn.

    Bonnier & Kälvesten (1990) fant at blant gutter som vokste opp i fosterhjem fra spedbarnsalderen var prosentandelen straffedømte omtrent tilsvarende som Bohman & Sigvardsson fant for både straff og misbruk, 30%.

    Endelig tar jeg med fra Billing, Larsson (1979) at i en undersøkelse av alle amfetaminmisbrukende kvinner i Stockholm som fødte barn i en 14 måneders periode på 70-tallet, hadde nesten 2/3 av kvinnene vært fosterhjemsplassert, hvorav hele 43% permanent siden tidlig alder.

    **

    Vinnerljung konkluderer på side 78 med at:

    "Alla studier viser likartede eller sämre resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande."

    "Sammanfattningsvis: visse variationer finns men ingen har funnit at fosterbarnen klarat sig bättre."

    På side 202 uttaler Vinnerljung:

    "I alla de jämförelser som gjorts kommer männen - føre detta fosterpojkarna - till korta, i vissa avseenden rejält:

    -nærmare dubbelt så många som i normalbefolkningen är straffade för brott

    -fler tilhör den mest sjuka delen av befolkningen"

    På side 203 kommenterer Vinnerlung resultatene fra hans egne søskenstudier. Han konstaterer at det er ingen signifikante forskjeller mellom fosterbarna og deres søsken, og han kan heller ikke finne at hvorvidt barna har vokst opp i fosterhjem eller i opprinnelig hjem har hatt noen entydig og klar påvirkning av resultatene. Derimot avviker begge grupper fra normaltallene.

    På side 212 spør Vinnerljung så: "Blir långtidsplacerade fosterbarn mindre sällan socialt avvikande vuxna än barn som blir kvar hemma i utsatta familjer?" Det svaret han selv gir, er:

    "Som visats är svaret från syskonstudien, "nej, det verkar inte så"."

    "Överhuvudtaget har behandlings- och utvärderingsforskningen skakat många föreställningar om effekter av samhälleliga sociala interventioner."

    På side 238 konstaterer Vinnerljung sammenfatningsvis at resultatene fra søskenundersøkelsen viser at "långvarigt placerade fosterbarn riskerar att utvecklas til marginaliserade eller avvikande vuxna i ungefär samma utsträckning som i hemmet uppvuxna barn från jämförbara ursprungsfamiljer."

    Jeg tar også med hva Vinnerljung uttaler i sluttordet. På side 244 uttaler han:

    "Det samhället har att erbjuda som ersättning til uppväxt i utsatta familjer - långvarig fosterbarnsvård - verkar även med tillsynes goda förutsättningar medföra risker för den individuella sociale utvecklingen. Detta har även konstaterats av andra, till exempel av Emmy Werner (1995). I syskonstudien har det varit ungefär lika riskfyllt att växa upp i stabil fosterbarnsvård som at växa upp hemma i samma ursprungsfamilj som fosterbarnens. Särskilt fosterpojkarna hamnade som grupp i de flesta avseenden under en "normalstandard". Mortalitetsstudien i kap 4 pekar i samma riktning."

    Etter så kort å ha drøftet adopsjon som alternativ til fosterhjemsplassering (side 245), drøfter Vinnerljung på side 246 den konsekvens at fosterbarnomsorgen må forbedres, men sier straks:

    "Men det är problematisk att identifiere vad som trovärdigt kan antas förbättra de långsiktiga resulaten."

    Og det har han evig rett i.

    Så sier han på side 247 at avhandlingen også kan brukes som argument for færre intervensjoner i form av lange fosterhjemsplasseringer, og antyder at større innsats for gjenforening av fosterbarn med sine foreldre i kombinasjon med kraftig hjelp til foreldrene, muligens kan være noe å satse på, selv om vi så vidt jeg forstår vet lite om effekten av dette på lengre sikt.

    Videre uttaler Vinnerljung på side 247 at resultatene motsier den vanlige skepsisen mot å la slekten ta hånd om barna og kan brukes som argument for en praksis der de utsatte familienes slekt og nettverk gis øket tiltro og legitimitet.

    På side 248 sier han så:

    "Det är rimligt att allmänt varna för en stark tilltro till förmågan att göra förutsägelser om barns framtid utifrån bilder av deras hemförhållanden liksom för en övertro på vad fosterbarnsvård kan ge utsatta barn som ersättning till deras ursprungsfamiljer. Detta inte bara mot bakgrund av forskning om vuxna fosterbarn utan även utifrån vad som redovisats i forskning om pågående vård."

    * * *

    Skal man følge Dawes oppskrift på et dårlig helse- eller sosialvesen, skal man stadig forske videre i håp om at forskningen til slutt vil gi det bestående medhold i at det er dagens praksis som er den riktige. Det er slik barnevernet og dets støttespilleres oppfatning stadig er. Av den grunn må et altfor stort antall barn og familier fortsatt lide overlast ved oppsplitting av familien med barn plassert langvarig i fosterhjem og vanligvis også i kombinasjon med en destruktiv samværsordning. De færreste kan tenke seg hvor mange destruktive samværsordninger som er fastsatt i slike saker. De som forsker på dette området, henviser bare til andre forskere eller fagkyndige de er enige med. Vinnerljungs avhandling: Fosterbarn som vuxna vil man således meget sjelden finne i litteraturlistene, og man vil heller ikke finne den i pensumlistene i utdanningen av barnevernpedagoger eller for den saks skyld heller ikke i mer videregående utdanning.

    For min del er jeg overbevist om at det er forsket mer enn nok på dette området allerede til at vi vet med meget stor grad av sikkerhet at terskelen for omsorgsovertakelse med langvarig fosterhjemsplassering må heves betydelig og forbeholdes barn som lider direkte overlast i hjemmet. Bo Vinnerljungs avhandling er i så måte det avgjørende beviset, fordi den ikke bare viser hva han selv har funnet ved sammenlignende søskenundersøkelser, men særlig fordi han gjennomgår det som fins av forskning som viser hvordan det har gått med fosterbarn som voksne sammenlignet med andre barn, herunder med barn som "burde" ha vært i fosterhjem ut fra de kriterier som i stor grad praktiseres i dag. Ny forskning tjener derfor ikke til annet enn at barn og familier fortsatt må lide overlast på grunn av en feilslått barnevernpolitikk.

    Barnevernet har lagt en klam hånd over all barnehjelp. Alt for mange som har søkt hjelp til sine barn, har i stedet fått enda større problemer fordi de ikke får adekvat hjelp av helsevesenet og dertil må kjempe mot barnevernet som straks værer omsorgsovertakelse.

    **

    Selv om Vinnerljungs avhandling ikke er gjennomgått i utredningen , håper jeg at den likevel kan komme på den offentlige dagsorden, både i forhold til departementet og i forhold til media.

    Jeg gjentar igjen at Bo Vinnerljungs egne søskenstudier og hans gjennomgang av den internasjonale barnevernforskningen, alt presentert i hans avhandling i boken Fosterbarn som vuxna, viser at alle undersøkelsene viste samme eller dårligere resultater for fosterbarna sammenlignet med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende, og at ingen undersøkelser viste at fosterbarna klarte seg bedre enn hjemmebarna og barn flest. Når dette ikke er nok til å utløse en offentlig debatt både blant politikere og fagfolk om man skal fortsette med samme terskel for omsorgsovertakelse eller heve den betraktelig, er det både skremmende og nedslående. Det fins såkalte fagfolk og politikere som synes å tro at terskelen er høy i dag, men de vet enten overhodet ikke hva de snakker om, eller så har de et syn på barnets beste som er uforståelig for normalt tenkende mennesker.

    Departementet bør således foreslå å heve terskelen for omsorgsovertakelse betraktelig, slik at det blir en bestemmelse kun for de tilfeller der barn blir utsatt for direkte overgrep i familien, og for øvrig gå inn for å styrke familien ved at plassering først og fremst skal skje innenfor slekten, samt gå inn for at samvær ikke skal rasjoneres som i dag.

    Jeg har som kjent foreslått overfor utvalget flere konkrete lovendringer i barnevernloven for å styrke barnets og familiens felles interesser i å bevare familien samlet, herunder flere endringsforslag for å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre. Jeg håper at selv om disse ikke ble vurdert i utredningen, vil de likevel bli gjenstand for en vurdering i departementet og komme på den politiske og faglige dagsorden.

    Med hilsen

    Sverre Kvilhaug

    Fosterbarn och deras syskon - Artikel i BRÅ-tidningen Apropå 3/1997

    Omsorgsovertakelse er ikke barnevern

    Towards a Child-friendly Society" - Communiqué to the Council of Europe Family Minister Conference, Stockholm 14 - 16/6 1999

    Omhändertagande och mänskliga rättigheter

    Fratakelse av foreldremyndighet - samtykke til adopsjon - omfang av samværsrett Aktuelle saker fra Høyesteretts internettsider

    KRITISK UTREDNINGSMETODIK

    Charlott Johanssons anmälan till Justitieombudsmannen

    Sven-Erik Bergs brev till Barnombudsmannen

    Advokat Lennart Hanes brev till socialministern och justitieministern angående skadestånd för barn och föräldrar som drabbats av tvångsomhändertagande

    Tillbaka till Artikelindex

    Till Rapporter

     

     

     

Barnevernet politianmeldt
Av Helge Hegerberg

 

Helge Hegerberg er journalist på Adresseavisen. Artikkelen er tidligere publisert i Adresseavisen den 5 oktober 2010.

Artikkelen er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

Barneverntjenesten i Kristiansund er politianmeldt for tjenesteforsømmelse.
Det er organisasjonen Human Rights Alert som har sendt en anmeldelse, og som samtidig har klaget samme sak om omsorgssvikt inn for fylkesmannen i Møre og Romsdal og Statens Helsetilsyn.

- Bakgrunnen er at vi sitter på dokumentasjon gjennom flere år på grov omsorgssvikt, fysisk, psykisk og sosial mishandling av små barn. Barnevernet i Kristiansund har unnlatt å hjelpe barna selv etter mange bekymringsmeldinger fra helsepersonell, barnehage og skole, sier Berit Aarset, som er leder av Human Rights Alert i Norge.

 

- Det er en typisk sak der alle vet noe og varsler om bekymring, og der barnevernet ikke beskytter barna. I dette tilfelle er den andre foreldrepart godt skikket til å hjelpe barna, men blir kraftig motarbeidet av barnevernet. De jobber ikke for barnas beste. Noe aktivt må skje når omsorgssvikten er så stor som i denne saken. Det er første gang organisasjonen går til en politianmeldelse. Nå må bekymringsmeldingene få en konsekvens, sier Berit Aarset.


- Det er mange sider av en slik sak som den vi er anmeldt for, sier Åse Bjerkestrand, som er enhetsleder for barn, familie og helse i Kristiansund kommune.

- Vår barnevernsleder Tonje Betten arbeider nå sammen med advokat Jan Velund for å svare på anmelders kritikk, punkt for punkt, og vårt syn vil nok bli annerledes enn det anmelder hevder. Vi ser ulikt på denne saken, sier Åse Bjerkestrand.


Tillbaka till Artiklar

Tillbaka till NKMR:s Huvudsida

 


 

 

 

Barnevernet i Drammen utsätter Spanienbarnen för tortyr!

Av Ruby Harrold-Claesson, jur. kand

 

 

 

 


Ruby Harrold-Claesson är som bekant ordf. i NKMR.

Artikeln nedan är publicerad som läsarinlägg i Drammens Tidende, dt.no, den 20 augusti 2004, som uppföljning av replikväxlingen i debatten "Norsk mor flydde till Spanien - Bortförde sina egna barn". Angivna inlägget var en reaktion på DT-artikeln "Holdes tilbake hos spansk barnevern" som publicerades den 5 augusti 2004..

 

 

 

 

 

Det är med stort intresse jag har följt diskussionsinläggen. Något som har förvånat mig är att av de 13 inläggen är det endast fyra personer inkl. jag själv, som skriver sina namn. Resterande nio debattdeltagare skriver sina initialer eller alias. Detta finner jag svårt att förstå med hänsyn tagen till att det hävdas att vi i de nordiska länderna lever i fria demokratiska samhällen.

 

Någon frågar varför den f.d. stortingsledamotens identitet inte har avslöjats, en vill veta mer om fallet, en annan vill att man ska jaga förbrytarna, ytterligare en annan framhåller at man inte blir fri bara därför att man passerat landets gränser och så skriver T.B "men det er jo noe galt når man stikker av med "noen" andres barn". Jag hoppas att T.B vill vara sarkastisk när han/hon skriver om "noen" andres barn. "Barn - foreldres eiendom" skrev advokat numera domaren Tor Langbach. "Blod är tjockare än vatten" skrev göteborgsdomaren Hans Hjortsjö och f.d. hovrättsråd och lagman i Solna tingsrätt, Brita Sundberg-Weitman, har i åtskilliga artiklar och i sin bok Rättsstaten åter! kritiserat socialtjänsten och dess sätt att tillägna sig andras barn.

 

Nina Elin Hauge, som väl känner till hur barnevernet fungerar, rekommenderar att modern och barnen borde söka asyl och föra klagomål hos Europadomstolen. Jag håller med henne. Jag rekommenderar också att modern och hennes vänner och släktingar ska framföra klagomål hos Europarådets Tortyrkommitté eftersom det som de utsätts för är inget annat än tortyr och förföljelse. De nordiska länderna tar emot folk som flyr från olika brutala diktaturer, samtidigt som föräldrar i våra länder måste fly utomlands för att skydda sina barn undan psykisk och fysisk misshandel där de skattefinansierade myndigheterna är förövarna. Vilken paradox!

 

Sovjetunionen och DDR låste in sina medborgare. Barnevernet i Norge jagar dem som har lyckats fly. Detta har också socialtjänsten i Sverige gjort, t ex i Götenefallet. Otto har fullkomligt rätt när han skriver att barnevernet i Norge är värre än Stasi eller Gestapo och att norska barnevernet är "menneskefiendtlig". Artikel 2:2 i Tilläggsprotokoll Nr. 4 i Europakonventionen angående de mänskliga rättigheterna och grundläggande friheterna garanterar envar friheten att lämna vilket land som helst inklusive sitt eget land. Detta har dessvärre de norska myndigheterna inte förstått. Vari finns då skillnaden mellan Norge och de hädangångna länderna ovan?

 

Barnevernet i Drammen har haft åtminstone ytterligare ett "kidnappnings"fall. En förtvivlad ung mor kidnappade tillbaka sin son för ett par år sedan. Tyvärr blev hon upphunnen och barnet kidnappades tillbaka av barnevernet.

 

Det svåraste traumat ett barn kan bli utsatt för är att bli fråntaget sina föräldrar. Likväl framhärdar barnevernets personal att tvångsomhänderta barn och slå sönder familjer. Genom denna hantering garanterar barnevernet att det kommer att finnas klienter i deras verksamhet under oöverskådlig tid eftersom socialen omhändertar barn vars föräldrar vuxit upp i fosterhem eller på institution med påstående om nedsatt föräldraförmåga. Kan detta bero på den kärlekslösa uppväxten som barnen utsattes för under omhändertagandetiden? Effekterna av denna brutala hantering är ödeläggande och sätter djupa spår i de drabbade. Detta gäller både barnen och föräldrarna. Att bli fråntagen sina barn eller föräldrar är precis det som hände slavarna som såldes som boskap till plantageägarna i Amerika. Det hände också Aboriginerna i Australien. Slaveriet betraktas idag som barbariskt och FN har betecknat omhändertagandet av Aboriginernas barn som folkmord (Genocide).

 

Det är illa att modern och barnen är åtskilda sedan början på juli och att de dessutom är inspärrade på var sitt håll i Spanien. Detta är tortyr. Barnen måste lida all världens kval och deras sommarlov är förstört.

 

Jag hoppas innerligt att den spanska regeringen skall inse vilka gruvliga rättsövergrepp barnevernet i Norge utsätter barn och deras föräldrar för och att de inte skall utlämna de norska flyktingarna till norsk fosterhems"vård".

 

 

 

Brøt seg inn for å hente sønnen

Av Kristin Grøntoft

 

Norsk mor flydde till Spanien - Bortförde sina egna barn

Av Ruby Harrold-Claesson

 

Norsk mor flydde til Spania - Bortførte egne barn

En sammanställning av artiklar

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

Barnevernet i hardt vær
Av Dagny Hysing-Dahl


 


Innlegget ble publisert i Bergensavisen (BA) tirsdag 2. desember 2003.

Det er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 



Kritikk av barnevernet har i årevis forgjeves vært fremmet for de ansvarlige instanser. Dette faktum burde for lengst ha skapt politisk reaksjon fordi forutsetning for godt resultat er og må være ærlig, rutinemessig undersøkelse og retting av eventuelle feil og mangler i den hensikt å skape et best mulig produkt.

Når barnevernet i stedet velger å avfeie alvorlig kritikk om urett, usannhet og lovbrudd, når fortvilte pårørende føler seg krenket og barn får alvorlige angstproblemer fordi de ikke blir trodd, når besteforeldre nektes omsorg for egne barnebarn uten annen grunn enn at de er besteforeldre, da er det barnevernerne selv som kjører barnevernet inn i urent farvann.

Når det politiske flertall i tillegg - og mot bedre vitende - løper fra sitt ansvar ved å karakterisere klager som spredte enkeltsaker, konstrueres en ugjennomtrengelig mur som beskytter "systemet" og stenger ute de fortvilte mennesker som både barnevernere og politikere qua demokratiske arbeidere er forpliktet til å hjelpe.

Imidlertid forsvarer både barnevernere og politikere ovennevnte praksis i en lang rekke avisinnlegg som for det meste dreier seg om barnevernets fortreffelighet og kritikernes stupiditet. Slik trekkes debatten ned på et uverdig "du er dum, du-nivå.".

Vi blir informert om antall barn som har fått god hjelp, om gode fosterhjem og takknemlige pårørende. At dette stemmer er sikkert o.k; (det skulle nu forresten bare mangle!) men er i virkeligheten irrelevant og en "snedig" avsporing  i debatten om barn og pårørende som har stikk motsatte erfaringer i sitt forhold til barnevernet.

Å avvise kritikk slik vi nu opplever det, sier intet om kritikkens sannhetsgehalt men desto mer om barnevernets holdninger. Tvert i mot bekrefter barnevernets debatt-taktikk kritikkens berettigelse.

I sannhetens og anstendighetens navn går det ikke an å bruke gode sider av en sak som bevis på at dårlige sider ikke finnes. En slik konklusjon røper ikke bare stupiditet, men det som langt verre er, nemlig faglig inkompetanse.


Barnevernet og biologi
Av Borghild Berning


Advarsel: Barnevernet dreper

Av Mona Lygre

 

Lukker Laila Dåvøy øynene fullstendig?
Av Rune Nilsson

 

Barnevernet undergraver tilliten til barnevernet

Av JOHN ALVHEIM

 

Professor som pryler barnevernet
Av Linn Gjerstad

 

Strid om barnevernet

Standpunkt-debatten på NRK om barnevernet i Norge

 

Barnevern på ville veier

Leder, Avisa Nordland

 




Tillbaka till Artiklar

 

Barnevern skal hjelpe ikke ødelege

Av Manfred Kumschlies

 

 

 


Manfred Kumschlies er styremedlem i Demokratene i Sør – Trøndelag.

Artikkelen återgis her med forfattarens velvillige tilstand.

 

 

 

Ikke gjør dette til en debatt om at barnevernet enten gjør alt riktig eller alt feil.

Det er nok ikke det dette dreier seg om.

 

Poenget er at noen personer i barnevernet misbruker sin makt til å påføre andre personer unødvendig lidelse.

 

For borte de udugelige tjenestemenn og dette burde vært kontrollert bedre.

 

Mulighetene enkelte i barnevernet har til å trakassere eller plage noen som ikke har gjort noe galt eller kritikkverdig må få den oppmerksomhet det fortjener. Det er poenget.

 

Det er også eksempler på at barnevernet rett og slett lyver.

 

I en sak i Frostating lagmannsrett, omtalt i VG, blir barnevernet i en kommune kritisert for å ha løyet.

 

Allikevel er det kanskje sjelden de som blir utsatt for løgn og feil klarer å dokumentere at barnevernet har løyet. Kanskje fordi enkelte i barnevernet kommer med muntlige påstander og utsagn som de ikke ønsker å bekrefte skriftlig? Dette er ingen skam og innrømme feil , men for enkelte!

Vi har dagens beste teknologien, hvorfor kan vi alle samen foreldre og barnevern ikke bruke video, dvd og lydband og legge frem hva barn trenge eller ikke. Hva er feil at begge partner har de same oppløsninger?

 

Vi har et demokrati og alle skal har de same rettigheter og plikter også skal hele sannheten komme fram og hvis begge partner underskrive at video, dvd og lydband er korrekt, da har vi ingen problemer som i dag.

 

Barnevern skal hjelpe ikke ødelegge!

 

Er dette for lett og for enkelt at enkelte politikker ikke forstar dette???

 

 

 

Tvangsinnlagt etter ekstrem oppussing. Men alenefar var ikke gal
Av Hans Kringstad og Øyvind Nordahl Næss

 Samhället borde stötta föräldrarna - inte ta deras barn ifrån dem
Av Ruby Harrold-Claesson


Tillbaka till Artiklar

 

Barnevernet är det största hotet mot barnevernet

Av Ruby Harrold-Claesson, jur. kand.

 

 

 

 

 


Ruby Harrold-Claesson är som bekant ordf. i NKMR.

Inlägget är tidigare publicerat som diskussionsinlägg i "Barnevern og trusler" i Drammens Tidende den 6 september 2004.

 

 

 

 

 

 

Rubriken på den här tråden var från början "Barnevern og trusler" på grund av att barnevernet hotar dem som vågar kritisera deras göranden och låtanden med barn och deras familjer. Ganska snart vände Eric på begreppen och skrev som rubrik "trusler mot barnevernet !" Men, vem är det som hotar barnevernet? Det största hotet mot barnevernet är barnevernet självt. Och, de som inte vill erkänna att allt inte står rätt till hos barnevernet - och försöker att åstadkomma förändringar - utgör själva en del av problemet eftersom de inte vill bidra till lösningen.

Märk väl, det är inte enbart kritikerna som Rune Fardal, RS, Marianne Haslev Skånland och Bjørn Glenne Johansen i den här tråden som kritiserar barnevernet. Europadomstolen har också kritiserat barnevernet! För Norges del var det i målet
Johansen v. Norway (1996) och för den svenska motsvarigheten till barnevernet (socialtjänsten) var det bl. a Olsson v. Sverige, Olsson v. Sverige no. 2 med flera domar. Finlands barnevern har också blivit fällt i Europadomstolen.

Vad säger dessa fällande domar i Europadomstolen oss? Svar: Att barnevernet har kränkt barns och deras familjers grundläggande mänskliga rättigheter. Kränkningar av mänskliga rätigheter är bland de vidrigaste brotten som kan begås mot människor.

Beträffande hotelserna mot kritikerna kan jag informera om att det är inte enbart dessa som hotas av barnevernet. Barnevernet hotar också barn och deras föräldrar - och detta utgör ett hot mot samhället i dess förlängning. Se t ex vad barnevernet i Drammen gör mot den
fd stortingsledamoten som flydde till Spanien med sina barn för att undkomma deras "vård". Modern sitter anhållen i Madrid och hennes barn är inspärrade på ett barnhem i Palma sedan den 7 juli. Barnens sommarlov är helt förstört!

I Sverige är vi vana vid att socialtjänsten / barnevernet känner sig hotade. De tar illa vid sig även när den politiska nämnden som ansvarar för verksamheten riktar kritik mot dem. Se t ex
Konflikten i Bergsjön

Det är helt rätt att kritisera enskilda barnevernsarbetare eftersom kollektivt ansvar är svårt att utkräva. Nürnbergrättegångarna har befäst att alla har ett eget ansvar vid brott mot mänskliga rättigheter även om nazibrotten i likhet med de brott som begås av barnevernet utgör ett grundläggande systemfel där regeringen och stortinget är huvudansvariga.


 

Barnevernet är det största hotet mot barnevernet

Av Ruby Harrold-Claesson, jur. kand.  

Familien må fremme sak for Europadomstolen!

Av Nina Elin Hauge

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

Barnevern og sakkyndighet

Av Thomas Lidal Jamne

 

 

 

 

 

 


Thomas Lidal Jamne er advokatfullmektig ved Advokatfirmaet Thiis i Trondheim.

Innlegget var publisert i Dagbladet mandag 13. 0ktober 2003.

Den er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.

 



 

 

Stortingsrepresentant Eirin Faldet fremhever i Dagbladet 7. oktober 2003 penger og kompetanse som middel for å bedre barnevernsbarnas situasjon. Styrking av foreldrenes rettssikkerhet i barnevernssaker kan også bidra til å sikre riktige avgjørelser i tråd med barnas beste. Sentralt i så måte er bl.a. de sakkyndiges rolle.

 

Barnevernet oppnevner og betaler de sakkyndige. Barnevernets innstilling til foreldrene er oftest klar når den sakkyndige kommer på banen. Barnevernet utformer den sakkyndiges mandat og forelegger grunnlaget for sin bekymring. Slik kan den sakkyndige få et skjevt utgangspunkt allerede fra starten av. I strafferettspleien er det utenkelig at den sterke part (påtalemyndigheten) på egen hånd skulle engasjere, betale og utforme mandat til en sakkyndig. Der foretas oppnevning av retten, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg om valg av sakkyndig og mandat.

 

En sakkyndig utredning tar for seg en rekke forhold ved foreldrene; økonomi, seksualliv, egen barndom osv. Det er en stor belastning for den som utredes. Desto mer uforsvarlig er det at man ikke har noen innvirkning på valg av sakkyndig eller mandat.

 

En sakkyndig utredning i en straffesak må forelegges Den Rettsmedisinske Kommisjon, som vurderer faglig innhold, premisser og konklusjoner. Noen lignende kontroll finnes ikke for sakkyndige i barnevernssaker. Det finnes en rekke eksempler på at foreldre avskrives som mulige omsorgspersoner for sine barn, allerede etter få timers samtale.

 

Flere kommuner har tilnærmet faste oppdragstakere blant psykologer, som har gode inntektsmuligheter her. Det er en fare for at enkelte psykologer føler en forpliktelse overfor sin oppdragsgiver når konklusjoner skal trekkes.

 

Videre er det problematisk at psykologer både kan være utredere for kommuner og sakkyndige medlemmer av fylkesnemnda. En psykolog kan overfor samme kommune opptre som utreder i en sak og beslutningstaker i nemnda i en annen. Slik hopper psykologene frem og tilbake i rollene som hhv. dommere og utredere.

 

De sakkyndiges rolle må reguleres klarere. Det bør etableres en overprøvingsinstans, lik Den Rettsmedisinske Kommisjon. Videre må lovverket hindre en og samme psykolog i å være både utreder for kommune og medlem av fylkesnemnd. Psykologer må velge om de vil dømme eller utrede.

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Barnevern på en ny måte
Nyhetsartikkel i NRK.no

 

Barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) vil at barn med atferdsvansker maksimalt skal bo seks måneder på institusjon. Deretter skal de hjem eller i fosterhjem. Dette er en helt ny måte å tenke barnevern på, sier barne- og familieministeren i et intervju med Bergens Tidende.

Er det så nytt da, at institusjon og behandling ikke fungerer? Men når VI sier det er vi inkompetente, når DE sier det, er det nytt og interessant.

 

 

 

 

Barnevern på en ny måte 

 

 

 

Tillbaka till Artiklar

Barnevern og rettsstat.

 

Av Ole Texmo, free-lancer

 

 

 

 

 

Ole Texmo er free-lance skribent og litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og historie.

 

En forkortet versjon av artikklen er sendt Verdens Gang, norges største avis for publisering.

Artikkelen er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

Webmasters kommentar:

Den här artikeln - och länkarna nedanför - handlar om en vårdnadstvist mellan två fd makar. Det rör sig således inte om ett tvångsomhändertagandefall. Artikeln är emellertid av stort intresse för NKMR:s verksamhetsområde eftersom socialtjänsten/barnevernet - som i likhet med föräldern i det här behandlade fallet anser att hon har bättre rätt till barnen - anser att staten har bättre rätt till barn än deras egna föräldrar. Jag vill därför påminna läsarna om 10-åriga Alexander Aminoff som rymde från socialens järngrepp på Karolinska sjukhusets barnpsyk den 12 november 1979 och tog sin tillflykt till Universitetscentralsjukhuset i Helsingfors. Han hämtades tillbaka till Sverige av samma socialarbetare som hade hämtat honom på skolgården två månader tidigare, ytterligare en socialarbetare och två manliga sjukvårdare från Karolinska sjukhuset. JO ansåg att socialarbetarna inte hade insett att det var olagligt att föra tillbaka den finlandssvenske Alexander Aminoff tillbaka till Sverige och JO-anmälan ledde inte till några rättsliga efterspel. (Brita Sundberg-Weitman, Rättsstaten Åter! Sid 69 ff)

 

 

 

 

 

For 2 år siden ble en gutt hentet med makt hos sin far og etter et opphold på barnepsykiatrisk avdeling på Haukeland sykehus, sendt tilbake til moren bosatt i Danmark. Historien er beskrevet i TV og presse, bl.a VGs kronikk Hvilken rettsstat ? 15.10.01 <www.texfiles.tk>.

 

Bakgrunn

En kjennelse i namsretten ga moren medhold i at gutten skulle tilbake etter samvær, tiltross for guttens uttalte ønske om å bli hos faren i det opprinnelige barndomshjemmet. Faren filmet situasjonen da politiet hentet gutten, og TV2s publikum kunne se hvordan gutten strittet i mot. Etter rettskraftig dom i Gulating 12.04.02 (straffesak nr 01-01643 M) har faren sonet 60 dager for å ha tilbakeført gutten og hans bror etter at moren lovstridig, finansiert og assistert av barnevernet, med politiet som passiv tilskuer, tok barna med seg ut av landet i 1998. Verken mor eller barnevern ble etterforsket, mens faren som gjenopprettet morens handling måtte i fengsel. På tidspunktet for den første tilbakeføringen var situasjonen rettslig-juridisk i farens favør da sak pågikk, jf Barnelovens § 43, annet ledd, stadfestet av Sunnhordland namsrett 13.10.98 i sak nr 98-00513 D.

 

Absurd teater

Nå er "circus juris" i gang igjen. Faren må svare for den situasjon som oppstod da den ene gutten sterkt vegret seg for 2 år siden, hvor faren strengt tatt fulgte fremgangsmåten i henhold til lov og anerkjent praksis, jf tvangsfullbyrdelsesloven og eksplisitt formulerte kriterier om lojal medvirkning. Det fant også sted en dommersamtale hvor den eldste gutten utvetydig tilkjennega sine ønsker. Referat fra samtalen er unnlatt nevnt i kjennelsen, hvor "avveiningen" har fått denne ordlyd: (D)et er naudsynt innan kort tid å få (gutten) tilbake til mora, og retten ser det difor at skadane ved å utsetje avgjerda, er større enn dei sjansane (faren) har til å få medhald i kjæremålet sitt. (Sunnhordland namsrett, 22.08.01, sak nr 01-540 D). Å unnlate drøfting av guttens ønsker er saksbehandlingsfeil, men tvistegjenstanden(e) i farens begrunnede kjæremål over namsrettens avgjørelse ble surret bort i rettsapparatet. Gulating lagmannsretts bidrag til juristeriet lyder slik: Tilbakelevering er nå gjennomført. Lagmannsretten finner at den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse av å få prøvet gyldigheten av namsrettens kjennelse og at saken derfor må avvises. Om kjæremålet hadde blitt realitetsbehandlet, ville det ikke ført frem. (kjennelse av 15. november 2001, kjæremålssak nr 01-01715).

 

Barnevernets rolle

For hendelsen for 2 år siden er faren på ny tiltalt for brudd på straffelovens § 216 om unndragelse av barn fra omsorg, den såkalte kidnappingsparagrafen. I forrige strafferettsrunde løy barnevernvitnet om legaliteten i sin medvirkning i herredsretten. (Fylkesnevndleder i Hordaland og Sogn og Fjordane uttalte i skriv 07.05.98 at akuttvedtak om tilbakeføring til moren, jf barneverntjenesteloven § 4-6, 2.ledd., manglet hjemmel.) Barnevernet hevet seg glatt over avslaget på (økonomisk) støtte til morens aksjon. Rettens administrator konfronterte barnevernvitnet med uredeligheten, men meneden er foreløpig ikke blitt gjenstand for straffeforfølgelse. Da det samme vitnet skulle innkalles for lagmannsretten påstod statsadvokat Erik Stolt-Nielsen at vedkommende ikke kunne møte fordi hun var flyttet. Ved å ringe opplysningen brukte privatetterforsker Harald Olsen 5 minutter på å finne ut at vitnet verken hadde flyttet eller var stevnet. Olsen, stevnet av faren for å uttale seg om sin erfaring med lignende tilbakeføringssaker for norske mødre som aldri var blitt tiltalt, ble nektet ført som vitne. Aktor visste nok at far kunne bevise at barnevernet hadde vitnet falsk. Gulatings dommere visste formodentlig også om dette forhold, likeledes om "gjeldende rett" med hensyn til forskjellene på mor og far ved tilbakeføring av barn etter påstått ulovlig omsorgsundragelse/samvær. Jurister er ikke alltid uvitende om hva de gjør. Barnevernet vet også hvor langt de kan gå utover lov og rett.

 

Dokumentinnsyn

Tiltross for partsstatus etter forvaltningsloven, er faren gjennomgående blitt forhindret i sin rett til innsyn i ulike sider av saksbehandlingen. Via korrespondanse med danske myndigheter fikk faren rede på eksistensen av interessante dokumenter i barnevernsaken. Fylkesmannen åpnet for innsyn, men barnevernet nektet. Politiet ville ikke hjelpe og faren måtte til namsretten for å få rettslig kjennelse for å få ut dokumentene. Faren tapte, men kjæret avgjørelsen til lagmannsretten. Både i tilsvaret til namsretten og i kjæremålsrunden (Gulating sak nr 01-00829) påstod advokat Harald Hove som representerer Kvinherad kommune at det ikke fantes opplysninger i noen dokumenter av det slag faren mistenkte, som kunne vise barnevernets medvirkning til barnebortføring. Etter å ha tapt denne rettsrunden, fikk faren dokumentene, ikke av norske, men av danske myndigheter. Her er bl.a vedtak fra barneverntjenesten til "Dekking av utlegg i samband med tilbakeføring av borna til mor (D-95/98)", "Dekking av utlegg i samband med tilbakeføring av borna til mor / med kopi av faktura til Husnes Tenestekontor på betaling av flyreis Stavanger-København for barna H og P den 12.05.98 (D-119/98)".

 

Barnets beste som rettslig standard

Barnevernvitnet risikerer straff for først å ha satt seg utover fylkesnevndas vedtak og senere løyet i retten, men barnevernets ulovligheter, herunder medvirkning til ulovlig barnebortføring later til å være godt beskyttet. Også andre systemaktørers uredeligheter blir glættet over. Påtalemakt og rettsapparat kan mistenkes for la hensynet til å knekke en far som ypper seg, påviser feil i saksbehandling og tilogmed dokumenterer tjenesteforsømmelse hos politi og domstol, være overordnet respekten for Lov og Rett. Om barnet har det bedre hos far enn hos mor er for systemmakten uinteressant. Når barnevern, politi og rettsapparat "først og fremst" er opptatt av "barnets beste" er det ikke sjelden dårlig skjulte systemhensyn som ligger implisitt i forståelsen av den rettslige standard. Farens mange forsøk på å bruke rettsmidler har ikke ført frem, men har vist et system som ikke går av veien for løgn. Skal jussen som akademisk disiplin betraktet ha noen berettigelse må juristene ikke gi seg til å spekulere i utfall i saker de avviser, jf uttrykksmåten (..) saken derfor må avvises. Om kjæremålet hadde blitt realitetsbehandlet, ville det ikke ført frem.  Juristenes manglende akademiske forutsetninger er kommentert i min kronikk Rettslig interesse <www.texfiles.tk> Advokat  Hove som beviselig løy for retten er tidligere stortingsmann (V) og forfatter av Karnovs kommentarutgave til Barnevernloven, formodentlig en respektert fagmann.

 

Politijuristene

Juristene fortjener oppmerksomhet for sine uredeligheter. I sakskomplekset til faren inngår historien om hvordan tiltalen mot ham i den første strafferettsrunden ble tatt ut. I tur og orden har offentlig ansatte, lønnet av skattebetalernes midler, kommuneadvokat og barnevernekspert Hove, barneverntjenestens representant og statsadvokat Stolt-Nielsen løyet i retten. De kanhende største uredelighetene isolert sett, ble begått av statsadvokat Randi Gabrielsen, da hun i samforstand med sin kollega, politiinspektør Harald Bilberg først trenerte farens politianmeldelser av mor og barnevern,  etterlysning av disse og videre forpurring av klageadgang overfor Riksadvokaten. Deretter, når fristen for farens klalgeadgang var gått ut, utferdiget statsadvokat Gabrielsen tiltalebeslutning mot faren, og satte dermed hele saken på hodet. Bilberg hadde tidligere løyet om anmeldelsenes eksistens ved å hevde at det ikke fantes slike anmeldelser inngitt av faren mot mor og barnevern. Det fantes ingen anmeldelse fra moren i det aktuelle tidsrommet mens barna var hos faren. At moren ikke anmeldte faren kan skyldes at hun ble gjort oppmerksom på at hun juridisk-rettslig sto svakt da faren hadde del i Foreldreansvaret og hun selv hadde opptrådt ulovlig, jf Bl § 43, 2.ledd.

 

Regress og Kritikk

Faren derimot hadde innlevert anmeldelser mot mor og barnevern, noe altså politiinspektør Bilberg benektet så langt at han trengte kollegers hjelp til å glatte over misforholdet. Tiltalen mot faren er ikke usannsynlig en hevnaksjon fordi faren har avdekket bl.a politijuristenes løgn og annen uredelighet som har fått passere i politi og rettsapparat. Det hører med til historien at politiet, tiltross for farens anmodning, nektet  å stoppe barnevernet i deres ulovlige barnebortføring. Politiet er således skyldig i passiv medvirkning. For å forstå denne galskapen, må man forstå hvordan jurister resonnerer; hvordan deres rasjonaler synes å være unndratt akseptert og anerkjent vitenskapelighet og begrunnelseskrav. Jurister skryter på seg noe de kaller "juridisk metode", men hva den består i, og hvor identifiserbar, blir heller uklart akademisk sett. Når jurister jukser eller påviselig/beviselig lyver, slipper de unna, vesentlig fordi deres kolleger stiller opp for dem, på alle nivåer i systemet, men også fordi uredelighetene er ikledd en selvimmuniseriende språkform hvor innhold og form flyter over i hverandre og vanskeliggjør en regressiv (tilbakeførende) undersøkelse (les: kritikk) av skille mellom materielle (innhold) og prosessuelle (form, f.eks formkrav ifm saksbehandling) vilkår.

 

Tilbakeholdelse og tilbakeføring

Ved å jukse, f.eks holde tilbake farens klage til foreldelsen var inntrådt, unngikk Gabrielsen og Bilberg kritikk. Riksadvokaten, som utfra sine hensyn til å opptre som både systemets forsvarer og anklager, kan gi faren medhold i at forholdet er kritikkverdig, dvs det opprinnelige forhold, men det får ingen konsekvenser da forholdet er foreldet. Faren tror kanhende han har fått Riksadvokatens støtte, men i realiteten er systemkritikken immunisert. I prinsippet fungerer namsrettens avgjørelse av 13.10.98 på samme måte: en lissomkritikk uten konsekvenser. Rettsapparatets Ole Brumm-logikk (gjort er gjort; spist er spist) kan umulig være tilfredsstillende, heller ikke for de systemlojale aktører som risikerer å bli degenerert åndelig-moralsk. Sammenhengen mellom tilbakeføring og tilbakeholdelse er interessant, ikke bare akademisk sett. Hva kommer først ? Hvordan bestreber juristeriet seg på å dekke over sine systemfeil ? Svarene er ikke nødvendigvis så vanskelige at man trenger embedseksamen. Et svar er å holde tilbake opplysninger, evt også dekke over og forhindre prøvelsesretten. Regressen kan umuliggjøres under henvisning til prosessregler. Når det kommer til spørsmålet om barn skal tilbakeføres til sine opprinnelige hjem, trer juristeriet i virksomhet. Påberopelse av umulighetskriteriet i tvangsfullbyrdelsesloven kan oppfordre til demoraliserende adferd. Har kriteriet sin berettigelse, materielt sett, avvises argumentet prosessuelt.

 

 

 

Far tiltalt - mor og barnevernet slipper unna

Av Herman J Berge

 

Barnebortføring som Systemfeil

Av Ole Texmo

 

Hvilken rettsstat?
Av Ole Texmo

 

Rettslig interesse
Av Ole Texmo
 

 

Rettsnorge

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

  • Barnevern og barnets beste

    Av advokat Sverre Kvilhaug, Knarvik

    Det er forunderlig å registrere den tilsynelatende fullstendige mangel på reaksjoner på de opplysninger som ble gitt i dr.scient. Age Simonsens kronikk i BT 10.8.96. Særlig er det

    både forunderlig og interessant å merke seg at det er ingen som føler seg kallet til å kommentere den svenske undersakelsen (Mikael Bohmann og Saren Sigvardsson) der fosterbarn ble fulgt over 22-23 år og sammenlignet med andre barn, og sammenlignet med barn som ble adoptert og med barn som skulle ha bfitt adoptert men som likevel vokste opp i hjemmet (heretter kalt hjemmebarn, eventuelt hjemmegutter). Grunnen til min reaksjon er at den nevnte undersekelsen dokumenterer at omsorgsovertakelse normalt ikke er i samsvar med hensynet til barnas beste, men tvert ìmot er direkte skadelig for de barna det gjelder. Dette må innebære at forholdene må være ekstremt dårlige i hjemmet for at omsorgsovertakelse bar være en aktuell reaksjon. Barnevernet later imidlertid som om undersekelsen ikke foreligger La meg derfor kort gjennomgå den i sin helhet.

    Ved 11-årsalderen var 20 prosent av guttene i alle tre gruppene (adoptivbarn, fosterbarn og "hjemmebarn") klassifisert som problembarn mot bare 8 -10 prosent í kontrollgruppene

    ("normale" barn), og fosterbarnas skoleresultater var dårligere enn for de to andre gruppene. Omsorgsovertakelsen hadde altså ikke gitt noen gevinst på dette alderstrinnet.

    Ved 15-årsalderen var adoptivbarna ikke mer mistilpasset erm kontrollgruppen, mens det blant både fosterbarna og "hjemmebarna" var 2 - 3 ganger ßere mistilpassede enn i kontrollgruppen, flest mistilpassede i gruppen fosterbarn. Adoptiveguttene hadde på dette alderstrinn dårligere resultater enn kontrolltiruppene for så vidt ð aldt to skolefag. "Hjemmeguttene" hadde dårligere resultater enn kontrollgruppene i tre skolefag, mens

    fosterguttene kom dårligere ut i alle sju skolefagene. Omsorgsovertakelse hadde altså vedrerende skoleresultater ingen god effekt, og for fosterguttene må resultatene anses som katastrofalt dårlige.

    Ved 18-årsalderen kom de adopterte guttene like bra ut som kontrollgruppene i to tester, mens både "hjemmguttene" og fosterguttene kom dårligere ut enn kontrollgruppene.

    Fosterhjemsplassering fikk folgelig heller ikke her noen gunstig effekt.

    Flytter vi oss så til 22-23-årsalderen, viser undersøkelsen at 29,3 prosent av fosterguttene var registrert for kriminalitet og/eller alkoholmisbruk, mens bare 16,5 prosent av "hjemmeguttene" var registrert for det samme, og det siste stemte bra med kontrollgruppen som viste 15,5 prosent. Adoptivguttene hadde 18 prosent kriminalitet og/eller alkoholmisbruk.

    De barna som unngikk omsorgsovertakelse, klarte seg altså omtrent like bra som "normale" barn. Fosterbarna hadde en ekstremt dårlig utvikling. Adoptivbarna klarte seg noenlunde, men dårligere enn de barna som unngikk omsorgsovertakelse.

    Det skremmende er at Bohmarnns og Sigvardssons undersokegse har vært kjent siden 1980 (og enda lengre for de første resultatenes vedkommende), og det kan se ut som om den bevisst er fortidd av sentrale norske premissleverandører i norsk barnevernsdebatt. Vigdis Bunk holdt er den eneste norske fagbokforfatter jeg har registrert som har omtalt undersøkelsen (i boken "Barnevernspsykologi" Tano forlag), men det gjorde hun meget kort og dessuten med direkte feilaktig resultat.

     

    Tillbaka

 

 

Arne Byhre:

 

Barnevern og omsorgsovertakelse

 

 

  

 

Arne Byhre er psykolog. Han ble tidlig oppmerksom på uheldige realiteter i barnevernets nåværende praksis, jf at artikkelen er skrevet allerede i 1992. Det er deprimerende å måtte konstatere at alle de kritikkverdige forhold og den manglende faglige og etiske basis i barnevernet som Byhre beskrev for 10 år siden, fortsatt gjør seg gjeldende, til og med i øket grad.

 

Artikkelen har tidligere stått i Fosterhjemskontakt nr 7, 1992.

Den er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

Mars 2003

Marianne Haslev Skånland

 

 

 

 

 

Barnevernet har de siste 10 år vært utsatt for en voldsom kritikk for en del av sine vedtak om omsorgsovertakelse. Angrepene har kommet gjennom avisene som har tatt opp enkeltsaker og gjennom rasende leserinnlegg. Svært mange av vedtakene er tatt opp til rettslig avgjørelse. Barnevernet er idag på tross av sitt gode navn og sine gode intensjoner, iferd med å bli noe mektig og skremmende i folks bevissthet. Enkelte lavstatusfamilier unnlater idag å ta kontakt med sosialkontoret for å få økonomisk hjelp av frykt for at barnevernet skal bli trukket inn i saken.

 

Negativiteten til barnevernet synes å ha en klar sammenheng med institusjonens utvidelse av begrepet omsorgssvikt. Overtakelsen av ansvaret for barn har vært praktisert i mange år her i landet, uten at det ble reist særlig mye kritikk mot barnevernet. Begrunnelsene tidligere var konkretisert ved at det ble utvist vold mot barna eller fysisk vanskjøtsel. Etter at omsorgsbegrepet ble utvidet til å innbefatte om mor eller foreldrene hadde de nødvendige personlige ressurser som omsorgspersoner, har rettssakene og avisoppslagene kommet.

 

Barnevernet har hittil forholdt seg til kritikken meget bastant og avvisende. Spørsmålet er om tiden snart er inne til å ta steget ned fra pidestallen og vurdere om det å bedømme foreldres omsorgsevne egentlig er en oppgave for barnevernet i de tilfellene der det ikke foreligger konkrete overgrep mot barna. Det å vurdere psykiske skader hos barn og det å vurdere omsorgssvikt hos foreldre og det å vurdere om foreldre-barn forholdet er destruktivt, er antagelig en altfor komplisert faglig oppgave å påta seg for barnevernet.

 

 

Hjelpeapparat eller maktapparat?

 

Den aller viktigste forutsetning for å kunne hjelpe andre, er at en kan klare å etablere et noenlunde trygt forhold. Betingelsen for dette er at hjelpsøkeren står relativt fritt i sin relasjon til hjelperen, dvs. ikke avhengig.

 

Dersom hjelperen har myndighet til å bestemme over hjelpsøkeren, vil tilliten bli ødelagt ved at hjelpsøkeren må beskytte seg. Enhver representant for barnevernet med sin potensielle makt til å frata dem foreldreretten, vil være en truende og farlig person. Det som skulle være barnevernets hovedoppgave. nemlig å hjelpe foreldre til å ta seg bedre av sine barn, blir meget vanskelig fordi den nødvendige tillit ikke lar seg etablere. Resultatet av en slik sammenblanding av maktpotensial og hjelpeintensjoner, er at myndighetssiden fungerer mens hjelpesiden (den viktigste) blir meget forstyrret.

 

For meg synes det klart at dersom barnevernet i framtiden skal gjøre seg håp om å etablere seg i folks bevissthet som et hjelpeapparat, så må man gi fra seg sin myndighet til å frata foreldrene retten til sine barn til annen instans, og i mellomtiden utvise betydelig større forsiktighet i sine vurderinger av omsorgssvikt.

 

 

Om å bryte et mor-barn forhold

 

Psykopatologien handler mye om skadevirkningene av at forholdet mor-barn forstyrres, brytes eller trues. Det er forbausende å se hvor lite barnevernet har lagt vekt på dette temaet i sin behandling av de enkelte saker. Når en flytter en plante, er det viktig å få med seg hele rota og helst så mye som mulig av den jorda som den har vokst opp i. Ved enhver overføring til fosterhjem, vil det i den første tiden være viktigst at det opprinnelige mor-barn forholdet blir ivaretatt og bearbeidet. Vi vet at plutselige brudd i forholdet mellom barn og omsorgsperson, vil kunne være så sjokkartet for barnet at det kan varig skade dets evne til kontakt og tilknytning. Selv om forholdet mellom omsorgsperson og barnet er dårlig eller meget vanskelig, så er det gjennom dette forholdet barnet har speilet seg, bygd opp og organisert sin egen identitet    sitt eget selv. Selv om barnets røtter er knudrete og små, så er det en livsnødvendighet å beholde dem inntil  nye og friske røtter har fått vokse ut. Separasjon av barn og omsorgsperson handler ikke om at barnet får et bedre sosialt tilbud, men primært om at barnet blir tatt bort fra seg selv. Det som kan skje, er at barnet kun tilpasser seg i fosterhjemmet og bygger opp et falskt jeg    et jeg som ikke er forankret i et dypt avhengighetsforhold. Dermed kan grunnlaget være lagt for utvikling av en asosial personlighetsstruktur.

 

Det er beklagelig at barnevernet så dårlig har tatt vare på det opprinnelige mor-barn forholdet og i noen saker ser det ut som at de bidrar til å få ødelagt dette forholdet ved å håndheve en meget restriktiv besøksrett. I en del tilfeller blir besøket overvåket av en representant fra barnevernet. En utrolig arrogant og nedverdigende handling fra barnevernets side som etter min mening må være i strid med faglige og etiske retningslinjer om respekt for klienters verdighet.

 

 

Restriktiv besøksrett

 

Den restriktive besøkspolitikken blir ofte begrunnet med at barnet blir urolig og vanskelig etter besøkene. For ca. 30 år siden førtes en intens debatt her i landet om foreldres rett til å besøke sine barn på sykehus. Sykehusets personale kunne påvise at den "roen" barna viste på sykehus egentlig var uttrykk for en depresjon p.g.a. separasjon fra foreldrene. Det synes rimelig å sammenligne disse situasjonene. En restriktiv besøkspolitikk vil ikke bare bidra til depresjoner men også skusle bort muligheten for at forholdet til opprinnelig omsorgsperson skal kunne bli bearbeidet.

 

Et siste spark vil være at alle de tilfellene av omsorgssvikt jeg har hørt om, gjelder de nederste på samfunnsstigen. En viss sammenheng er det vel rimelig å regne med    men ikke så stor. Vil barnevernet kunne tenke seg å overta omsorgen for barna f.eks i en prestefamilie?

 

 

Frans Lovasz berättelse. Av Frans Lovasz

 

En 13-årig piges opfattelse af sin egen tvangsfjernelse. Av Rikke Nilsen

 

Vil kjempe for rett til identitet. Av: KRISTIN KORNBERG

 

At Skille Træet fra Roden. Af Ivan C. Gerling

 

Fallet Frank i Lerum - En studie i hur socialarbete ej skall bedrivas. Av Ruby Harrold-Claesson

 

Och fjällen föll från mina ögon. Av Agneta Pleijel  

 

Familjehemmens marknadsföring i pressen. Av Sven-Erik Berg
 

Den obarmhärtige samariten. Av Maciej Zaremba

 

Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern. Av Marianne Haslev Skånland

 

Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste.
Av Sverre Kvilhaug

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Barnevern, media og åpenhet

 

Av Ole Texmo, free-lancer

 

 

 

 

 

Ole Texmo er free-lance skribent og litteraturkritiker. Han har bakgrunn innen humaniora som filosofi og historie.

 

Artikkelen er sendt til Dagbladet for publisering. Den er publisert her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 

 

 

 

 

 

Hvilken kunnskap har man om barnevernsaker?  Hvilke av de sakene som fremstilles i media, og hvilke sider av disse sakene, er representative for en helhet av ulike typer av barnevernsaker ? Dette er eksempler på spørsmål som kan stilles til problemstillingen om forholdet mellom barnevern og media, forutsatt at man også stiller metodekrav til mediene.

 

 

06.11.03 ble det arrangert et seminar i regi av Voksne for Barn (VfB) : "Barnevern og media - hvem forsvarer barna ?" Merogmindre uavhengig av Svanhildsaken har det vært mye oppmerksomhet rundt barnevernsaker den siste tiden, men når det skal innkalles til seminar oppstår den situasjon som hindrer både fagfolkene innenfor barnevern og medias egne pretensjoner om å oppnå faglighet: Viktige spørsmål blir ikke stilt, eller redigeres bort. Seminaret henvendte seg til fagfolk, media og politikere. Relevante spørsmål som uteblir er: Hvilke medier taler man om; hvilke vinklinger og genrer forholder man seg til? Finnes det studier om virkningen av mediedekning av barnevernsaker?  Er det sider ved barnevernsaker de etablerte medier ikke ønsker belyst, av hensyn til sine kilder, systemmakten og profesjonsinteressene?

 

 

VG hadde 02.08.03 et stort oppslag om "Det nye borgervernet", om bl.a aksjonsgrupper som arbeider mot barnevernet. Tilsynelatende kan VG-oppslaget virke balansert, idet flere representanter for gruppene kommer til orde. Men hovedtyngden er lagt på barnevernets representanter og deres tolkninger. Gruppenes talspersoner er ikke gitt samme mulighet til å forklare mulige sammenhenger. VGs journalist bruker sogar egne kolleger som sannhetsvitner for barnevernets fremstilling. VGs oppslag er journalistisk sett dårlig håndverk, men layout og redaksjon kan etterlate inntrykk av nøytralitet. Tre eksempler på uttalelser som ikke er balansert :

 

1. Hogstad fra Fagforeningen (FO) er bekymret over at ikke klientene som opplever tjenesteforsømmelse bringer informasjone inn for de rette instanser. Kommentar: Svært mange som har klaget på forvaltningen, vet hvordan klagebehandling kan bli trenert/sabotert. En ressurssterk avis som VG burde uten altfor store anstrengelser funnet og latt en forelder som har prøvd formell klageadgang, men blitt utsatt for hindringer, komme til orde.

 

2. Berg ved barneverntjenesten i Porsgrunn er skeptisk og oppfatter at aksjonsgruppene blander seg inn og gir råd som ofte er i strid med advokatenes ønsker for sine klienter. Kommentar: Svært mange advokater gjør ikke jobben sin og ødelegger for sine klienter. Med grundigere research kunne VG innhentet case som beskriver klienters erfaringer med enten naive eller også arrogante, kunnskapsløse, systemlojale, og late advokater.

 

3. Müller fra Bodø avviser påstander om bestillingsverk: "Det faller på sin egen urimelighet. Vi jobber seriøst og har norsk lov å forholde oss til". Kommentar: Selvforsikringer av denne sort kan tyde på manglende faglig trygghet i rollen. VG er ikke helt presis mht hva som menes med bestillingsverk, kan hende er det sakkyndigutredninger det siktes til. Norsk lov gir rettigheter til berørte parter, f.eks dokumentinnsyn etter forvaltningsloven (Fvl.) barnevernet ikke respekterer. Det hadde neppe kostet VG mye å finne en forelder som er hindret innsyn i dokumenter tiltross for udiskutable rettigheter etter Fvl. Med litt flaks kunne VG funnet en som er blitt fortalt at det ikke er til vedkommendes eget beste at han eller hun får lese sakspapierer i egen sak.

 

 

Etterhvert som barnevernets virksomhet øker i omfang, vil endel enkeltpersoner og grupper som påstår seg rammet, etablere motmakt som organsieres på ulikt vis, f.eks hjemmesider på internet. Når media og barnevern setter premissene for debatten om "Barnevern og media", kan det oppfattes som forsømmelse når verken aksjonsgruppenes erfaringer eller de mange hjemmesidene som gror opp som paddehatter taes i betraktning. Forekomsten av og innholdet på hjemmesidene er interessante av flere grunner, f.eks måten etablerte medier suppleres. Debattforumer i regi av etablerte medier og interesseorganisasjoner, med varierende argumentasjons- og kunnskapsnivå, sørger for et mer bredspektret utbud av nyanser enn den faglig sett svake innsatsen til fagfolkene når disse uttaler seg.

 

 

Forholdet mellom Representativitet, Legitimitetskrise og Åpenhet synes lite debattert. Om Voksne for Barns holdning til ytringsfriheten skal ikke ytres mer i denne sammenheng enn at ingen andre enn innbudte innledere fikk ta ordet; seminarprogrammet ble strammet inn slik at man ikke tillot diskusjon med deltakelse fra andre. Det er påfallende at de som hadde anledning til å ytre seg ikke evnet å se et gjennomgangstema som barnevernets legitimitetskrise i sammenheng med den formidable kunnskapssvikten som hefter ved "faget". Ingen dokumenterbare og etterprøvbare metoder gjør det f.eks mulig å si hva som er representativt for hva. Barnevernet mangler slett og rett det faglig-akademiske grunnlag som kan gjøre faget aktverdig. De samme frasene gjentaes om at det største problemet er at barnevernet griper for sent inn. Ingen empiri understøtter slike påstander.

 

 

Der finnes ingen målbare kriterier som kan underbygge påstanden om at "35 000 barn får hjelp", heller ikke hvilken effekt barnevernets aktiviteter har på brukere av tjenestene. Manglende tillit og sviktende trygghet i rollen som barnevernsarbeider kan forklares med henvisning til lavt faglig nivå; selvforsikringer og tunnelsyn. Mangelen på metodisk etterprøvbarhet hindrer selvkritikk med derav følgende ydmykhet og evt innrømmelse av feil. Derfor lærer man heller ikke av erfaring; man mangler begreper både for læring og erfaring. Uten dokumentert læringseffekt har man kun selvforsikringene igjen: da er barnevernet allerede langt inne i sirkelslutningenes verden, for ikke å nevne de onde sirklene, med eller uten hjelp fra mediene.

 

 

Vil medieoffensiv og åpenhet nytte slik forsker Figenschow hevder i Dagbladet 13.11.03 ? Har hun forskningsmessig belegg for sin påstand om at hvis barnevernet lærer å takle mediepresset, forsvinner legitimitetskrisen av seg selv ? Vi går spennende tider i møte når barnevernreformen trer i kraft fra 01.01.04. På seminar om barnevern og media kunne forsåvidt temaet om de nye PR-rådgivernes rolle vært fokusert. På hvilket grunnlag er kommunikasjonsstrategenes profesjonalitet fundert ? Legitimitetskrisen kan vise seg å være utbredt; kunnskapsmangelen om f.eks metodiske forutsetninger større enn vi liker å tro, også innenfor den del av mediamarkedet hvor kommunikasjonsstrategene finner sitt levebrød. Barnevernet kan forvente enorm ressurstilgang iogmed den nye reformen, og med utvidede markedsandeler i sikte kan deler av media finne det opportunt å senke kravene til kildekritikk og andre metodekrav. Verken barnevern eller media kan tenkes å ville la hvemsomhelst få kjennskap til hvordan man arbeider; åpenhet kan bli deres bane, noe man formodentlig er klar over både innfor barnevern og media.

 

 

Debatt om barnevernet på NRK "Standpunkt"s nettside

 

Standpunkt-debatten på NRK om barnevernet i Norge

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

 

 

 

 

 

Barnevern i Rissa
Ei som har kjent foreldrene i 15 år

 

 


Dette leserinnlegg står i Fosnafolket 03-02.2004 på side 20.
Det gengis her med skribentens velvillige tillstand.

 


Ja, så har barnevernet i Rissa klart å komme i fokus igjen. Det må være spesielt ivrige folk som arbeider i denne etaten i Rissa kommune. Når de på grunnlag av bekymring fra én lærer går til det skritt å flytte en 3.klassing, bort fra foreldre, søsken, slekt, kompiser - ja hele nettverket og flytte han til en annen kommune der han ikke kjenner et menneske. Hva  gjør dette med et barnesinn? Hvorfor får foreldre de beste skussmål fra alle andre enn denne ene læreren? Kanskje det er læreren det er noe feil med, og ikke gutten og hans foreldre. Og dette kalles BARNEVERN! Hva med alle oss som har kjent familien siden gutten ble født, skal ingen spørre oss, men bare høre på en lærer som har kjent gutten et par måneder. Ja, du lærer og barnevernet i Rissa klarte å ødelegge en heim nå i jula, håper dere er fornøyd nå.

Hilsen ei som har kjent foreldrene i 15 år

 

 

Føler seg overkjørt av barnevernet
Av Sigrunn H. Overland

 

Tillbaka till Artiklar

 

 

 

Barnevern er hverken vern av barn eller foreldre.

Av Jorunn Nilsen, Sosionom, Trøgstad.

 

 

 

 

 


Jorunn Nilsen är socionom i Trøgstad, Norge. Hon undertecknar sina artiklar med logon "Sosionom med empatiske evner".

Artikeln skickades som en replik på Aftenpostens artikel "Politi-refs" där uttalandet "Barnevern er ikke vern av barn, det er foreldrevern" förekommer, men ännu vet vi inte huruvida det blir publicerat eller inte.


Artikeln återges här med författarens benägna tillstånd.

 

 

 

 

 

Aftenposten skrev om uttalelser i fra politioverbetjent Finn Abrahamsens uttalelser :"Barnevern er ikke vern av barn, det er foreldrevern."

 

Barnevernet slik det fungerer i dag er hverken vern av barn eller foreldre.Barn rykkes ut fra sitt biologiske opphav og havner i forskjellige institusjoner hvor de ofte utsettes for maktmisbruk som vold og seksuelle overgrep.

 

Undertegnede har selv anmeldt flere barnevernsansatte for vold uten at det tas ut tiltale. Årsakene til at det offentlige og politiet henlegger eller ikke en gang gidder å undersøke slike saker er at flere barnehjem drives av private med økonomiske interresser. Disse privat personene har bakgrunn som polititjenestemenn og barnevernsutdannet. I tillegg er flere familiært tilknyttet polititjenestemenn. Flere sitter i dobbelt roller/ det vil si de innehar flere verv. Jobber delvis innen offentlig sektor i tillegg.

 

Barn som blir offre for det såkalte "barnevernet" blir ofte kasteballer innen et uhumant system hvor det viktigste er å få til vedtak ikke hvordan det går med barna etter " de såkalte barnevernstiltakene". Undertegnede har kjenskap til flere saker hvor barn har blitt plassert opp til 35 forskjellige steder. Enhver med litt kjennskap til utviklingspsykologi vil forstå at dette fører til rotløshet hos barna og ungdommene. Når man i tillegg vet at " barnevernsansatte" indoktrinerer barn og ungdom som mottar såkalt "hjelp" at deres biologiske familie ikke ønsker kontakt med dem og vise versa så er det enkelt å konkludere med at dette igjen fører til en følelse av mangel på røtter for barn og ungdom. Dette i sammen med det faktum at det foregår utstrakt overgrep og mishandling i barnehjem, fosterhjem og psykiatriske barnevernsinstitusjoner over det ganske land bidrar selvfølgelig til flere rømninger når barna når en viss alde! r. Flere rømmer hjem, andre rømmer til storbyene og slår seg i sammen med kriminelle for rett og slett å overleve.

 

Når barnehjem i blandt annet Stavanger får advarsler gang på gang både i fra Fylkeslegen og mottar anmeldelser i fra barn og unge som har vært plassert der og som har vært utsatt for mishandling,  fortsatt får fortsette sin virksomhet  uten øyeblikkelig stegning, ja da sier dette i grunnen ganske mye om hvor store skylapper både politi og våre politikere har.

 

Barn blir flyttet i fra nord til sør og viseversa for at biologisk familie ikke skal få innblikk i hva barna deres blir utsatt for i regi av det offentlige. Stortingets vilje til å rydde opp å få slutt på uvesenet er liten. Deres utspill om at barnevernsoffre fra 1960.1970 og 1980 tallet skal få tildelt 300.000 Nok. for en ødelagt barndom og en ødelagt fremtid som voksne er et hån mot rettsikkerheten til barnevernsoffrene. Her viser myndighetene ingen forståelse for at manglende utdanning og skolegang i oppveksten har ført til at livskvaliteten til disse menneskene er fullstendig ødelagt som en følge av statens handlinger. Til tross for stadige henvendelser, protester i fra det ganske land i fra foreldre, unge og barn som har blitt offre for det såkalte "barnevernet" fortsetter myndighetene med sine overgrep ved hjelp av politietaten.

 

Så kom ikke her å si at politiet er interessert i å anmelde barnevernet. Utspillet er nok en gang et forsøk på å få flere midler til et system som bryter Fn konvensjonen om barns rettigheter.   

 

 

Hilsen Jorunn Nilsen. Trøgstad.

Sosionom med empatiske evner.

 

 

Ny lov om Statens ansvar i "barnevernssaker"

Av Jorunn Nilsen

 

Kjemper for oppreisning
Av: Jorunn Nilsen
 

 

Berettiget harme
Av Jan Hansen


Flere klager på barnevernet

Av Kaja Figenskau og Stig Kalsæg Sulland

 

Omsorgsovertakelse er ikke barnevern
Av Sverre Kvilhaug

 

Legitim kritikk i media av norsk barnevern ma aksepteres

 

 

Tillbaka till Artiklar

 

Barnevern, en etat vi helst ikke skulle hatt behov for!

Av Rune Fardal

 

 

 

 

 


Rune Fardal er en aktiv samhällskritiker och han er webbmaster på
www.likestilling.com.

Dette innlegget ble lagt inn på aftenbladet.no's nett-debatt den 13. august 2004. Det er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse. Den kommenterte lederen er: Offentlig omsorgs-overtakelse Stavanger Aftenblad og finnes på adressen
http://aftenbladet.no/nyheter/leder/article.jhtml?articleID=207664

 

 

 

 

 

 

 

 

Lederen i Aftenbladet tar opp et viktig poeng i  debatten rundt overgrep begått av de som er betrodd til å ta seg av de svakeste av de svake, nemlig de som utsettes for overgrep av sine nærmeste.

Dessverre er det fremdeles slik i dag at den som kritiserer barnevernets overgrep blir forsøk tiet i hjel eller utsatt for trusler om anmeldelser og trakassering. Det er derfor prisverdig av avisen å sette fokus på dette gjennom sin leder.

Daglig rapporterer media om groteske overgrep.  Ingen av oss som leser om dette kan  ha den minste mulighet til å sette seg inn i den delen av overgrepet som man ikke kan skrive om, nemlig de følelser av ydmykelse, redsel og håpløshet disse barna må ha følt.  De få som har turt å protestere og faktisk har fortalt både lensmann og protest om overgrepene har ikke blitt trodd.  Det må utvilsom ha blitt oppfattet som  ytterligere traumatisering av  en håpløs situasjon.

Det største traumet er å ta barna bort fra sine foreldre. Tap av foreldre er det mest traumatiserende et barn kan oppleve. Dette er kjent kunnskap, bare ikke i barnevernet.  Kanskje er det på tide å se på de økonomiske motiver som i mange dokumenterte tilfeller ligger bak barnevernets bruk av fosterhjem og omsorgsovertakelser.

Det er dessverre vel dokumentert at det er for mange udugelige maktmennesker i barnevernet som bruker frasen "Barnas beste" som bulldoser for økte bevilgninger.  Det er i mange tilfeller ikke barnas beste som er motivet, men barnevernets beste. det er to forskjellige ting.

Vi må ikke glemme at barnevernet er en etat vi aller helst ikke skulle hatt bruk for! Å finne måter å bygge denne etaten ned på ved å redusere det REELLE behovet må være en prioritert oppgave for fremtiden!

 

 

 

Barnevern, en etat vi helst ikke skulle hatt behov for!

Av Rune Fardal

 

 

Blindhet om barnevernets realiteter -
kommentar til leder i Stavanger Aftenblad 12. august 2004
Av Marianne Skånland

 


Tillbaka till Artiklar

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter