Forakt for familiene

 

 

  • Forakt for familiene

    Marianne Haslev Skånland, professor i lingvistikk, Universitetet i Bergen:

     

     

Artikkelen har tidligere vært publisert i forkortet versjon i avisen Kvinnheringen den 26. februar 1996.

 

"Ikke vær naiv! Folk skulle vite hva som foregår!" Uttalelsen kom fra en som selv var sosialarbeider, og den var en advarsel til en familie som barnevernet var begynt å aksjonere mot (se Marit Wang: Det store barnevernspøkelset).

Stud.jur. Bjarte Døssland har levert to lange innlegg om min inkompetanse i barneverns- og andre spørsmål. Etter mitt syn går han ut i feil retning. Kanskje hovedgrunnen kan være at han ikke kjenner realitetene, men tror det er sant, det sosialkontorene hevder? Det ville muligens være riktig overfor leserne å gå nøye igjennom hvert punkt jeg mener bør tilbakevises, men det ville vel sprenge enhver ramme for et avisinnlegg. Jeg tar her opp det jeg anser som det aller viktigste.

 

Det alvorlige er den bitre, fordømmende holdning Døssland viser overfor foreldrene til de barn som blir tatt av barnevernet. Han bruker her slik "Mor-Nille-logikk" som han tror jeg ligger under for. Han antar at hvis dårlige foreldre kan forårsake at barna blir vanskelige eller muligens unormale, så er alle barn som tas av barnevernet vanskelige og unormale, og ødelagt av foreldre som er dårlige. Uten å kjenne "noko særskilt engasjement for barnevernssaker" – kanskje uten å kjenne familier som har vært utsatt for barnevernet? – stempler han foreldrene: han tillegger dem å mene at det er deres "menneskerett å forsømma og/eller mishandla eit barn"; de er "udugelege" og gir sine barn "dårlege livsvilkår". Det er familienes tragedie at mange tror på slike hatske anklager mot dem.

Jeg kjenner flere av familiene. Foreldrene er tvertimot kjærlige og omsorgsfulle. I motsetning til mange fosterforeldre vurderer de for eksempel ikke et øyeblikk om barna er så trassige eller langt nede, eller saken så håpløs, at det er mer lettvint og behagelig å gi opp. Disse foreldrene står på utrettelig for å hjelpe sine ulykkelige barn som er blitt skilt fra sine. Det er ikke mellom dem og barna det finnes noe motsetningsforhold.

Også en del av Kvinnheringens lesere kjenner visst til tilstandene. Iallfall fikk jeg etter min første artikkel noen oppmuntrende henvendelser. En begynte "Det var gledelig å lese ..", og fortsatte "I sosialvesenet møtte jeg så fryktelige holdninger som jeg ikke hadde trodd var mulig". En annen sa "Endelig tar noen opp hvor omfattende dette er", og berettet om hvordan venner ble behandlet av barnevernet da de ønsket en spesiell opplæring for sine barn (en det er full dekning for i norsk lov, og som de har fått til med godt resultat).

Barnevernet ynder å ta barn i tidlig alder. At spedbarn og småbarn skulle være ødelagt og "stigmatisert" av "åtferdsvanskar som følgje av oppvekst hjå udugelege foreldre" har jeg ikke funnet eksempler på – naturlig nok. Derimot på bunnløs ulykke når barnet er bortført fra familien.

Bjarte Døsslands brutalitet omfatter også barna. Han later til å finne det kurant at fosterbarn blir stigmatisert i fosterhjemmet og at noen blir utsatt for seksualovergrep og annen vold fra fosterforeldre og deres barn. Dette er vel å merke fosterhjem som barnevernet alltid hevder er spesielt utvalgt og under barnevernets eget tilsyn.

 

Ett slikt deportert barn sitter apatisk og sturer i fosterhjemmet. Han tror foreldrene har sendt ham bort og ikke er glad i ham. Han er for liten til å forstå at foreldrene ikke har makt til å hente ham hjem. Ved de korte samværene de aller nådigst får med ukers mellomrom, gråter han fortvilet når foreldrene må gå igjen. Ja, hvem av oss ville ikke bli urolig og fortvilet ved å få et glimt av paradiset når veien tilbake dit er stengt? Fosterforeldrene tror på barnevernets versjon: at gutten er så "vanskelig" fordi han er "feilutviklet" av foreldrene. Jo ulykkeligere han er, desto klarere bevis for feilutvikling i deres forestillinger, og desto mer fornærmet blir fosterforeldrene når han ikke blir lykkelig og "grei" av å være hos dem.

Et annet barn ble holdt fanget på barnehjem i flere måneder. Til slutt skrev han til barnevernet og truet med å begå selvmord. Først da fikk han komme hjem. Han har fått en varig redsel i seg etter tiden vekke fra familien, i hendene på mektige, fremmede mennesker.

En åtteåring ringer i hemmelighet (fosterfamilien og barnevernet har forbudt det) hjem til foreldrene og roper: "Far, hvorfor henter dere meg ikke? Hva har jeg gjort galt?"

 

Særlig ille er barnevernets fremferd mot syke eller handikappede barn. En gutt med atferdsavvik som senere har vist seg å skyldes Tourettes syndrom ble av barnevernet skilt fra sin familie. Deres "diagnose" var nemlig at hans oppførsel skyldtes "dårlig samhandling i hjemmet". Før hadde foreldrene møysommelig fått ham til ihvertfall å motta noe undervisning og opplæring. Etter fryktelige uker på barnehjemmet er alt ødelagt; gutten har siden fullstendig avvist alt som heter ro, instruksjon og læring. Hans far har også fått en varig helseknekk etter barnevernets behandling av sønnen; han har måttet gi opp sin ledende stilling i en stor kommune og søke erstatning for ødelagt arbeidsevne.

En liten hjerneskadet jente er blitt holdt "under omsorg" i flere år. Barnevernet hevder at familien ikke "har kompetanse til" å ta seg av henne, trass i at jentens avvik og ekstra behov er små, og at moren og besteforeldrene er typisk ressurssterke – de har god utdannelse, solide yrker, og bor i en veletablert villa i et svært så rolig og godt boligstrøk. Det eneste denne lille handikappede jenten vil, er å få være hjemme hos sine kjære: moren, søsteren og besteforeldrene. Det eneste de vil er å stelle om henne. Dette hjemmet og familien har barnevernet bare kritikk å si om.

Personalet på barnehjemmet der jenten ble satt hadde ingen kompetanse til å gjøre noe spesielt for et barn med hjerneskade, og gjorde det heller ikke. Enkelte av personalet opptrådte direkte uvennlig mot henne. Etter 4 år ble jenten flyttet fra barnehjem til fosterhjem. Dertil har barnevernet engasjert et "avlastningshjem" og enda et tredje hjem fordi fosterfamilien "trenger hjelp". Heller ingen av disse hjemmene har altså kompetanse nok, men i motsetning til når det gjelder barnets familie, blir det her brukt som argument for å tilføre dem ekstra midler. Alle blir rundelig betalt av barnevernet – til sammen dreier seg nok om flere hundre tusen kroner i året.

Starten på denne saken var forøvrig at barnehagen og barnevernet lanserte en incest-beskyldning. Da de ikke fikk medhold i dette, gikk de raskt over til å karakterisere moren – med mangeårig akademisk utdannelse og en våken og bevisst holdning til livet og verden – som umulig og inkompetent på alle måter. "Utredningen" av henne gikk bl.a. ut på at en sakkyndig psykolog kom hjem og inspiserte. Han forlangte at hun skulle lage omelett, mens han sto bak henne og så på. Psykologen avgjorde at omeletten ikke var bra nok og at hun var klosset med boksåpneren. Disse uttalelsene står i sakspapirene blant argumentene for å fjerne barna. Fra incest til omelett – barnevernet regjerer uansett.

Det groteske er jo faktisk ikke bare at slike argumenter kan utgjøre en stor del av barnevernets sak og bli akseptert i nemnder og domstoler, men at de overhodet blir brukt. Det er ytterst avslørende for alle de involverte instanser. For familiene har det den konsekvens at folk tror det ligger mer alvorlige ting bak – man kan ikke forestille seg at barnevernet ville gripe inn ellers. Særlig hvis foreldrene forteller om anklagene mot dem mens barnevernet forholder seg mystiske bak taushetsplikt, er det naturlig for oss å tro at foreldrene nok skjuler vesentlige ting. Men slik er det ikke. De fleste av barnevernets argumenter er i denne stilen.

Bjarte Døssland tror visst jeg ljuger om moren med boksåpneren. Leserne kan få bekreftet både denne og tilsvarende saker ved henvendelse til Landsforeningen for familiens rettigheter, Boks 41, 1342 Jar (tel 67 12 12 86). Også andre foreninger har startet opp, bl.a. i Vest-Agder, Møre og Romsdal, Stavanger og Telemark. De kjenner til dusinvis av tilfeller, alle sammen påfallende like hva angår barnevernets herjinger.

 

Loven pålegger barnevernet å arbeide utrettelig for å legge til rette for snarlig tilbakeføring av et barn som fjernes fra sitt hjem. Menneskerettskommisjonen i Strasbourg gjør det samme. Barnevernet gjør det motsatte, de haler tiden ut og setter seg steilt imot tilbakeføring, hvoretter de hevder at nå er det gått så lang tid at flyttingen ville medføre uro for barnet og sorg over å skilles fra fosterforeldrene. Den sorg barnet ble påført ved å bli tatt fra sin egen familie nevnes ikke.

Den nå niårige datteren hvis mor var klosset med boksåpneren, blir sendt i skytteltrafikk mellom de tre forskjellige bostedene til fremmede mennesker uten at den uroen bekymrer barnevernet. Én flytting er de sterkt imot: den hjem.

Den reelle grunnen til at barnevernet alltid er redd for tilbakeføring av barn, er at de godt vet at grunnlaget for i det hele tatt å ta barnet var uholdbart helt fra starten. Hvis da foreldrene får barnet hjem, er familien ute av gissel-situasjonen, og da går gjerne de – og barna når de blir store – til erstatningssak mot barnevernet for de overgrep de er blitt påført. Mange fosterbarn gjør det uansett, når de blir myndige og ingen lenger kan nekte dem å flytte hjem.

Venstres Lars Sponheim har karakterisert barnevernets deportasjoner som "biologisk henrettelse". Alle som har noen nære de er glad i, kan nok forstå at slike overgrep også medfører følelsesmessig ødeleggelse for livet – en ufattelig og totalt unødvendig tragedie for våre aller nærmeste kjærlighetsbånd.

Barnevernets metoder

Skadelig barne"vern i Sverige og Norge

Barne vern?

Tillbaka till Artikelindex

 

 

Realtime website traffic tracker, online visitor stats and hit counter