5 innlegg om barnevernet

5 innlegg om barnevernet
Av Torgunn og Anders Gustad




 

Disse fem innleggene er skrevet av familien Gustad i Ekne i Levanger, som er besteforeldre som lenge har kjempet for sine barnebarn og sin datter.

Flere av innleggene har tidligere vært trykket av Trønder-Avisa, Levangeravisa, Fosnafolket og Vårt Land.

De er gjengitt her med forfatternes velvillige tillatelse.

 

 

 



Første møte med barnevernet
Framstilt av ei mor og mormor

Av Torgunn Gustad


Barnet vart fødd i desember 1989. Mora var einsleg.

Barnevernet vart kobla inn av barnekontrollen etter kontroll da barnet, ei jente, var 3 mnd.

Barnemora, Kari (f. 1960) hadde vore innlagt på psykiatrisk avdeling, der ho vart kjent med barnefaren. Ein kan forstå at barnevernet av den grunn kunne vera "bekymra".

Da barnet var et halvt år kom 2 damer frå barnevernet på besøk. Besøket var varsla. For meg som mor og bestemor var besøket ei utriveleg oppleving. Kari  budde da i kårstua på garden i lag med sin da ugifte bror som var 32 år og musikkpedagog.

Det som skremte meg var den arrogante måten dei gjekk fram på. Eg gjekk ut på gardsplassen og handhelsa på dei. Dei spurde etter Kari og eg sa ho budde i kårhuset i lag med eldste bror sin, og eg fylgde dei bort til huset. Da fekk eg følgjande spørsmål: Skal du gå inn her? Ja, svara eg, dette er mitt hus og mi dotter, og eg har ansvar for mitt barn og barnebarn, og vil høyra kva de er ute etter. Vi gjekk inn, dei to damene og eg. Der var Kari. Ei av damene sette i gang kryssforhør, og den andre noterte. Det er no over 13 år sidan, og det er uråd å hugsa i detalj kva som vart sagt. Hovudinntrykket er at barnevernet var svært arrogante og sa i mot Kari på alle punkt, same kva ho sa. For meg som mor og mormor vart det eit trist møte. Eg tykte Kari var tapper. Ho prøvde å seia ifrå om at ho ynskte seg ei leilighet og stella barnet sitt sjølv. Det greier ikkje du, var det kontante svaret. Alt var berre negativt overfor Kari. Og broren  syntes det var rart at dei ikkje spurde han kva Kari greidde og korleis ho stelte barnet og virka i kvardagen. Han meinte han visste det best som var i lag med henne kvar dag. Men det vart ikkje stilt eit spørsmål til han.

Mormor






Barnevernet til staten?
Av Anders Gustad



I Trønder-Avisa for 19. mars står det at barne- og familievernet bør overføres til staten, etter flertallet i fylkesutvalget sin mening. Dette er i tråd med det de ansatte mener.

Hvis det er de ansattes mening som er hovedgrunnen for vedtaket er det grunn til å sette spørsmålstegn ved flertallets kjennskap til saken. Og fylkesordføreren presterte å si at fylkeskommunen har grunn til å være stolt over den innsatsen barne- og familievernet har gjort i Nord-Trøndelag. Da har hun neppe snakket med noen av dem som har blitt overkjørt av denne etaten. 

Som en som har sett barnevernets framgangsmåter på ganske nært hold må jeg bare si at jeg er rystet over hele systemet. Det var jo vanskelig for "klientene" å nå fram med sine synspunkter ved den tidligere ordningen med politisk valgt
"klientutvalg", eller "barnevernsnemnd" som det hette tidligere. Nå er det jo helt uten demokratisk styring. De ansatte skalter og valter etter eget forgodtbefinnende med barn og familier som er kommet under deres "beskyttelse". Når en sak er fremmet for fylkesnemnda og er forberedt av den i tillegg til det lokale barnevernet skal det godt gjøres at barnet får være hos sine biologiske foreldre.

Slik systemet fungerer er retts-sikkerheten for barn og foreldre en illusjon. Det har faktisk hendt at en mor har tatt sitt eget liv i fortvilelse over at barnevernet tok fra henne barnet. Men det bekymret visst ikke noen av dem som var med på prosessen og tok barnet. For å bruke et kjent "Gro-uttrykk": "Det er hjerterått". Nå var jo dette et ekstremt tilfelle, men det er mange foreldre og andre nære slektninger og venner som fortviler og vet ikke sin arme råd fordi et barn (eller flere) er tatt fra dem. Her er det nok mange som har behov for psykiatrisk krisehjelp. Og mange advokater føler det som å snakke til veggen når de skal hjelpe foreldre i barnevernssaker. Jeg har hørt de har sagt at somme i fylkesnemnda er forutinntatt.

Barnevernet er nok nødvendig, men slik det fungerer i dag er det helt gammeldags. Familien må sees mer i helhet, og alt må gjøres for at den kan holdes samlet. Nå virker det som om bare barnevernet får barna bort fra de "dårlige" foreldrene og over i den offentlige "omsorgen", enten fosterhjem eller institusjon, er alt såre vel. Det er visst om å gjøre at barna glemmer sitt egentlige opphav fortest mulig, og blir mest mulig knyttet til fosterhjemmet. Og barnets foreldre blir i mange tilfeller lite respektert. Jeg forstår ganske enkelt ikke hvordan voksne, høyt utdannede mennesker kan tenke slik. Det må være noe galt med opplæringen av de ansatte i barnevernet.

Dette er på ingen måte noen kritikk av fosterhjemmene. Når den gale avgjørelsen først er tatt, er det bra at barna får det så godt som mulig. Og rett skal være rett: Det er også mange eksempler på at barnevernet har gjort en god jobb og hjulpet barn som har vært i vanskeligheter. Hensikten er nok god bestandig, men jeg er redd for at han hadde mye rett den unge legen som i en fjernsynsdebatt for mange år siden sa: " Vi må passe oss så vi ikke utøver de gode hensikters tyrrani".

Barnevernsloven skal nå revideres. Jeg er enig med mindretallet i fylkesutvalget når det gjelder statlig overtakelse av barnevernet. Staten blir for langt unna dem det gjelder. Det er galt nok som det er. Men jeg er redd for at systemet ikke blir annerledes i noe tilfelle, for det må nærmest en "revolusjon" til med hele systemet om rettssikkerheten for barn og foreldre skal bli god.




Bedre barnevern
Av Anders Gustad


Det er meget prisverdig at barne- og famileminister Laila Dåvøy vil satse mer på foreldrene og nærmiljøet for å redde barnevernsbarna, som det står i Vårt Land 22. juni.  Her er det virkelig mye å ta fatt på. Jeg tror ikke ministeren eller noen andre i departementet har nok kjennskap til hvordan situasjonen virkelig er på "grasrota", hvordan enkelte foreldre og andre pårørende til barnevernsbarn kan føle fortvilelsen over den behandling de kan bli utsatt for. En advokat som arbeider med barnevernssaker kalte det Davids kamp mot Goliat. Forskjellen er bare den at David hadde en slynge som han vant over Goliat med. Mange kunne nok ønske seg en slik "slynge" så de kunne nøytralisere denne "Goliaten"  som i mange tilfeller, men heldigvis ikke alltid, påfører mange fortvilte mennesker unødige lidelser. Det er jo en etat som i alle fall på lokalplanet er helt uten demokratisk styring og kontroll.

I avisa er det opplista fire punkter som ser svært gode ut. Jeg tillater meg å kommentere dem litt.

1:  Mer hjelp til foreldrene og behandling i nærmiljøet.
Kommentar: Her er det mye å ta fatt på. Barnevernet har en tendens til å overstyre og neglisjere familien. I stedet for å gi hjelp som monner i nærmiljøet foretrekker barnevernet ofte omsorgsovertakelse og fosterhjem. Terskelen for omsorgsovertakelse må bli mye høyere.

2: Mindre bruk av barne- og ungdomshjem.
Kommentar: Helt enig.

3: Mindre taushetsplikt for å øke samarbeidet.
Kommentar: Som det fungerer nå kan taushetsplikten bli misbrukt av barnevernet til å dekke over feil behandling av barn og familier.

4: Ingen eksport av barn til andre områder.
Kommentar: Det virker som at barnevernet søker å sende barna lengst mulig bort fra deres egen familie. Mange foreldre og andre nære slektninger føler seg "tråkket på" og fullstendig neglisjert når det gjelder måten de blir behandlet på ved omsorgsovertakelse.


Jeg ønsker statsråden og departementet lykke til i arbeidet med å rydde opp i denne etaten! Det er en stor oppgave å ta fatt på.

                        



Taushetsplikt og barnevern
Av Anders Gustad


På bakgrunn av artikkelen "For dum til å ha barn" i Vårt Land 23. april skriver statsråd Dåvøy om ovenstående emne i Vårt Land 29. april. Dette har jeg lysst til å kommentere litt.

Hun skriver bl. a: "Det er bra at barn og unges velferd diskuteres bredt og at barnevernet er i det offentlige søkelys." Det er jeg heilt enig i. Desverre har jeg hørt en fosterfar i fullt alvor si at det skulle vært forbudt å skrive om barnevernet i avisene, fordi barnevernet på grunn av skriverier kan være redde for å ta over omsorgen for barn som har det vanskelig. Så hjernevaska går det altså an å bli. Takk til statsråden som er tilhenger av det frie ord, sjøl om det kan gå utover en etat som hun er sjef for!

Så skriver statsråden "at barnevernet må ivareta taushetsplikten". Det er også sikkert rett, men jeg er stygt redd for at det samme barnevernet kan bruke taushetplikten til å skjule seg bak. Barnevernet kan foreta seg ting som de slett ikke liker at det blir snakka og skrevet offentlig om. Barnevernet er eksperter på å finne feil hos foreldre som de tar hand om.  Og det er ikke bare Svanhild Jensen og svenskene Karin og Lasse som er overkjørte av barnevernet, og barnevernet si forlenga arm - fylkesnemnda. Statsråden skriver at "i fylkesnemnda foregår det en skikkelig og grundig behandling". At behandlinga er grundig kan nok stemme, men for den som blir utsatt for behandlinga føles det i mange tilfelle "uskikkelig". Det er nemlig slik at de såkalte sakkyndige som skal utrede saker for fylkesnemnda kan gå fram på en slik måte at foreldrene blir helt rådville og usikre og gjør og sier ting på en gal måte. Disse sakkyndige er også meddommere i andre saker. Så det kan forekomme at en sakkyndig samme uka er meddommer i ei sak og sakkyndig vitne i ei anna sak. Det er også slik at dersom sakkyndige viser seg å være kritiske til barnevernets behandling av saker, gjerne blir kuttet ut som sakkyndige. Og juristene som er ledere for nemndene har lett for å være  på barnevernets side, dessverre. Verre eksempel på "bukken og havresekken" skal en leite lenge for å finne.

Statsråden skriver også at "fylkesnemndas vedtak kan påklages til tingretten og derfra eventuelt ankes videre i det ordinære domstolapparatet. Behandlingen ved domstolene er også grundig og basert på de samme rettssikkerhetsprinsipper som legges til grunn i fylkesnemnda." Min påstand er, etter samtale med advokat som forsvarer foreldre i barnevernssaker, at da er ikke rettssikkkerheten stor for barn og foreldre i barnevenssaker. Det viser seg ofte at en må heilt til lagmannsretten før en kan kjenne seg noenlunde trygg på at en blir rettferdig vurdert.

Jeg er bare amatør på området, men jeg mener det må til ei total forandring til i barnevernssystemet dersom barn og foreldre og forsvarsadvokater skal kjenne seg trygge på at rettssikkerheten er satt i høgsetet. Hvordan det kan gjøres har jeg ikke kunnskap nok til å si, men jeg tror det kunne være nyttig med en "kommisjon" som på fritt grunnlag kunne se på systemet som det er i dag, og komme med forslag til forandringer. Og der måtte det ikke bare være med såkalte "eksperter", men også folk som "har skoene på og vet hvordan det trykker".

Både romanifolket og krigsbarna har fått offentlig beklagelse for den behandling de har fått i Norge. Hvor lenge vil det gå før fosterheimsbarn som er feilaktig "bortført" og deres biologiske foreldre skal få en offentlig beklagelse for de overgrep de har måttet tåle av barnevernet?

Det kunne vært mye meir å skrive om denne saka, men dette får holde nå.





Slik kan barnevernet arbeide
Av Anders Gustad


Det viser seg at barnevernet i mange tilfeller arbeider etter metoder som har lite med demokrati å gjøre. Mildt sagt er det skremmende hvilke metoder de kan bruke for å få det som de vil. For å spare tid vil jeg ta det punktvis i tilfeldig rekkefølge.

Barnevernet har alt for lett for å ta barn fra foreldrene og sette dem i fosterhjem.
Nøytral undersøkelse viser at enslige mødre blir dårligere behandla enn enslige fedre og foreldre i parforhold.

Barnevernet driv "utmattingskrig" mot både klienter, familie og andre hjelpere, for eksempel advokater.

Advokater slutter med barnevernssaker fordi de nesten aldri når fram.

Advokater sier det er mye lettere å samarbeide med andre motparter i rettssaker, f. eks politiet.

Barnevernet innrømmer aldri at de kan gjøre feil.

Barnevernet "klientifiserer" folk i stedet for å hjelpe dem.

Ingen etat eller yrkesgruppe har slik makt over enkeltmennesker som barnevernet.

Privatpraktiserende sosionomer og psykologer blir engasjert til å komme med faglige uttalelser i enkelte saker og blir sakkyndige meddommere i andre saker i fylkesnemndene, til og med i samme uke. Det er jo verre enn bukken og havresekken.

Slike sakkyndige som holder med klientene i fylkesnemndsaker får ofte ikke nye oppdrag, mens de som er på barnevernets side får oppdrag stadig vekk.

Barn som blir satt i fosterhjem blir sendt langt bort fra foreldrene.

Foreldrene og andre nære familiemedlemmer får besøke fosterhjemsbarna alt for sjelden.

Biologiske foreldre får nærmest ingen hjelp etter omsorgsovertakelse.

Det virker som at maktsyke mennesker har lett for å søke og få stillinger i barnevernet.

Barnevernet kan i mange tilfeller være maktarrogante.

Barnevernet slutter aldri med en sak. De holder på med sine tiltak i det uendelige, enten det er behov eller ikke.

Det må bli lettere å gjøre om ett galt vedtak, slik at barn kan bli tilbakeført til sitt biologiske opphav. 

Når det gjelder den økonomiske side av saka så er det slik at det brukes store ressurser til å fremme og gjennomføre saker i fylkesnemnda og plassere barn i fosterhjem. Hvis de samme midlene i stedet ble brukt til gode hjelpetiltak ville kommunene i mange tilfeller hatt mer penger til disposisjon. Når en tenker på hvilke honorar advokater tar og hva en fylkesnemndsak kan koste, og hva det koster å ha barn i fosterhjem er jeg overbevist om at det her dreier seg om store summer som heller kunne vært satt inn i hjelpetiltak i hjemmene. Nå er jo erfaringene med slike hjemmebesøk svært forskjellige, noen er gode mens andre er dårlige, og det er langt mellom ytterpunktene. Men uansett vil det i mange tilfeller være bedre enn omsorgsovertakelse og barna blir sendt langt vekk fra sine røtter og sitt miljø. Av flere onder må da vel det minste velges! Dessverre blir i mange tilfeller det dårligste alternativet - omsorgsovertakelse - valgt.



Dette ble mye negativt om barnevernet, men det er slik det er opplevd for mange som har kommet i klørne på dem, og er momenter som det er nødvendig å ta med i vurderingen av barnevernsloven.


****



Barn, barnevern og foreldre
Av Synnøve Gran Christiansen

 

Barnevernets livsløgn
Av Sverre Kvilhaug

 

Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre
 

Barnevernets metoder
Av Åge Simonsen

 

Ødelegger barnevernet oss?
Av Harry Ulich

 

Barn - foreldres eiendom !
Av Tor Langbach

 

Varför dog Daniel, 14 år? En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning
Av Maciej Zaremba

 

Barnets bästa ...
Av Margareta Palm & Margit Eliasson

 


Mormorsupproret 
 


Tillbaka till Artiklar

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter