Barn - foreldres eiendom !

 

Barn - foreldres eiendom !

av Tor Langbach, advokat

 

  

Artikkelen har vært trykket i Adresseavisen i Trondheim i 1993, i spalten
"Dagens innspill".
Den gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.

 

 

Rektor Jon Aarseth ved Sosialhøgskolen i Trondheim hadde i Adresseavisen 30. august en kronikk hvor han behandler ulike sider ved barnevernets liv og levnet. Jeg har heftet meg ved noen aspekter ved de synspunkter Aarseth fremkaster, som jeg føler behov for å kommentere.

Han har valgt å presentere sine betraktninger under overskriften "Barn - foreldres eiendom?". Selv om han ikke uttrykkelig besvarer det spørsmål han selv stiller, viser kronikken at svaret etter hans syn åpenbart er nei; barn er ikke foreldrenes eiendom.

Dette aksiomet - vi eier ikke våre barn - har i lang tid vært noe man har hørt fra barnevernets side. Det kan være grunn til å reflektere litt nærmere over hvilket verdisyn som egentlig ligger innbakt i et slikt utsagn.

I tidligere tider mente man vel med dette uttrykket å si noe om at barn skal frigjøre seg fra foreldrene. Barn skal, når tiden er moden, forlate redet, og en del av foreldrenes oppgaver er å gjøre barnet i stand til å rive seg løs. Slik sett har vi en tidsbegrenset eiendomsrett - vi har barna til låns - og de skal forlate oss etter en naturlig løsrivelsesprosess.

Naturligvis er det kunstig å snakke om å "eie" barn, eller for den saks skyld å "låne" dem. Men det ligger i slike uttrykk noe positivt, i den opprinnelige mening med uttrykket. Man tar vare på sine eiendeler, verner dem og steller med dem. Den analogien som ligger i bruk av disse uttrykkene er derfor positiv og medfører klare forpliktelser.

For barnevernsarbeidere har uttrykket fått en annen valør. Her er det ikke lenger tale om å "eie" i forhold til en naturlig atskillelse. Her knyttes det å ha eiendomsrett til noe helt annet, nemlig til en atskillelse som bestemmes av det offentlige. Når barnevernet snakker om at foreldre ikke eier barn, er det for å skape en legitimitet for å ta barna fra foreldrene. Det ingen eier, kan jo andre ta. Å eie i denne sammenhengen er noe ensidig negativt.

Vi vet jo at en nyutdannet sosionom eller barnevernspedagog har en nokså kortvarig utdanning, og kan heller lite om barnevern. Det krever lang erfaring, og ikke minst også evne til å nyttiggjøre seg erfaringene, for å bli en dyktig barnevernsarbeider med et godt klinisk skjønn. Man kan undres på om det er noen god verdimessig ballast studentene får med seg, når det doseres om foreldres manglende eiendomsrett.

Lovens klare utgangspunkt er at barn skal bo hos foreldrene. Bidrar ikke denne opphevingen av eiendomsretten til å gjøre inngrep i familien til noe som verdimessig ikke er så alvorlig? Hadde det ikke vært riktigere å si at jo, foreldre har eiendomsrett til barna, og det skal særdeles mye til før dere griper inn i denne retten?

Begår barnevernet feil? Det er dessverre ikke til å komme fra at det begås feil, feil som tildels er meget alvorlige. Dette synes ikke å affisere Aarseth noe særlig. Man kan, heter det, "selvfølgelig ... ta feil eller treffe uriktige avgjørelser". Dette er en skremmende bagatellisering, men er dessverre uttrykk for noe man møter i det praktiske barnevern.

Når man foretar uriktige inngrep fra barnevernets side, er dette et overgrep ikke bare mot foreldrene, men særlig mot barnet. Man kan gjøre ubotelig skade ved slike overgrep. Det går ikke da an - slik en ofte hører - å rettferdiggjøre sine feil med at "vi handlet ut fra det vi mente var til barnets beste".

For å ta et eksempel: Barnevernet i en mindre kommune påla en mor neste dag å fremstille barnet for legeundersøkelse på sykehus p.g.a. mistanke om seksuelle overgrep - en mistanke mora for sin del ikke hadde, eller hadde hørt at andre hadde.

Det ble truet med at lensmannen kom om hun ikke stilte opp frivillig. Hun var ikke varslet, og hadde ikke fått anledning til å uttale seg. Undersøkelsen ga ingen indikasjoner på overgrep. Barnevernets utsagn da var at mor måtte være glad for at mistanken av avkreftet (!) - en glede mor fant det vanskelig å ta del i.

Naturligvis begås det feil i alle yrker. Men når barnevernet begår feil, blir feilene lett svært alvorlige, og konsekvensene store. Andre yrkesgrupper stilles til ansvar for sine feil. Snekkere må betale erstatning til byggherren, advokater mister bevillingen og får bøter, leger får irettesettelser eller fratas lisensen, i noen yrker sies man opp. Når hørte vi om en barnevernsarbeider som på noe vis ble pålagt et egentlig ansvar for feil som begås?

Vi vet at barnevernet på mange måter har tapt mediekampen. Barnevernet har blitt den stygge ulven. Barnevernets selvbilde er utpreget forskjellig fra hva folk flest mener om det samme barnevern.

Naturligvis kan man hevde at dette skyldes ensidig TV- og pressedekning, taushetsplikten og PR-kåte advokater, og noe rett er det vel i det.

Men kanskje ligger noe av årsaken nettopp i det menneskesyn man ikke sjelden ser skinner igjennom uttalelser og handlinger fra barnevernet. Aarseths kronikk kan vanskelig leses på annen måte enn at de fleste av oss (vi som ikke er barnevernsarbeidere?) ikke "opprøres når barn lider".

Nå vil jeg betakke meg for fagfolk som treffer sine avgjørelser i sinnsopprør. Men jeg mener å vite at folk flest stort sett er i stand til å ta rimelig bra vare på ungene sine, og også har evne til å se det når et barn ikke har det bra.

Å bagatellisere vanlige menneskers innlevelsesevne, og å tro at harme - i hvert fall den rettferdige harme - er forbeholdt barnevernet, er vel egentlig uttrykk både for et ille verdisyn og for en ganske hardbarket faglig arroganse.

Det er vel nettopp slikt folk merker seg. Og det er vel derfor barnevernet i folks omdømme i dag - dessverre - står ganske ribbet tilbake.

Et hjertesukk til slutt: Atter ser jeg at barnevernet mener å være "barnets advokater". Også dette er en slags etisk/ideologisk tilsløring. Barnevernet er en offentlig etat som har betydelig makt på et helt sentralt livsområde. Man har makt ved at man kan kanalisere ressurser og ved at man kan gripe inn med pålegg av ulike slag, og i siste instans skille barn og foreldre. Å være advokat er vitterlig noe ganske annet.

Hvis barnevernsarbeidere ikke har en helt klar forestilling om at de er maktutøvere og ikke advokater, er det ikke rart selvbildet blir vrangt.

Og et helt urealistisk selvbilde er som kjent et sykdomstegn. Jeg bare nevner det.

 

Barn, barnevern og foreldre

Barnevernets metoder

Barnets beste eller verste

Frans Lovasz' berättelse

Ett barns död: Samhällets ansvar

Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern

"Svensk familjepolitik en väg mot totalitarism" intervju med Lennart Hane

Omhändertagande och mänskliga rättigheter

Tjänstemän bör kunna åtalas

Där lagen slutar tar tyranniet vid

Tillbaka till Artikelindex 

Till Artikelarkiv

 

 

 

 

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter