Alvorlige grunner til omsorgsovertagelse?

 

 

  • Alvorlige grunner til omsorgsovertagelse?

    av Marianne Haslev Skånland

     

     

 

  • Detta inlägg och inläggen länkade nedan är tidigare publicerade i Aftonbladets debatt om TV-dokumentären om Felicia och de två andra fosterbarnen hos familjen Högmark i Heby, augusti-september 2000. Dessvärre är Aftonbladets debatt i Feliciafallet sedan länge borttagen från nätet och Felicias vidare öde är okänt.

 

  •  I Aftonbladets debattseksjon på nettet har det i august/september 2000 gått en debatt under tittelen "Vem har rätten till ett barn?" Utgangspunktet var ett tv-program om Felicia, som skulle gjenforenes med sin mamma. Mange debatt-innlegg var meget generelle. Flere gode innlegg har kommet fra medlemmer av NKMR og andre som har nevnt NKMR. Mange debattanter på den andre siden mente derimot at det var bedre å vokse opp som fosterbarn enn hos uperfekte foreldre.

    I ett innlegg, som ble tatt inn, nevnte jeg at en omfattende, skikkelig forskning har påvist at livet som fosterbarn - og også som adoptivbarn - har en lang rekke dystre resultater for svært mange. Dette utløste et innlegg fra en annen debattant, Anita, som ville vite hvordan jeg kunne være sikker på at slike problemer ikke skyldtes at barna var skadet av sine biologiske foreldre før de ble sendt til andre, ettersom barn, etter debattantens mening, ikke ble tatt fra sine foreldre uten at det var meget sterke grunner for det.

    Jeg skrev så et svar til denne siste påstanden. Dette svaret ble imidlertid ikke tatt inn av Aftonbladet, og heller ikke fortsettelsen, men NKMR's lesere kan kanskje ha interesse av å kunne lese dem allikevel. Det følger derfor her:

    * * *

    Anita (innlegg 234) har flere meget relevante og sentrale spørsmål til meg. Jeg forsøker å besvare det siste først, og så kommer jeg tilbake med de øvrige så snart jeg klarer og hvis jeg igjen får plass i debatten (med mine sikkert altfor lange innlegg!).

    Anita, du sier: "barn tas ju inte ifrån sina biologiska föräldrar utan en stark anledning." Her kommer noen argumenter som er blitt brukt av det svenske eller det norske barnevernet (som det heter på norsk) for å skille barn fra sine foreldre og også hindre dem i å møte foreldrene, søsken, besteforeldre og andre slektninger. De gjelder alle konkrete saker (svensk "fall") og er fremsatt i rapporter, i vitneavhør i retten, i dommer, eller i andre bekreftede uttalelser:

    *

    1) "Moren bruker for mye såpe (tvål) når hun vasker." [Rapportert til barnevernet (bv) av en hjemmehjelp, som naturligvis er blitt instruert av bv ikke til å hjelpe til med praktisk arbeid men til å "observere" familien.]

    2) "Psykologen har observert at moren er dårlig til å lage omelett og at hun skjærer for tykke brødskiver."

    3) "Datteren liker ikke fiskeboller. Dette er et tydelig tegn på incest."

    4) "Barnet spiser maten så fort at det må ligge incest bak." [Rapportert av personalet i en barnehage, som også læres opp i å speide etter "tegn".]

    5) "Barnet spiser så langsomt og uvillig at det må ligge incest bak."

    6) "Faren er for aktiv, og moren er for passiv."

    7) "Barnet er selektivt med hensyn til hvem hun vil leke med i barnehagen. Hun leker mye med noen små stener." [Denne piken var 6 år, og kjedet seg vel i barnehagen fordi alle kameratene var litt eldre og hadde begynt på skolen.]

    8) "Barnet har forsinket språkutvikling, og det skyldes at foreldrene ikke stimulerer barnet nok." [Anita, jeg er selv språkforsker og vet, slik alle språkforskere vet, at miljøets grad av "stimulering" er uten betydning for tempoet og rekkefølgen av elementer i barns språkutvikling, hvis da ikke alle i miljøet er 100% tause.]

    9) "Moren har hatt en husvert som var sint fordi hennes katter hadde tisset på gulvet." [Dette var flere år før datteren ble født, men ble brukt som bevis for at moren ikke gav datteren et godt miljø.]

    10) "Sønnen skulker skolen." [Moren tok til og med permisjon fra arbeidet for å følge gutten til og fra skolen. Allikevel gav bv henne skylden for at han ikke likte seg på skolen.]

    11) "Klærne ligger ikke i militær orden i skapene."

    12) "Faren er blitt arbeidsløs og kan ikke forsørge familien."

    13) "Barnet er ikke interessert i barnehagens begrepstrening."

    14) "Foreldrene har søkt hjelp hos barnevernet fordi barnet ikke klarer skolen."

    15) "Foreldrene vil ikke at barnet skal plaseres i fosterhjem, og viser derved at de ikke kan samarbeide med barnevernet."

    16) "Foreldrene har gjort saken kjent i media for å få datteren hjem. Da kan datteren ikke fungere i lokalsamfunnet utenfor husets vegger." [Lokalsamfunnet var i realiteten klart på familiens side, mot bv. Og da piken flyktet hjem og nektet å la seg tvinge tilbake til fosterhjemmet, fungerte hun (naturligvis) meget godt sammen med sine venninner og i lokalsamfunnet forøvrig.]

    17) "Moren er svært liten av vekst. Når datteren blir tenåring, vil moren derfor ikke kunne mestre henne."

    18) "Faren har en dårlig fot og kan ikke stå på en gardintrapp. Han kan derfor ikke vaske vindusrammen øverst."

    19) "Moren har cerebral parese og går med stokker. Hun kan derfor ikke leke med barna i sandkassen og ikke gå på ski med dem."

    20) "Faren er negativt innstilt mot barnevernet."

    21) "Mormoren er 54 år. Hun er for gammel. Mosteren er 28 år. Hun er for ung." [Guttens mor var død. Gutten var 12 år.]

    22) "Huset har ikke innlagt toalett men utedo." [Hvordan har tidligere generasjoner levet opp i Skandinavia, den gang alle hadde utedo og vi ikke hadde bv til å beskytte barn mot dem? Og hvordan overlever vi fortsatt i feriene på våre hytter med utedo?]

    23) "Da piken ble spurt av dommeren om hun ville hjem, svarte hun 'ja', men hjem vil jo alle. Hun gav heller ingen grunn til at hun ville hjem." [Domsgrunnlag. Det at alle/mange vil hjem, blir altså et argument for at de ikke skal få lov til det. Piken trodde dommerne var vanvittige, siden de i det hele tatt kunne finne på å spørre om grunnen til at hun ville hjem til sine elskede foreldre.]

    24) "Riktignok sier piken at hun vil hjem, men hun må jo fortsatt få lov å være i fosterhjemmet." [Uttalt av pikens offentlig oppnevnte advokat, en advokat som piken selv absolutt ikke ville ha.]

    25) "Under samværet ville farmor omfavne barna. Barnevernet måtte stoppe det, for det kan skape en uheldig tilknytning."

    26) "Foreldrene har klaget over at sønnen blir mobbet på skolen uten at skolen gjør noe for å hjelpe ham. Dette tyder på at foreldrene ikke klarer å samarbeide med skolen."

    27) "Barnevernet tilbød moren en miljøterapeut til å besøke hjemmet. Moren ville ikke ta imot denne hjelpen, hun sa hun ikke forstod hva terapeuten skulle gjøre. Derfor har barnevernet ikke klart å få avslørt graden av omsorgssvikt som sønnene lever under."

    28) "Foreldrene vil ikke la psykologen filme dem hjemme for å vise dem hvor dårlig deres samspill med barnet er." [Også tyske nazister fotograferte de hjelpeløse ofrene for sine medisinske eksperimenter.]

    29) "Moren er pille-misbruker." [Medisinene var bestemt av legen.]

    30) "Moren har dårlig rygg. Hun kan ikke klare å ta seg av mer enn ett barn." [Barnevernet tok derfor den ene av to nyfødte tvillinger fra moren.]

    31) "Faren er syk, og moren får ikke arbeid utenfor hjemmet. Derfor har familien for dårlig økonomi til å betale leker og skole- og fritids-aktiviteter for barna." [Foster-hjemmet mottok mange tusen kroner hver måned for hvert barn.]

    *

    Som sagt, alle disse har vært fremsatt som tungtveiende grunner til å stemple familien som dårlige omsorgsgivere for familiens egne barn, eller som bevis for at barna ikke ønsker eller har godt av å være hos sin familie.

    Det er alvorlig at slike argumenter tillates i våre rettssaler, og til og med aksepteres av våre dommere. Det aller mest avslørende er at slike argumenter overhode blir brukt. Hvis det virkelig finnes så mange familier der det er sterke grunner for at barna må fjernes, hvorfor anføres da slike grunner som disse, og i sak etter sak?

    Og hvorfor tror noen at "barnefaglig kompetente" miljøer som kommer med slike argumenter - om det så bare hadde vært i en eneste sak - er å stole på i sine diagnoser i andre saker?

    Forholdene kan derfor ikke beskrives på annen måte enn at barn tas uten saklig grunn. Sosialarbeidere og psykologer som ivrer for å frata barn deres familie, har nok sine motiver, men det er ikke barnets beste som ligger bak.

    * * *

    Fortsettelsen:

    Anita reiser også det viktige spørsmål: Hvordan vet vi at fosterbarn som det går dårlig med, ikke er skadet av sine foreldre før de ble tatt av barnevernet (det norske navnet på den delen av sosialetaten som beskjeftiger seg med barn)? Jo, det vet vi fordi faglitteratur viser det, faglitteratur som er basert på holdbar forskning, og ikke bare på gjetninger og ideologi.

    For det første går jeg ut fra at du ikke mener at mishandling av barn i et fosterhjem kan forklares eller unnskyldes med at barnet er skadet av foreldrene før det kom til fosterhjemmet? Tallrike statistikker viser at det foregår langt mer mishandling av barn i fosterhjem og på institusjoner enn i egne foreldres hjem. Dette skjer altså på tross av at fosterfamilier av barnevernet er ansett å være særlig godt egnet til å ta seg av barn.

    For det andre finnes det søsken-studier, av familier der ett/noen barn er blitt skilt fra sin familie og ett/noen barn har fått bli hos sine foreldre. En slik studie er faktisk svensk; du finner den i Bo Vinnerljungs avhandling "Fosterbarn som vuxna" (Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7). Disse studiene viser at for barn som får bli hos sin egen familie, går det like godt eller bedre for enn for søsknene som tas vekk fra familien.

    For det tredje tas ganske mange barn ved fødselen eller kort tid etter. Deres foreldre har altså ikke hatt tid til å skade eller feilutvikle dem på noen måte. Men heller ikke disse klarer seg så bra i livet som hjemme-barn, selv om de bor i fosterhjem gjennom hele oppveksten. En betydelig svensk studie av dette er foretatt av Michael Bohmann og Sören Sigvardsson. Studien gikk over 23 år og tok for seg flere hundre barn som før fødselen var meldt for bortadoptering av sine mødre. Mødrene var gjerne ugifte og fattige, og hadde ofte problemer av forskjellig art. Den viktigste artikkelen der er fra 1980: "Negative Social Heritage", publisert i "Adoption & Fostering" nr 3/1980. Den viser at selv adoptivbarn (som gjerne ble adoptert inn i familier som lå klart over gjennomsnittet i økonomi og sosiale forhold,) ikke hadde klart seg bedre når det gjaldt registrering for alkoholmisbruk og kriminalitet enn de barna som mødrene tok hjem til seg allikevel.

    Også en undersøkelse utført av Håkan Jönson ved (utgitt av Socialstyrelsen som under tittelen "Sammanbrot i familiehem") viser lignende resultater: Fosterhjems-plassering gir svært dårlige resultater, unntatt hvis barnet blir plassert hos nær familie (f.eks besteforeldre). I over 40% av tilfellene bryter foster-forholdet sammen, enten fordi barnet er så urolig og ulykkelig at fosterforeldrene sender det fra seg, eller fordi barnet regelrett flykter hjem til sin egen familie.

    For det fjerde vet vi fra fosterbarns egenrapporter. Se for eksempel "Ny metod avslöjar brister i familjehemsvård", www.kommunaktuellt.com/ARKIV/00/04/familjehem.htm. Her beskrives undersøkelser som Socialstyrelsen selv har stått for. Det står blant annet: "Bara en fjärdedel av de 108 intervjuade barnen var friska." "Utbildning var ett annat stort bristområde." "I alla åldrar önskade barnen tätare och djupare kontakt med sin biologiska familj och släkt."

    Svært mange undersøkelser viser at fosterbarn har mer sykdom, større forekomst av psykiske lidelser, og høyere dødelighet, blant annet gjennom selvmord, enn normal-befolkningen. Dette altså i tillegg til at de oppviser større forekomst av asosial oppførsel, kriminalitet og stoffmisbruk. En norsk undersøkelse av 1000 ungdommer som hadde vært plassert på en statlig klinikk for barne- og ungdomspsykiatri, kom frem til at bare 23% hadde klart seg videre i livet de neste 15-20 årene uten enten å bli uføretrygdet, eller kriminelle, eller være døde. Over 10% var døde. Behandlingen kan altså neppe sies å ha hjulpet. (Undersøkelsen tar dessverre ikke opp det spørsmål som ligger snublende nær: hvorvidt behandlingen kanskje direkte har skadet.)

    At barnevernet i Norge og Socialstyrelsen i Sverige har kjennskap til slike utredninger og allikevel ikke gjør noe for å endre sin praksis, viser at de dessverre har andre motiver enn barnets beste.

    Bo Vinnerljung sier ("Fosterbarn som vuxna" side 78) om studier som har vært utført med sammenlignings-grupper: "Alla studier viser likartade eller sämre resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. .... Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre." Side 116: "En central frågeställning måste då vara i vilken mån fosterbarnsvård har en kompenserande effekt: om den minskar risken för tidig död (som Salo hävdade, 1956a, -b) och vilka betingelser som påverkar detta, exempelvis ålder vid placering och vårdtid. Det finns flera exempel på att föreställningar om vårdformens kompenserande förmåga har kommit på skam genom forskning om "utfall", exempelvis fosterbarns skolprestationer".

    For det femte vet vi fra tallrike studier av adopterte barn (også barn som er adoptert bort ved fødselen og ikke er skadet gjennom sine foreldre eller deres miljø) at også de har overhyppighet av sykdom, depresjon og andre psykiske problemer, og selvmord, på tross av at de som oftest "har det godt" hos adoptiv-foreldre og er glad i dem. Noen adopterte sier (og noen foreninger for adopterte forteller at mange som kommer til dem sier) at lengselen etter den egentlige familien opptar dem dag og natt. Også slike foreninger har registrert en del selvmord blant adopterte. Etter at adopsjons-arkivene er blitt åpnet i noen land, har det vokst frem tallrike grupper av adopterte som søker sine biologiske foreldre, sine søsken eller andre slektninger. Noen adoptivbarn averterer etter sine slektninger på Internet.

    *

    Hvis det nå virkelig var slik at barn som tas av barnevernet er skadet av sine foreldre, så går det dem altså ikke bedre når de kommer i fosterhjem eller på institusjon. På tross av at mange er tatt meget tidlig og holdes i fosterhjem i årevis, kommer de dårligere ut enn om de hadde blitt hjemme. I mange tilfeller har de søsken som bor hjemme, hos de samme foreldrene som barnevernet mener er skadelige. I andre tilfeller har man sammenlignet dem med barn som bor under helt tilsvarende forhold (under såkalte risiko-forhold) hos sin familie. Resultatene viser at egen familie ikke er på langt nær så skadelig for barnets utvikling, lykke og fremtid, som tilværelsen i fosterhjem, omtrent uansett hvordan foreldrene er eller hvilke problemer de har.

    Derfor er det ikke riktig at fosterhjems-plasering er positiv for barn. Det er ikke skader påført dem av foreldrene tidligere som er grunnen til deres ulykkelige skjebner; det er selve det å måtte leve uten sine egne nærmeste - den tragedie det er å bli fratatt sine egne aller kjæreste mennesker. Selv i de tilfeller (som er langt, langt færre enn barnevernet hevder) der forholdene i et hjem er slik at det er tvingende nødvendig at et barn får daglig stell og omsorg hos andre enn foreldrene, er det negativt for barnet at kontakten med foreldre, søsken og andre slektninger brytes eller rasjoneres. Båndene mellom nære slektninger er biologisk fundert og ytrer seg i en type samhørighet og kjærlighet som det er skadelig å ødelegge.

    * * *

    Feliciafallet - Diskriminering av utländska föräldrar

    Sverige stjäl barn på samma sätt som Australien

    Rättsövergrepp mot barn och föräldrar

    Replik på några inlägg i Feliciadebatten

    Barnfängelser i Sverige?

    CPS Watch www.cpswatch.com/press/080100.htm

    Parental Rights http://hotyellow98.com/tuck/

    Tillbaka till Artikelindex

    Till Pågående rättsfall

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter