Ord ved publiseringen av Siv Westerbergs nye bok
Straff utan Brott
Av Marianne
Haslev Skånland, professor
|
|
Kjære Siv.
Nå er det vel over 10 år siden jeg ble kjent med deg. Den gangen hadde jeg selv
bare nylig stiftet bekjentskap med barnevernssaker(1) og barneverns-relaterte
saker på nært hold . Det begynte jo, som det gjør for mange av oss, med at jeg
ble oppmerksom på rene overgrep fra det offentliges side overfor familier, så
jeg var svært deprimert og visste knapt hvor jeg skulle vende meg.
Det første lyspunkt kom da jeg gjennom Marit Wang fikk vite om din eksistens,
og fikk i hendene Lennart Hanes bok Rättvisan och psykologin med
de nyttige artiklene du og flere andre har skrevet der. Så fikk jeg personlig
kontakt med dere, og det har vært enestående verdifullt for arbeidet i Norge
også.
Og her i Göteborg idag er vi fire stykker fra Norge som arbeider med akkurat
samme slags samfunnsproblemer som du gjør i Sverige - skjønt ditt arbeid har
hittil hatt atskillig større suksess enn vårt, særlig i Strasbourg! -, og vi er
meget glade for å ha truffet så mange interessante mennesker idag og å få være
med på dette hyggelige(1) "release-party" for Straff utan Brott.
*
Så til betydningen av den boken vi feirer idag:
*
Når man første gang kommer i kontakt med mennesker som er involvert i en av
disse "barne"sakene, og når man får se realitetene i saken, da forstår
man jo hurtig at det er en sorts galskap som foregår. Men man tror naturligvis
at dette dreier seg om en enkeltsak med udyktige eller forstyrrede
sosialtjenestemenn, og at løgnen og vanviddet hurtig vil bli satt til side når
bare de rammede forklarer hva realiteten er, eventuelt får tak i noen fornuftig
overordnet.
Så oppdager man at det ikke skjer.
Og man oppdager at det ikke skjer i andre saker heller. Det dreier seg ikke om
tilfeldige enkeltsaker; det er et helt system av galskap. Så å si hele
sosialetaten er involvert i en ideologisk propaganda og hjernevask som mangler
saklig, faglig basis, og som forårsaker ødeleggelse av et stort antall
uskyldige familier.
Samtidig tror man kanskje at jaja, da kan et offer for sosialetatens
avsporinger snakke med en fornuftig sakkyndig medisiner eller psykolog, som
hurtig vil sette sosialarbeiderne på plass.
Men nei, hele den kliniske psykologi og hele den delen av psykiatrien og annen
medisin som har forbindelse med barn og barnevern - med noen meget, meget få
personer som unntak - , oppfører seg på samme måte og følger den samme
ideologi.
*
Så setter man sin lit til rettsapparatet. Der må vel saken hurtig bli oppklart?
Heller ikke der hersker imidlertid fornuft og realisme. Juristene, både de bak
dommerbordet og partenes advokater, har forlengst slått seg til ro i en
Kafka-tilværelse: De vet at resultatet er gitt på forhånd, gjennom en vedtatt
politikk, og de har sjelden mannsmot til å gå ut mot det offentlige.
Jurister som prosederer typiske "gammeldagse" straffesaker(1): for
ran eller tyveri for eksempel, forstår ofte ikke hvor ille det står til i
barnesakene. De er vant til - eller har ihvertfall tidligere vært vant til - at
det stilles reelle krav til bevis, at anklageren må fremlegge en realistisk
saksbeskrivelse: Hva er skjedd, når skjedde det, hvor lenge, hvem gjorde hva,
hvem har sett hva, hva finnes av håndfast evidens? I barnesakene er alt snudd
på hodet, og ingen håndfaste beviskrav stilles.
Selve rettsprosessen i Sverige er et alvorlig faresignal. Du, Siv, husker
sikkert den gang jeg var med deg i en sak ved Länsretten i Lindköping. Jeg
opplevet det svenske rettsapparatet å være direkte fiendtlig mot foreldre og
også mot barna, og mot oss som prøvet å forsvare deres rettigheter. Det var
direkte skremmende, som å være i Sovjetunionen. Jeg er vel nødt til å si: Vel
står det ille til i norsk rettsvesen, og det ser ut til å utvikle seg i gal
retning, men i Sverige er det faktisk enda verre.
Heller ikke ved Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg er
tilstanden spesielt bra. Våre nordiske stater driver der øyensynlig sin
propaganda overfor Domstolen, og narrer åpenbart Domstolen til å tro at alt er
storartet i våre såkalte velferdsstater. Men noen få idealistiske jurister har
ihvertfall klart å kjempe saker frem til Domstolen - du Siv hele 9 ganger - og
seirene der har vært omtrent det eneste ofrene for slike overgrep fra våre
nordiske stater har hatt av fremgang.
*
Når enkeltmennesket opplever at hans sak også i rettsapparatet kjøres ut i et
vanvidd av urett, forsøker han i sin nød å bruke ytringsfriheten. Den er jo
nettopp til for at borgerne skal kunne verge seg mot overgrep fra egne
myndigheter gjennom å la samfunnet få vite hvordan det offentlige behandler
ham.
De aller fleste som har prøvet å få pressen til å ta opp en slik barnesak til
grundig granskning og solid rapportering, har fått erfare at det vi kan kalle
"den almindelige presse" ikke gjør dette. Enten vil de ikke skrive om
saken, eller de beveger seg på overflaten av saken, uten å gå i dybden - og gå
i dybden må man hvis man skal kunne se sammenhenger og skille fakta fra løgn og
propaganda. For mennesker som møtes av slike myndighets-overgrep fremtrer
majoriteten av redaktører og journalister som rene lakeier for myndighetene.
Avisene sensurerer bort kritikken av det system de selv faktisk er en del av.
*
Da gjenstår en eneste mulighet: Vi må publisere selv. Vi må ikke la oss
dirigere eller stoppe av forlag og deres konsulenter, eller av aviser og deres
redaktører, med sine retningslinjer som i disse sakene fører så
sørgelig galt av sted.
For artikler og kortere arbeider er Internet virkelig uovertruffent.
Publiseringen går kvikt og det er slett ikke spesielt dyrt å skaffe seg et
nettsted. Men det krever tid og arbeid å stå for det rent tekniske med å legge
artiklene ut på nettet.
Det var fantastisk i hvilken grad vårt informasjonsarbeid fikk fremgang da NKMR
begynte med sin nettside. NKMRs leder, Ruby (som står der borte!), har nedlagt
jeg vet ikke hvor mange timer på NKMRs vegne, men så er da også resultatet
imponerende. Hvis jeg nå søker på nettet på stikkord som "kritikk av
barnevern", dukker NKMRs nettside opp som det aller første nettstedet. Det
er også startet flere nettsteder som publiserer gode artikler om samme typer
barnesaker som vi skriver om, og også de kommer høyt oppe i et nettsøk på
relevante emner. I Norge har vi fått Barnas Rett (http://www.barnasrett.no), hvor Nina (og hun står der borte!) tar seg av publiseringsarbeidet,
med en flott besøksfrekvens som resultat. Og så er vi jo faktisk så heldige at
Jan Hansen, redaktøren for nettavisen Samfunnsmagasinet (http://www.sfm.no), er av en litt annen kaliber enn
de fleste, og er kommet hit idag nettopp av interesse for denne typen saker.
Samfunnsmagasinets suksess og store leserkrets er et optimistisk varsel om at
Internet gjør det mulig for oss å nå frem uten å gå veien om papiravisenes
sensur.
Internet har gitt oss blod på tann når det gjelder å skrive og publisere. Det
går også an å legge ut hele bøker på nettet, men det er fortsatt lettere å nå
frem til mange interesserte lesere med en god gammeldags trykksak.
Det er mange av oss som planlegger eller drømmer om å skrive hele bøker, om
problemområdet barnevern og sakkyndige, eller om enkeltsaker. Men du, Siv, er
vel den eneste av oss som energisk har drevet et sånt bokprosjekt frem til mål
på flere år nå.
Her er altså boken, og vi gleder oss til å lese den. Jeg selv kjenner jo en hel
del til den saken som boken handler om også, og vet at det er viktig å få fakta
frem i lyset. Det har du gjort, og vi håper alle at den blir lest og forstått
av mange. Så lenge myndighetene i våre land ikke vil gå frem med fornuft og humanitet
og være reelle rettsstater, må vi ikke gi opp å vekke befolkningen gjennom å
berette.
Siv, takk for din innsats for forfulgte mennesker.
* * *
(1) Jeg vet ikke om alle Sivs svenske gjester er like rutinerte i norsk, så jeg
oversetter enkelte ord:
sak = (sv) "sak" men også "fall"
barnevern = den delen av sosialvesenet som steller med alle saker som angår
barn
hyggelig = (sv) "trevlig"
straffesak = (sv) "brottmål"
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Lenker:
Bokpresentasjon:
Straff
utan brott
Av Siv Westerberg
5 utvalgte kapitler fra Straff utan brott
Kapitel 12: "Lag om vård av unga"
Kapitel 15: "En ödesdiger dag"
Kapitel 23: "Det ringer på dörren"
Kapitel 45: "Fortsatta studier av
patientjournalen och fortsatta litteraturstudier"
Kapitel 54: "Att hitta sakkunniga när man
driver ett mål i svensk domstol"
Livsglad og vital svensk advokat på 72 år,
ger ut sin andra bok
Av Jan Hansen
Recension. Straff utan brott
Av Madeleine Karlin
RÄTTVISAN OCH
PSYKOLOGIN
Lennart Hane (redaktör) m. fl
Presentation: RÄTTVISAN OCH PSYKOLOGIN
av Lennart Hane m.fl
Av Contra.nu
Noen artikler og foredrag av Siv Westerberg:
Är det
meningsfullt att föra LVU-mål till Europadomstolen?
Några
exempel på vad fosterbarn berättar om vanvård, misshandel och övergrepp i
fosterhem.
Siv Westerbergs föredrag vid NKMR:s Symposium i Göteborg, juni 2003
Fortsättningen
på tvångssteriliseringarna
Jur.kand. med.lic. Siv Westerbergs föredrag vid NKMR:s symposium i Göteborg den
12. juni 1998
Children
as the Primary Losers When Sexual Abuse is Falsely Alleged: Two Swedish Cases
Siv
Westerbergs föredrag "Bristande rättssäkerhet i Sverige" vid
Studiefrämjandet i Alingsås den 24 november 1999
Personuppgiftslagen.
Siv Westerbergs föredrag för Kristdemokraternas riksdagsgrupp den 13 september
2000
Siv Westerbergs
föredrag "Barnets mänskliga rättigheter till familjeliv" vid
Foreningen 2 Foreldres konferens i Oslo den 21 september 1999 om "Barns
menneskerettigheter ved samlivsbrudd."
Jur.
kand. Siv Westerbergs föredrag vid seminarium i Stockholm 24-25 augusti 1996 i
Nordiskt tvärfackligt forum för rättssäkerhet i sexualbrottmål
Pseudoadoptioner
av fosterbarn i Sverige. Föredrag av Siv Westerberg vid NKMR's symposium i
Göteborg den 17 juni 2000
Barnmålen blir
skenrättegångar
Jur.
kand., med. lic. Siv Westerbergs begäran om utfående av fosterhemsavtal -
Inlaga till Kammarrätten i Göteborg
Sverige
nonchalerar umgängesrätten
Omhändertagna
barn bara en bricka i spelet
Fosterbarn
som god butikk
Barnfängelser?
I Sverige?
Tillbaka
till Artiklar
Powered by AIS