genetisk basert;
uavhengig av intelligens innen meget vide grenser;
avhengig for sin realisering av å utfolde seg i en bestemt modningsperiode (inntil 12-14-års alder), på samme vis som mange andre ferdigheter hos levende vesener må utvikler innenfor bestemte perioder;
avhengig av at barnet ferdes en del av tiden - men ikke nødvendigvis hele tiden eller særlig mange timer av gangen - sammen med andre som snakker språket/språkene;
fullstendig uavhengig av formell opplæring eller pedagogisk instruksjon eller dirigert stimulering. Det er derfor en misforståelse når en del pedagoger eller sosialarbeidere tror barn lærer språk gjennom bevisst undervisning i språkbruk og begrepsutvikling i barnehage og skole, eller gjennom stadig stimulering til å bruke språket på spesielle måter.
De forskere som beskjeftiget seg med teorien om dobbelt halvspråklighet, har i lys av hva forskningen viste, forlatt teorien. Derimot må språkforskerne fortsatt til stadighet kjempe mot denne feil-oppfatningen blant sosiale profesjons-utøvere. Disse tror seg på lettvint vis å kunne "observere" språklig atferd og "diagnostisere" defekter og avvik. De mangler totalt den nødvendige bakgrunn i vitenskapelig språkanalyse, de mangler nødvendig kjennskap til faglitteraturen, og de mangler selvkritikk når det gjelder å bedømme språk. De uttalelser om språk som forekommer i lærebøker i psykologi eller sosialt arbeid, er dessverre normalt utillatelig naïve og meget ofte direkte feilaktige. Sosialvesenets oppfatning av språktilegnelse synes å være enda et eksempel på et velkjent fenomen: forhold som fremsettes som hypoteser og diskuteres i en faglig debatt, der posisjonene ofte spiss-stilles av de fagfolk som forfekter eller uforsker konsekvensene av bestemte syn, blir av folk utenfor fagmiljøet tatt som bevislige, bastante fakta, blir sterkt overdramatisert, og brukes for deres egne formål uten motforestillinger.
Hvis det er slik at sosialtjenesten i Götene støtter seg på noen slags teori om at tospråklighet skulle være uheldig eller skadelig, er det meget kritikkverdig. Sosialtjenesten har da unnlatt å søke reell kunnskap om barns språkutvikling og språkbruk, og har hengitt seg til kvakksalveri isteden.
Saken, slik jeg ser den, er at sosialtjenesten ved sine aksjoner mot barna har søkt å innsnevre deres språklige kapasitet og kulturelle forankring til kun det svenske. Ved sin vedholdende bruk av tvang stiller de fortsatt den eldste datteren utenfor sin to-kulturelle og tospråklige forankring. Sosialtjenesten forårsaker en ytterligere splittelse av familien gjennom at de to yngste må bo utenfor Sverige hvis de ikke skal tvinges vekk fra begge sine foreldre. De vil vel da ha vanskelig for å vedlikeholde sitt svenske språk og utvikle noen sympati for det svenske samfunn og svensk kultur.
Det synes unektelig som om Socialtjänsten i Götene her handler stikk imot de prinsipper som sikkert settes opp som idealer i Sverige, om integrasjon og respekt mellom de forskjellige kulturer representert i Sverige, når de tvinger familien Dolhamre til å kjempe på denne måten for å beholde sin to-kulturelle og tospråklige egenart.
Marianne Haslev Skånland
Professor i lingvistikk ved Universitetet i Bergen
Powered by AIS